Gå til sidens hovedinnhold

Det går en stjerne rundt i Mo i Ranas gater, og det er nesten ingen som vet om det

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det går en stjerne rundt i Mo i Ranas gater, og det er nesten ingen som vet om det. Det er år mellom hver gang Rana Blad har omtalt henne. Det er jeg sikker på kommer til å endre seg framover. Hun står i hvert fall bak det som for meg er en av årets aller beste låter. Og det gjør meg så glad at Mo i Rana kan produsere noe sånt.

Har du noen gang opplevd at du løftes momentant ut av monotonien og virkelig kjenner at du lever? At du er så sterkt glad, så rasende, så uendelig trist. Øyeblikk som setter deg i en helt annen tilstand. Som et mål fotballaget ditt scorer på overtid i den utrolig viktige fotballkampen. Eller han idiotiske linjedommeren som har flaggdag når det helt opplagt ikke var offside. Som det smilet du ikke klarer å undertrykke når du ser noen du er forelsket i. Eller som scener i filmen «Coco» som får tårene til å renne selv om du har sett dem flere ganger før. Eller det utrolige kicket på en låt du bare må høre 100 ganger på rad.

Årets mest overraskende opplevelse av dette slaget kom en søndag nå nylig. Der satt jeg, telefonen i hånda, monotont scrollende på Facebook, kvalte et og annet gjesp, men trykket play på denne ene videoen. Plutselig var ikke verden den samme lenger. Repeat.

Ronja-Katrin Larsen heter hun. Det er to år siden sist vi skrev om henne. Da sang hun i det kongelige gullbryllupet og skulle som en del av duoen Aetas gi ut EP. Før det må vi ytterligere tre år tilbake, da vi skrev om hennes tidligere band Oldemord. «Undertegnede er storimponert og spår herved denne gjengen – og Ronja Larsen spesielt – en lysende musikalsk framtid» skrev Rana Blads utsendte etter en romjulskonsert på Koks i 2015.

Fortsatt er hun bare 24 år gammel, og den lysende musikalske framtiden bør være foran henne. I hvert fall hvis det finnes noen rettferdighet i verden. Hun dukket opp i feeden min denne søndagen takket være et prosjekt med støtte fra Nordland fylkeskommune, som ga tre helgelandstalenter en dag i Studio-Nord i Mosjøen. Der fikk de spille inn en låt hver, som alle er publisert på Facebook. Ronja-Katrin Larsens egenskrevne låt heter «Siste ordet». Teksten i seg selv er ikke enestående, men det er et av disse tilfellene der det å sette musikk til en tekst løfter den minst et hakk. Den er naken, den er ekte, og den pirker i følelser mange av oss har kjent på. Det er noe vi kan kjenne oss igjen i. Det som dog skiller låten fra mengden, er Larsen selv og hennes deilige, deilige stemme. Den rå hesheten kombinert med inderlighet, varme, varhet, desperasjon og betingelsesløs innlevelse. Det er stjernekvalitet. Intet mindre. Det er det beste fra Rana jeg har hørt i hvert fall siden Ghost: Dog, kanskje noen gang. Fred Endresen i Studio-Nord har nok hørt det samme, for låten er også bortimot perfekt produsert med nettopp hennes stemme som det sentrale. Han har ikke lesset på for mye, det er akkurat passe, litt nedpå og helt nydelig. Et eksempel på hva Helgeland får til med samarbeid. Og et musikalsk lyspunkt i et vanskelig kulturår.

Koronapandemien har gått tungt ut over kulturen, arrangører og utøvere – også lokalt. Avlyste arrangementer og publikumsbegrensninger har vært gjennomgangstonen. «Kulturbyen Mo i Rana er noe vi er stolte av alle sammen» sa kulturutvalgsleder Nils Notler under budsjettdebatten i kommunestyret denne uka, og manet til hjelp for kunst- og kulturliv. Det er ikke noe Rana kan løse alene, minnet han dog om. For i Rana må det også omstilles i kulturavdelingen. For 1,2 millioner kroner i året som kommer, og 2,5 millioner kroner ved økonomiplanens slutt i 2024. Det kuttes ved kinoen, det kuttes ved biblioteket og det kuttes på kulturskolen. Men det som har engasjert mest på feltet er nedleggelsen av Rockens hus. Det skapte noe så sjeldent som en levende og svært interessant kulturdebatt på Rana Blads sider.

Les også

Heilt siden eg kom ut fra mine første år på Rockens Hus og fikk oppleve hvordan forholdene er/var ellers i landet har eg ønska meg at Rockens Hus skal legges ned og erstattes med lokaler i byen

Musikeren og den gamle Rockens hus-brukeren Tage Vedals leserinnlegg var langt, men jeg håper alle politikere og de med hjertet i kulturlivet leste det. «Det frie rytmiske musikklivet i Rana er på et eksistensminimum» skrev han, og la til: «Vi har knapt ein eineste profesjonell musiker, ingen band/artister på noen av radiokanalene, ingen ranaartister på norske klubbscener eller festivalscener». Vedal dro de store linjene mellom byutvikling og kulturlivsutvikling. Hans konklusjon er at det er riktig å legge ned Rockens hus, men at midlene må brukes på å bygge opp et tilbud og et miljø i sentrum. «Vi som har jobbet i kulturskolen og med unge talenter veit at Rana ikkje mangler talentfulle unge, der er vi ikkje noe dårligere stilt enn hvilken som helst annen kommune», skrev han, og mener utfordringen er at de ikke har et miljø å bli en del av etter sine første skritt på kulturskolen. Vedal fikk ikke sitt ønske oppfylt. Rockens hus ble nedlagt, og tankene om hva som skal fylle hullet er i beste fall løse. Ingen ny satsing, ingen nye lokaler i regi av det offentlige.

Da er utfordringen – hvordan skal vi skape det levende, vitale miljøet som gir plass til ungdommene? For kultur trenger vi. Musikk trenger vi. Og i Ronja-Katrin Larsen sitter vi på gull.

Kenneth J. Gabrielsen

Nyhetsredaktør

Kommentarer til denne saken