Å bli stor bør ikke være det eneste målet

Før jul stilte Sven Henriksen et betimelig spørsmål i Rana Blad: Hva skal du bli når du blir stor, Mo i Rana? I samme innlegg oppsummerte han fint den kulturelle ørkenen og det øde bysentrum akkurat slik jeg selv opplevde det i mange år før jeg pakka sekken og flytta til Trondheim og senere København. Mo i Rana var ikke «stort» nok for meg. Til stor forbauselse for mitt 19-årige jeg, er dette nå i endring. Tenåringen Mo i Rana holder på å bli stor.

Det viktigste jeg vil si til et Mo i Rana i bypuberteten er:

Poenget er ikke å bli stor. Poenget er å bli en velfungerende voksen som andre mennesker har lyst til å være rundt. Vekst, tilflytting og næringslivsboom er gode ting som bringer med seg viktige ringvirkninger for hele samfunnet, men å bli stor burde ikke være det eneste målet. Like viktig burde det være å utvikle et godt samfunn. Et genuint godt samfunn, som gjør at folk ikke bruker flyplassen til å forlate byen, som Henriksen så klokt advarer om.

Hvordan skaper man et godt samfunn, da? Joda, vi trenger butikker og flyplass og sykehus. Ikke minst trenger vi barer, kafeer, kulturhus- og arrangementer, og andre steder mennesker kan møtes. Men vi må ikke glemme den viktigste ressursen: Menneskene som bor i byen, og hvilken kultur de skaper sammen.

Som andre ungdommer kan Mo i Rana gjøre det lurt i å lære av de større byene og deres feil. Ser man bort fra at korona har rævkjørt det meste av det beste i storbyene, er det mye fantastisk i Oslo, Trondheim, og København. Men noe som kanskje ofte neglisjeres i fortellingen om storbyene med alle mulighetene, er ensomheten som paradoksalt nok oppstår i de trange blokkene. I 2021 lå 31 mennesker døde hjemme i Oslo i en hel uke før de ble oppdaget [1]. Jeg tror at denne triste statistikken og tendensen er en konsekvens av at de tradisjonelle strukturene som før ga folk fellesskap, f.eks. storfamilier, foreninger og naboer, har blitt erstattet av dårlige surrogater for sosial kontakt (også før korona): (U)sosiale media, Netflix og fokus på ting og status. Sleng på polarisering, latterlige boligpriser, økende ulikhet i samfunnet, og algoritmer i sosiale media som setter fyr på skillelinjer og uenigheter, og vi har en cocktail som ikke akkurat legger til rette for et godt samfunn.

Robert Putnam beskriver i boka «Bowling alone» hvordan aktiviteter man før pleide å gjøre i fellesskap i dag utføres alene. Tenk, i USA er det blitt vanlig å bowle alene! Det er heller ikke uvanlig å ikke vite hva naboen heter. Selv aner jeg ikke engang hvem eller hvor mange som bor i blokka mi i København. Pandemien har åpenbart satt fyr på disse tendensene. Mange er ensomme og savner en hverdag med mening, sosiale bånd og tilhørighet.

Når vi forsøker å bygge fremtidens Mo i Rana, bør vi derfor spørre oss hvordan vi bygger disse tingene: Fellesskap, tilhørighet, og stolthet over byen. Vi burde bruke pandemiens destruktive påvirkning og de triste trendene i Vesten til å bygge noe nytt. Kanskje kan Mo i Rana vise verden (ja, faktisk) hva som er mulig i polariseringens, isolasjonens, og ensomhetens tid. Kanskje kan vi bygge et samfunn med rom for alle, der også de som synes at endring er skummelt, får muligheten til å være med på det kanskje mest meningsfylte samfunnsprosjektet noen gang: Det grønne skiftet.

Men hva kan ranværinger gjøre, helt konkret, for å motvirke de negative tendensene som ses ellers i den vestlige verden? I Mo i Rana kan vi for eksempel ta vare på det beste med å være rimelig liten (også etter at Mo blir stor): At man kjenner folk i byen. At man er på hils med folk. Kan være at jeg er farget av å være en «millennial», men min ryggmargsrefleks er at å snakke med folk i byen er «kleint». Jeg tror ikke jeg er alene. Likevel, et levende bysentrum er ikke bare folk i kaffekø; det er også snakken, småpraten og sosialiseringen i køen!

Vi kan styrke fellesskapene, i foreninger og klubber (ikke bare sport- alle liker ikke fotball eller ski). Åh, eller hva med en badstue langs Moholmen? Det er jo bygd en beleilig trapp ned til vannet, og stranda har til og med blitt rydda. Siden værgudene som kjent har et prinsipielt problem med vår del av verden kan en badstue forlenge badesesongen betraktelig- og samtidig kan man opprette vinterbadingsklubber også for frysepinnene.

Vi kan ta vare på det særpregede, og invitere andre inn i det: Vi har nydelig natur rett utenfor døra. Når det kommer folk fra andre verdenshjørner, som kanskje ikke er vant til å gå tur i all slags vær, burde vi ta de med. Lån ut tøy og ha et lynkurs i hvorfor ull skal være innerst (hvis de ikke skulle vite det), og del naturopplevelsen med tilflytterne! Enda bedre: terskelen for å dra på tur kunne senkes både for gamle og nye ranværinger ved å gjenåpne gondolen i Langneset. Med kafé! Og vin- og ølservering! (Nei, jeg har ikke satt meg inn i noe budsjett- jeg bare drømmer, her). Ellers kan vi jo lære noe av Bodø Røde kors, som har et konsept de kaller «Lån en Bodøværing»: Lokale Bodøværinger stiller seg til disposisjon hver onsdag på Stormen bibliotek for å «henge» med foreløpig nettverksløse tilflyttere. Artig!

Vi kan styrke lokalsamfunnet, ta vare på og bygge nye bånd i vår umiddelbare nærhet. Ranværinger trenger å trene sosialiserings- og inkluderingsmuskelen! Vi burde legge vekk telefonen og fokusere mer på livet rundt oss i stedet for å konsumere tomme Instagram-kalorier. Telefonen har gjort oss til passive mottakere av innhold, mens vi kunne ha brukt tida på å ta vare på noen av våre mest grunnleggende behov: Å høre til. Være med. Bidra. Så ring på! Bare gjør det, ikke send melding først. Vi burde bli flinkere til å stikke innom på en spontan kaffe. Hva skal vi med nyoppussa kjøkken og x antall pynteputer hvis det bare er de som bor der som skal se det uansett? Og når koronaen gir seg- la oss gå ut på byen. Ikke for å ta selfies, men for å møtes. Være sammen. Poenget er at vi ikke nødvendigvis trenger nye mat- og interiørbutikker. Vi trenger møteplasser! Og en mer sosial kultur!

Og en siste ting, Mo i Rana, der du står på tampen til livet som «stor»: Tøyl nå det der bygdedyret. Du vet, det der dyret som vet om alle dine feil, og kun bryr seg om dem. Allergien mot annerledesheten. Det er usjarmerende. Og hvis Mo i Rana skal bli kvitt det uoffisielle stemplet som «Rykteby nr 1» (som det i hvert fall ble kalt da jeg var yngre), må vi nesten spørre oss selv om vi kan finne noe mer interessant å snakke om enn hvem som har gjort hva (og med hvem). Helst på en bar. Som er åpen. Og som man kan ta buss til og fra.

Silje Lensu Dåbakk, tidvis ranværing

[1] https://www.nrk.no/osloogviken/31-la-dod-i-over-sju-dager-i-oslo-omradet-uten-a-bli-funnet-1.15762752