Ukeslutt
Jeg kommer ikke utenom fotballpresident Lise Klaveness, og heller ikke Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj.
Begge gjør et sterkt inntrykk, og viser et mot og en handlekraft på vegne av andre, på bekostning av egen sikkerhet.
Det er befriende, oppløftende, ja det fyller i alle fall meg med håp, å oppleve mennesker som ansikt til ansikt med uvesenet, likevel høyt, tydelig og rakrygget setter demokrati og menneskeverd på dagsorden.
De gjør det selv om det kan være farlig for dem. Selv om det helt sikkert er ubehagelig for dem. Selv om de aner at det vil koste, men de kan umulig vite hva eller hvor mye.
Hun er nyvalgt fotballpresident - den første kvinnelige i Norge. Gjett hvor hun tar sin første reise
Fordi dette er personer som setter rettferd, menneskeverd, menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet først.
De er viktige rollemodeller, og heldigvis er det flere som dem.
Jeg minnes Anna Kristensen, og noen av Rana Blads trofaste lesere vil nikke gjenkjennende. Det var hun som i 1998 presenterte innbyggerne på Helgeland for fattigdommen i Ranas vennskapsby Petrozavodsk i russisk Karelen. Hun inspirerte oss på Nord-Helgeland og innbyggerne på svensk side i Västerbotten, til å stille opp med penger, så hun fikk rustet opp barnehjem og gitt ungene mat, klær, omsorg, ja, de gikk fra å eksistere til å få et liv verdt å leve.
Da håpet kom til Ladva
Anna torde også der andre tiet, hun var et gnagsår for russiske myndigheter og hun er nok et bevis på at enkeltpersoner kan utgjøre en forskjell.
I Ukraina rives også barn på barnehjem opp fra livet de kjenner. Vi leser om foreldre som i sin fortvilelse sender det kjæreste de har alene på toget i håp om at de vil ankomme «stasjon trygghet».
Vi vet at kvinner og barn med fare for sine liv rømmer landet, for å redde livet – og at mennene må bli igjen. De viser en kampvilje, en utholdenhet og styrke som de russiske okkupantene ikke hadde ventet.
Massakren i den ukrainske byen Butsja i Kyiv oblast sjokkerer en hel verden, og nå oppdages lignende grusomheter andre steder der russerne trekker seg ut. Det finnes knapt ord for å beskrive det som skjer i Europa nå.
Og så er det de som ikke kommer seg unna, de mest sårbare, barn og voksne. De som ikke har ressurser til å flykte.
Men president Volodymyr Zelenskyj flykter heller ikke. Han står ved sitt folk og er en tydelig stemme.
Har sett hvordan krigen rammer hjembyen. Nå vil de samle inn penger og gi målrettet hjelp: – De gikk en uke nesten uten mat
Flykte hals over hode gjorde derimot Afghanistans ex-president, Ashraf Ghani da Taliban inntok Kabul i august 2021. Som en konsekvens havnet markant kvinne- og fredsaktivist, og ex-minister Nargis Nehan i Mo i Rana – som flykting. Hun er også en av dem som med fare for sitt eget liv, står opp for andre og tør tale Taliban midt imot.
– Ingen kan stole på Taliban eller det de sier. Vi har prøvd å snakke med dem de siste tre årene. De snakker så fint, med fine ord, men står ikke til troende. De gjør det motsatte av det de lover, og må vise med handling at det mener det de sier for at jeg skal endre holdning. Afghanistans folk er i en humanitær krise som følge av Talibans maktbegjær. Det eneste som nytter er å stille tydelige krav med økonomiske sanksjoner som våpen, sa Nargis Nehan i et intervju med Rana Blad i november i fjor.
Midt i Mo i Ranas gågate står Nargis Nehan, ex-ministeren som brøt med Afghanistans president, som flyktning på bar bakke: – Jeg stoler ikke på Taliban. Jeg er ikke fornøyd med at de ble fløyet inn til Oslo og fikk sitte rundt et forhandlingsbord
I Rana bor en liten familie som frykter for at pappa Hussein Mahmoudi, som kom fra Iran til Norge som politisk flyktning for opp mot 12 år siden, kan bli sendt ut av landet. Han og Fatima møttes og ble et par i Norge, og har to sønner sammen. For familien handler det selvfølgelig om menneskerettigheter, rettssikkerhet og ytringsfrihet. Men det koker ned til at de er redde for Husseins liv og helse hvis han skulle bli sendt tilbake til Iran. De kjemper i rettssystemet for å bli trodd.
Fatima er en av dem som stille gjør det hun må og kan for å forsørge familien, holde den samlet og trygg. Det gjør hun mot noe større enn seg selv.
Tilbake til fotballpresident Lise Klaveness, som omtrent reiste direkte fra deltakelsen på fotballseminar på Meyergården i Mo i Rana 24. mars til FIFA-kongressen i Doha.
Den siste dagen i mars talte hun FIFA-toppene imot, foran åpent kamera.
Hun kritiserte vertskapet for kongressen i Qatar, som også er arrangør av fotball-VM i 2022, for brudd på menneskerettigheter og for å ha tilegnet seg mesterskapet på uærlig vis. Hun kritiserte også FIFA som ikke oppfyller egne forpliktelser når det gjelder tildeling av mesterskap og overvåking av menneskerettigheter der mesterskap skal spilles, for eksempel i Qatar.
Lise Klaveness lever i et homofilt ekteskap. Hun måtte sjekke egen sikkerhet før hun kunne reise. Det stoppet henne ikke.
Hjemme igjen får Lise Klaveness honnørprisen fra stiftelsen Fritt Ord «for sin modige og direkte tale om menneskerettighetsbrudd til det internasjonale fotballforbundet. Prispengene på 100.000 kroner gir Liv Klaveness videre til Norsk organisasjon for Asylsøkere (NOAS).
Men uten en kritisk presse med journalister som er til stede – ofte med fare for egen sikkerhet – for å beskrive, avdekke, dokumentere og stille spørsmålene, ville ikke du og jeg visst om alt dette. En fri og uavhengig presse er derfor avgjørende for et demokrati og et opplyst samfunn.
I Putins Russland er det presidenten selv som styrer mediene og definerer «sannheten» han vil folket skal tro på.
Men i Rana og andre steder i verden demonstrerer ukrainere og russere side om side. De står sammen mot Putins krig og okkupasjon. Det samme gjør kvinner for sine søstre i Afghanistan, det samme gjør Pride for å stoppe forfølgelse og skape likeverd.
Personer og grupper som dette bringer verden framover. De gir håp.
Toril S. Alfsvåg,
Journalist i Rana Blad
