Gå til sidens hovedinnhold

Det er rart å tenke på at det er gått ett år siden vi for alvor forsto at koronapandemien kom til å bli den største krisa vi har stått i siden andre verdenskrig

Neste mars håper jeg at kohorter er borte. At dugnad er noe vi gjør i regi av idrettslaget. At vi kan gå på konserter. At ungene kan spille fotball. At flyene igjen er på vingene. At arbeidsledigheten er gått ned. Og at vi alt i alt kan se tilbake på et år som har vært bedre enn det vi nå legger bak oss, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen i Ukeslutt.

Ukeslutt

Vi husker alle koronavåren og 12. mars i fjor. Da statsminister Erna Solberg alvorstynget inntok podiet, og på pressekonferansen fortalte oss at regjeringa gikk til det drastiske skritt å stenge ned Norge.

Da butikkene ble tømt for toalettpapir, hermetikk og tørrgjær. Da skoleelevene ble sendt hjem. Da svært mange av oss plutselig befant oss på hjemmekontor.

Da idretts- og kulturarrangementer ble avlyst. Da meteren ikke lenger var synonymt med en måleenhet, men ble et mål for å unngå smitteoverføring. Da besøk i eget hjem, selv av nærmeste familie, ikke lenger kunne gjennomføres.

Da hytteforbudet satte sinnene i kok. Da byer og gater på det nærmeste lå øde og folketomme. Da søringkarantene ble innført. Da kohort ble et nytt begrep. Da det gikk opp for oss at beredskapslagrene med smittevernutstyr ikke fantes. Da grensene stengte.

Da tusentalls mennesker ble permitterte. Da fly ble satt på bakken. Da antatt trygge bransjer ble rasert, og mange mistet jobbene sine. Da kranene på oljefondet ble åpna for fullt, og redningspakke etter redningspakke kom på løpende bånd. Da Norge plutselig ble vårt nærmeste ferieland. Da rød, gult og grønt ble begreper på driftsnivå i skolene våre, og ikke på trafikklys. Da sprit ble tilgjengelig overalt, og ikke bare på polet. Da konfirmasjoner ble utsatt, og bare ti personer kunne være til stede i begravelser.

Da Espen Rostrup Nakstad ble en slags ny landsfader. Da vi alle fikk et forhold til Camilla Stoltenberg, Line Wold, Bjørn Guldvog, Geir Bukholm, FHI og Helsedirektoratet. Og til hyppige pressekonferanser, tiltaksnivå og nasjonale anbefalinger, påbud og forbud. Og til TISK-strategi.

Da det gikk opp for oss at vi ikke hadde mange nok respiratorer. Da sykehusinnleggelsene økte. Da mennesker, ikke bare i Kina og Italia, men også her hjemme døde av det nye viruset. Da vi forsto at koronapandemien er den største krisa vi har stått i siden andre verdenskrig.

Hvis vi da, 12. mars 2020, hadde visst at vi i dag, fortsatt skulle måtte forholde oss til mye av det ovenstående, er jeg litt usikker på om vi ville trodd vi hadde taklet det. Men det har vi klart, fordi vi rett og slett ikke har hatt noe valg. Vi har gjennom det siste året bitt tennene sammen, stått i og tatt, disse utfordringene etter hvert som pandemien har utviklet seg. Vi har alle kjent virkningene av pandemien på kroppen, og noen har selvsagt kjent mer på det enn andre. Likevel er det ei slags fattig trøst at vi på et vis er i samme koronabåt alle sammen. Og den seilasen kommer ikke til å være over, før vi manøvrerer oss til ei trygg havn. Den kursen er i stor grad staket ut denne våren, i og med at vaksineringa er i gang.

Det skrives, og menes, mye om hva som ikke fungerer med produksjon og utrulling av vaksinen. Selv tenker jeg at for et år siden var utviklinga av en virkningsfull vaksine ennå ikke startet, og for bare noen måneder siden var fortsatt ikke noen vaksiner godkjente. Det kan være greit å ha i bakhodet, når vi nå er særdeles utålmodige etter å få det viktige sprøytestikket i armen. Og selv om vi her hjemme på berget har vært gjennom et tøft, og merkelig år, har vi tross alt kommet gjennom dette på en bedre måte enn veldig mange andre land.

Denne koronavåren går vi bokstavelig talt ei lysere tid i møte. Når myndighetspersoner nå uttrykker forsiktig optimisme, for eksempel med tanke på at det kanskje skal bli mulig å reise utenlands på ferie, ja så velger jeg sammen med dem å være optimistisk. Ikke nødvendigvis fordi en utenlandstur i juli er det eneste saliggjørende, selv om det ikke er langt unna. De signalene som nå kommer, bærer bud om at vi kan se fram til en mer normal tilværelse om ikke så veldig lenge. Samtidig er det viktig å ta på alvor de signalene som samtidig kommer, om at vi må belage oss på den siste bratte motbakken før vi er på toppen.

Jeg skal være helt ærlig på at det er litt vanskelig å finne motivasjon til å komme over denne siste kneika. Jeg er grundig lei av hele koronaen, og de begrensningene den legger på livet mitt. Likevel, vi er på oppløpssida nå, og da skal vi nok klare å kare oss over målstreken også.

Når vi skriver 12. mars 2022, håper jeg inderlig at vi kan se tilbake på et år som ikke faller inn under betegnelsen merkelig. At kohorter er borte. At vi ikke må se statsministeren på koronapressekonferanser støtt og stadig. At dugnad igjen er noe vi gjør i regi av idrettslaget. At vi kan gå på konserter. At ungene kan spille fotball. At flyene igjen er på vingene. At arbeidsledigheten er gått ned. At hele slekta kan være samla. Og at vi alt i alt kan se tilbake på et år som har vært bedre enn det vi nå legger bak oss.

Jeg har i alle fall trua.

Kommentarer til denne saken