Gå til sidens hovedinnhold

Det store spørsmålet er hvordan vi skal restarte. Det er ikke bare å slå på en bryter, og så vil alt være i gang igjen

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kulturlivet i koronaens år

10. mars 2020 satt jeg i salen på et teater i West End London og så musikalen "We have to talk about Jamie!", og to dager senere eksploderte hele verden ved nyheten om at et virus var kommet til Europa fra Wuhan i Kina, resten er en pågående historie for de aller fleste av oss. Og nå, snart et år senere begynner vi å ane en liten strime lys i horisonten, selv om faren ikke er over.

Neste uke skal jeg til Oslo for å sitte i et panel sammen med ministere i regjeringen og representanter fra ulike fagfelt der vi skal snakke om året som har gått, og veien videre. Arrangementet er initiert av LO. Det store spørsmålet er hvordan vi skal restarte blant annet kulturlivet som har ligget nede eller blitt drevet på lavbluss i tolv måneder. Det er ikke bare å slå på en bryter, og så vil alt være i gang igjen.

De store kulturinstitusjonene har forestillinger som kan tas opp igjen, de mindre har muligens også det, men det er alle kulturarbeidere som er selvstendig næringsdrivende og frilansere som vil få det tøffest når den røde varsellampen en eller annen gang i løpet av våren vil skifte til grønt lys. Når dette vil skje vet ingen.

Frilansere ligger som regel et par år foran når det gjelder planlegging i sin kalender.

Og under dette annus horribulis 2020 har nesten ingen våget å legge planer, ingen kulturhus har våget å skrive kontrakter for nye planer, gjestespill og produksjoner/konserter på turne. Turneer som var planlagt for 2020 ble avlyst eller satt på vent, og vil ikke kunne bli ombooket før bransjen får grønt lys fra myndighetene. Det sier seg selv at det vil ta tid å få alt dette på beina igjen.

Alle vi som har avtaler om film og tv-produksjoner som har stoppet opp eller blitt satt på vent, vi som har "fredet" deler av 2021 for dette arbeidet vi ble forespeilt, vet ingenting om hva som vil skje, og når det eventuelt vil skje noe med disse planene. Det er som å leve i en limbo. Derfor er det viktig at kulturdepartementet kommer på banen for å legge planer for restartingen av det store kulturfeltet og alle dets titusenvis av fagfolk i alle felt.

Foreløpig ser vi kulturministeren kledd i amerikansk baseball-kostyme flotte seg på glossy bilder der han skryter av at han har bevilget drøssevis av millioner til Tom Cruises nye film som skal filmes i Norge, men som egentlig skal se ut som et sted i Asia. Heldigvis kjemper opposisjonen på Stortinget for at alle som nå hever dagpenger skal få utbetalt feriepenger sommeren 2021 og 2022, et gode som høyreregjeringen tok fra oss fordi "det skal lønne seg å jobbe" og "slike ordninger som dagpenger må ikke bli en sovepute". Å ta fra folk de skarve feriepenger de sårt trenger etter et år som dette er direkte umusikalsk og ganske ufølsomt.

Det gledelige er å lese og høre hvordan folk savner kulturen. Lengter etter kino, teater og konserter. Ønsker å besøke biblioteker, gå på bokbad og festivaler, høre symfoniorkesteret spille, se levende mennesker danse på scenen, ikke bare sitte foran skjermene å glo på Netflix og andre strømmetjenester.

Og takk til alle dere som forstår at vi som lager kulturen er yrkesfolk som lever og ånder for å ta alt dette ut til publikum. Takk til dere som forstår at kulturen er selve limet i samfunnet. Men å få alt dette i gang igjen vil ta litt tid. Og det må lages en plan for oppstarten.

Jeg skriver om kulturlivet siden dette er mitt felt. Men det er selvfølgelig svært mange som blør nå. Små butikker og bedrifter, fortvilte gründere som har sett livsverket sitt gå over ende i 2020. Jeg ønsker dere alt godt for å kunne forfølge drømmen og gjenreise den.

Vi er noen sprøytestikk unna friheten pr dags dato, men tiden det tar er vond å leve i. Jeg orker ikke å si at vi står han av, for nå om dagen er alt ganske tynnslitt.

Når krybben er tom, bites hestene. Og noen har måtte se seg nødt til å slakte hesten.

Sven Henriksen,
Skuespiller/Samfunnsdebattant, Mo i Rana

Kommentarer til denne saken