Det som nå utspiller seg mellom Daae og Gunnlaugsdottir, framstår som en ren maktkamp

Cecilie Daae, Helse Nord.

Cecilie Daae, Helse Nord.

Daae får ha meg unnskyldt når jeg tillater meg å stille spørsmål ved hvorfor hun i sånn bråhast er blitt opptatt av pasientsikkerhet. Helse Nord hadde kjennskap til konklusjonene i rapportene om sykehuset i Sandnessjøen før de ble gjort offentlige gjennom Rana Blad. Det er først når operasjonene der midlertidig flyttes til Mo, det ageres. Det minner dessverre mer om politikk, enn pasientsikkerhet, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen i Ukeslutt.

DEL

Ukeslutt Kollektiv straff er ikke noe særlig. Vi har vel alle kjent på hvor utrolig kjipt det er å bli utsatt for denne type straff, når vi selv ikke er synderen. De som nå får kjenne på dette, er ansatte ved Helgelandssykehuset i Mo i Rana. Og den som effektuerer straffen er administrerende direktør Cecilie Daae i Helse Nord.

Onsdag ettermiddag kom beskjeden om at hun midlertidig vil flytte tarmkreftkirurgien fra Helgelandssykehuset til Nordlandssykehuset i Bodø. Foranledninga er at Hulda Gunnlaugsdottir, administrerende direktør i Helgelandssykehuset, knappe to dager før bestemte seg for midlertidig å flytte tarmkreftkirurgiske operasjoner fra Sandnessjøen til Mo i Rana.

Gunnlaugsdottirs beslutning bygger blant annet på rapportene fra St. Olavs og Oslo universitetssykehus, som konkluderer med kritikkverdige forhold og bekymring rundt høy dødelighet i Sandnessjøen. Noe som førte til at Helsetilsynet ble koblet inn.

Hva Daaes beslutning om å stenge også i Mo i Rana bygger på, er mer vanskelig å se. Det er i alle fall ikke alarmerende resultater og bekymringsfull dødelighet. Men nærliggende er det å påpeke at det som nå utspiller seg mellom Daae og Gunnlaugsdottir, framstår som en ren maktkamp.

– Slik tarmkreftkirurgien utføres i dag i Helgelandssykehuset, ivaretar den ikke direktoratets krav til volum, og det er behov for å se hvordan dette skal håndteres videre, er noe av det Daae begrunner beslutninga med.

Jeg merker meg at kun to dager etter at Gunnlaugsdottir valgte å flytte operasjonene fra Sandnessjøen, er volum med ett blitt viktig for Helse Nord. Det burde det vel strengt tatt vært hele tida? Et betimelig spørsmål er hvorfor Helse Nord i vinter presset på for å få åpna avdelinga i Sandnessjøen, hvor volumet er så lite at det ikke engang kommer med i Nasjonalt Kreftregister.

Svaret tror jeg de aller fleste vet. Det ville tatt seg meget dårlig ut, med tanke på at helseministeren var i ferd med å utpeke Sandnessjøen til «hovedsykehus». At politikk da var viktigere for Helse Nord enn pasientsikkerhet, er åpenbart.

Daae trekker fram at det er uenighet knyttet til bestemmelsen om å flytte operasjoner fra Sandnessjøen til Mo. Til det er det å si at styret i Helgelandssykehuset og direktør Gunnlaugsdottir er enige om å flytte planlagte operasjoner mellom operasjonsstuer innen samme sykehus. At ordførere og andre bråker om dette er en helt annen sak, men det teller tydeligvis mer for Daae.

At operasjonene blir flyttet til Bodø, utelukker jeg ikke kan være aktuelt på sikt. Det er timinga som skurrer her. Daae får ha meg unnskyldt når jeg tillater meg å stille spørsmål ved hvorfor hun i sånn bråhast er blitt opptatt av pasientsikkerhet. Helse Nord hadde kjennskap til konklusjonene i rapportene om sykehuset i Sandnessjøen før de ble gjort offentlige gjennom Rana Blad. Det er først når operasjonene der midlertidig flyttes til Mo, det ageres. Det minner dessverre mer om politikk, enn pasientsikkerhet.

For hadde dette utelukkende handlet om pasientsikkerhet, så er det kanskje slik at tarmkreftoperasjonene i hele Helgelandssykehuset skulle vært sentralisert, eller vurdert flyttet til Bodø, for lenge siden? Utfordringa for et sykehus på størrelse med Helgelandssykehuset er nettopp volum. Antall tarmkreftoperasjoner i Sandnessjøen er lavt, men det er heller ikke slik at antallet på Mo er spesielt høyt. Årlig er det samla rundt 40–45 slike operasjoner i Helgelandssykehuset. Det er helt på grensen. Helsedirektoratets rapport Kreftkirurgi i Norge framhever sammenhengen mellom volum av opererte pasienter og kvalitet. Den sier at hvert sykehus som behandler tykktarmskreft i Norge, minst bør ha 30 slike operasjoner per år.

Etter at vi i Rana Blad 31. august brakte konklusjonene fra tre eksterne fagrevisjoner, der to av dem uttrykte bekymring for den høye dødeligheten i Sandnessjøen, knyttet til 100-dagers dødelighet etter operasjon, har bråket rundt Helgelandssykehuset bare eskalert. Jeg har gang på gang gjort det klart at denne saken burde handle om en eneste ting, nemlig pasientsikkerhet. At sykehusomkamp, lokalisering, politianmeldelser og mer til, raskt ble en del av det, var imidlertid helt som forventa.

Jeg er sikkert mer enn gjennomsnittet opptatt av pasientsikkerhet, og bakteppet er svært personlig. I mars døde mannen min. Av tarmkreft. Det gjør at beskyldningene fra ganske mange debattanter om at jeg ikke har forståelse for hva all støyen rundt tarmkreftkirurgien i Helgelandssykehuset gjør med pasienter og pårørende, gjør vondt. Jeg vet dessverre inderlig godt hva dette dreier seg om. Jeg vet også hvor viktig det er med dyktige fagfolk, og har kjennskap til forskjellene mellom et lite og et stort sykehus, i mitt tilfelle Helgelandssykehuset Mo i Rana og Nordlandssykehuset Bodø.

Det er ikke vanskelig å skjønne at ansatte på sykehuset på Mo er sjokkerte og forbanna. For de blir helt riktig straffet for feil begått ved en annen enhet i foretaket. Det ikke bare føles urettferdig, det er urettferdig. Likevel kan det være grunn til å anbefale dem å trekke pusten. Det skader ikke pasienter fra Helgeland at de inntil videre må opereres på Nordlandssykehuset.

Og i Rana må både sykehusansatte og politikere passe seg for at de ikke går i samme støy- og offerfella som sine kolleger sør for Korgfjellet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken