Hele mitt voksne liv har jeg tilbrakt på Helgeland. Jeg kom til Norge fra Serbia og Montenegro som 16-åring – forvirret, redd og annerledes. Når det viktigste i livet som tenåring er å være lik andre, å passe inn og bli akseptert, så valgte mine foreldre å ta meg til et nytt land, nytt kultur og et nytt «helvete». Jeg hadde på dette tidspunktet null forståelse for den avgjørelsen, og jeg vil fremdeles påstå det er lettere å stå sammen i et kaos, enn å leve i fred alene. Og alene ble vi. Helt alene faktisk.

For du tror sikkert at ingenting kan være så ille som uro, bombing og et land i krig, men jeg kan fortelle deg at den svarte skogen bak Siva i Sandnessjøen var like skummel, like ekkel og like meningsløs. Jeg kan fortelle deg at setninger som «du er heldig som kom til Norge, du» aldri ga mening, det provoserer meg faktisk like mye i dag, som det gjorde da. Det kan virke utakknemlig og kanskje du blir irritert, men vi mennesker trenger så mye mer for å trives, for å leve – og for å tilhøre.

I år satt jeg på en næringslivslunsj der Yasna Mimbela fra Rana Utvikling sa noe som jeg har tenkt mye på: «Vi forventer at de som kommer skal lære våre tradisjoner, men like viktig er det at vi lærer oss deres!» Den setningen brente seg fast. Jeg gikk heim fra lunsjen og tenkte på mine tradisjoner, det andre kunne lære av meg. Helt ærlig så skjønner jeg at det er vanskelig å gjøre det rette. Jeg klarte ikke å ivareta mine egne tradisjoner selv, og i hvert fall ikke kreve at andre skal gjøre det. Jeg har i mange år vært for serbisk og for norsk på samme tid. Det å passe inn samtidig som en skal akseptere det å være annerledes er et paradoks som jeg har levd med i mange år.

Jeg kan ennå kjenne behovet for å ha et «vanlig» liv, eller det som jeg trodde alle andre hadde utenom meg. Barnebilder, koselige juleminner, norske eventyr, påskeidyllen og alt som virket som en hverdag for andre, men uoppnåelig for meg. Det var faktisk først da jeg ble tatt imot i en familie at ensomheten og sorgen kom over meg. Sorgen over alt jeg plutselig innså at jeg ikke hadde. Sorgen og et enormt behov for å passe inn. Snakke mer, snakke mindre, ha de rette klærne på, henge i lag med rett gjeng, drikke, dra på turer, ha nachspiel ...

Det er ikke sikkert du har tenkt på det, men det å være ungdom uansett nasjonalitet er en utfordrende, spennende og ny fase i livet. Det er stort behov for stabilitet, behov for å teste grenser, finne seg selv og sin plass i den nye voksne verden. For meg så ble det alt anna enn stabilt. Det ble til netter på togstasjonen, det ble til sinne, utenforskap og bitterhet. En enorm følelse av bitterhet som holdt på å spise meg opp.

En dag så snudde det. Eller, det stemmer ikke helt. Det som «snudde» var at jeg rett og slett ikke hadde mer å gi. Den maska satt ikke like godt, den ble for tung å bære, tung å ta fram. Til min store overraskelse ble ikke så mange skremt av det. Etter en stund klarte jeg å være meg selv ikke bare på de vonde dagene, men også de gode. Identitetskrisen min hadde «dabba av» og jeg ble fornøyd med å være litt mer «meg» – jeg ville prøve i hvert fall. Det bor så mange fine mennesker i dette landet. I en alder av 21 år flyttet jeg inn hos en familie og ble værende der i hele sju år! I sju år kom jeg hjem til middag hver dag, i sju år fikk jeg meldingen «har du det bra?» når jeg var ute og i sju år hjalp de meg i stillhet. Og det tok faktisk sju år å bli vant til det. Ja, kanskje enda lenger.

Så, hvor vil jeg med dette? Det å være en ungdom med utenlandsk bakgrunn betyr ikke nødvendigvis at du føler deg så heldig fordi du er kommet til Norge. Tvert imot så viser undersøkelser at disse ofte stigmatiseres og forbindes med noe negativt. Overgangen fra ungdom til å bli en ung voksen er en krevende og sårbar periode i livet. Jeg tror vi alle trenger en middag å komme hjem til. Vi trenger et samfunn som aktivt jobber med å ta imot ikke bare ungdommer, men alle mennesker som har mistet hjemmet sitt, av en eller annen grunn. Med den pågående krigen i Ukraina er dette en påminnelse vi alle trenger. Vi må huske at mennesker er flokkdyr, og disse menneskene har mistet flokken sin. De trenger ikke bare å slippes inn i landet, men de må aktivt inkluderes i våre liv og vi må inkludere oss selv i deres.

Så – kanskje du skal invitere en ukjent til middag? Kanskje du skal gå lenger enn å smile og gi en «like»? Kanskje du til og med skal dra på besøk for å ta den kaffekoppen? Vi har også godt av å ta imot nye impulser, la dem påvirke oss og lære oss noe nytt. Jeg tror ikke det går an å forestille seg hva det betyr å forlate alt du har for å reise til et nytt land. Å bli revet ut av et liv, kanskje midt i en utdanning, langt fra venner og familie, kanskje til og med separert fra de nærmeste, det er noe av det mest brutale vi mennesker kan oppleve. De verste traumene, minner og tanker kommer som regel sammen med stillheten. Når hodet endelig får ro rundt seg, tid å tenke gjennom, når tankene skal bli til ord, da er mørket et faktum.

Mora mi bruker et gammelt ordtak som jeg er blitt mer glad i med årene: Det er aldri så ille at det ikke er godt for noe. Den repeterer jeg til meg selv hver gang kroppen og hodet vil innta en offerrolle, når livet blir kjipt og jeg trenger noen å syns synd i meg. Det er faktisk aldri så ille. Det må være bra for noe. Det er så random hvem vi treffer, hvem vi blir kjent med og hvem vi bruker tiden på. Jeg har bestemt meg at det i hvert fall ikke skal stå på meg. Jeg skal snakke med så mange fremmede jeg kan, jeg skal invitere, jeg skal ha en åpen dør – og jeg skal lage middagen, slik min norske familie lagde til meg. Ingen land skal være hjem for meg, hjemmet skal jeg fylle med mennesker som betyr noe for meg – og jeg skal være hjem for andre.

Sandra Lupsic