Ukeslutt
Itte no knussel, je tæk dom aille sju!
I Sørveien 15 på Gruben er de allerede sju, og flere kan de bli. For der vil samboerparet Sofie Neshagen (40) og Roger Fjelldal (44), med fem barn i alderen 8 til 19 år, åpne dørene til hjemmet sitt, og ønske flyktninger fra Ukraina velkommen til å bo.
De grusomme krigshandlingene som Russland står bak i Ukraina, ryster en hel verden. Og nå vil Sofie gjøre noe for å hjelpe i praksis.
– Vi har mye kjærlighet og varme å gi, sier Sofie og forteller til oss at hun ser for seg å åpne hjemmet for foreldreløse barn eller kanskje ei mamma på flukt med barna sine.
Sofie (40) vil åpne hjemmet sitt for å ta imot flyktninger fra Ukraina: – Vi vil la folk bo sammen med oss i storfamilien
Dette er hjertevarme i praksis. Og garantert noe Marte Svennerud ville bifalt og applaudert.
Marte er den rike enka, i fortellinga til Barbra Ring, som ikke ville sitte stille og se på at den foreldreløse barneflokken i bygda ble spredt for alle vinder. Hun troppet opp på prestekontoret og proklamerte: Itte no knussel, je tæk dom aille sju!
Nå er det selvsagt ikke alle som kan ta «aille sju», eller som tenker som Sofie, som i utgangspunktet ser råd for å åpne dørene til hjemmene sine. Det finnes likevel mange andre måter å vise støtte på, både i praksis og på symbolsk vis.
I Rana Blad synliggjør vi vår støtte til Ukraina ved å legge et symbol i landets nasjonalfarger på fronten vår på nettavisa og i toppen på papiravisa. På Facebook har utallige mennesker markert sin avsky mot Russland og sin støtte til Ukraina, ved å legge et ukrainsk flagg på profilbildet sitt.
Nå vet jeg inderlig godt at dette i seg selv verken skaffer rent vann til mennesker i utbombede Mariupol eller medisiner til syke i flyktningleirer i Polen. Likevel er dette et viktig uttrykk for å vise at vi bryr oss, og ikke aksepterer den vanvittige framferden til Putin og Russland.
Det ene utelukker ikke det andre. Derfor får oppfordringa til alle som gjennom flagg og andre symbolske handlinger støtter Ukraina, være også å støtte hjelpeorganisasjoner som nå jobber på spreng i de krigsutsatte områdene.
Det var nettopp å gi 500.000 kroner til hjelpeorganisasjoner som i utgangspunktet var tenkt å være Lurøy kommunes bidrag til krigsofrene. Kommunen kan vri og vrenge på dette så mye som den vil, men faktum er at Lurøy er en av syv kommuner i Norge som på en spørreundersøkelse fra IMDI (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) svarte at den ikke har kapasitet til å ta imot noen flyktninger. Ingen. Null.
Det ble det bråk av. Både innbyggere og politikere i kommunen reagerte. Forståelig nok.
Lurøy vil gi penger til bistand, men vil ikke bosette flyktninger fra Ukraina: – Det er flaut å være innbygger akkurat nå
– Vi har ingen operativ flyktningetjeneste, faglig støtteapparat eller erfaring med å ta imot flyktninger. Derfor krysset vi av på ingen kapasitet, var forklaringa rådmann Karl-Anton Swensen ga til oss tidligere i uka.
Jeg har naturlig nok ikke oversikt over operative flyktningetjenester rundt om i landet, men jeg kan vanskelig tenke meg at dette finnes i alle de 349 kommunene som med en gang signaliserte overfor IMDI at de kunne ta imot flyktninger.
Signalene fra Lurøy var i alle fall ikke særlig sjarmerende, men heldigvis justerer kommunen seg pent inn. Nå har formannskapet nemlig bestemt at i tillegg til å bevilge den halve millionen til humanitært arbeid, så skal kommunen ta på seg rollen med å videreformidle private initiativ. Dessuten skal det legges til rette for nødvendige kommunale tjenester, og det skal settes i gang et arbeid med å få på plass en flyktningekoordinator.
Lurøy gir en halv million kroner støtte til humanitært arbeid i Ukraina og venter med å si noe om å bosette
Å bosette titusenvis av ukrainske flyktninger vil selvsagt bli krevende, både for Lurøy og for andre kommuner. Sammenligna med hvor krevende det er for disse menneskene å måtte flykte fra den russiske krigsmaskinen og landet sitt, er det likevel knapt verdt å nevne.
På Facebook gikk Ellen Haga Larsen fra Onøy ut og talte kommuneadministrasjonen midt imot da det ble kjent at den hadde meldt tilbake til IMDI at den ikke hadde kapasitet til å ta imot flyktninger. Budskapet hennes var klinkende klart: I krisetider trår man til og hjelper!
Akkurat slik Sofie og Roger på Gruben ser for seg å gjøre.
– Det er selvsagt ganske spesielt å si ja til å åpne hjemmet sitt på denne måten, men så er dette også en spesiell situasjon. Det handler om å bry seg, sier Sofie.
I denne spesielle situasjonen må alle bry seg. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Det gjelder både privatpersoner og kommuner. Nå må alle menn og kvinner på dekk for å ta et tak.
Det er ikke tida for «no knussel» nå. Vi må ta alle sju – og flere til.