Historien har jeg har hørt mange ganger. Den er fortalt meg av min kloke far som gjennom et langt liv har elsket å ferdes ute i naturen, og som således har mange fine opplevelser å se tilbake på og formidle. Denne historien er ikke spesielt vakker, men en gang var den nødvendig for at Ranasamfunnet skulle bli det samfunnet slik vi kjenner det i dag.

Den handler om kraftutbygging og neddemming av naturskjønne områder.

Den handler om en ungdom som opplevde at områdene han pleide å jakte i ble borte.

Den handler om en ungdom som plutselig kunne ro over myrene som tidligere hadde bugnet over av modne moltebær. Den dag i dag handler den om stygge og bokstavelig talt dype sår i naturen, og om et landskap som ble totalt forandret.

Samtidig som min far, gjerne med ei blanding av stolthet og sorg, forteller om turene han, kompiser og min farfar pleide å ta rundt om i Ranafjellene på fiske-, jakt- og bærturer, så formidler han en forståelse for at disse inngrepene var nødvendige. Nødvendig var definitivt også den kompensasjonen som kom kraftutbyggingskommunene til gode.

Nå rokkes det i grunnvollene av denne ordninga. Et ekspertutvalg har nemlig foreslått å øke grunnrenteskatten, og å oppheve alle de kommunale ordningene som sikrer kraftkommunene store inntekter.

Utvalget mener staten skal ha en større andel av vannkraftformuen, og foreslår å omfordele 3,7 milliarder kroner fra kommunene til staten. Dette er ei krigserklæring mot de 175 distriktskommunene som har avstått sine naturressurser til vannkraft. Forslaget er et dramatisk brudd på den samfunnskontrakten som har eksistert mellom stat, kraftutbygger og vertskommunene i mer enn 100 år.

Det er mer enn opprørende. Det er et løftebrudd. Det er historieløst og virkelighetsfjernt. Det er å be om et distriktsopprør, for dette vil garantert føre til en massiv motstand fra de mange lokalsamfunnene som har måttet tåle alle ulempene som kraftutbygginga vitterlig har ført med seg.

At lokalsamfunn og menneskene som lever der ser fordeler av naturinngrep som gjøres for å sikre nasjonen kraft og utvikling, er helt avgjørende. Det gjorde min far for 50 år siden. Og det skulle bare mangle at ikke også de som i dag bygger seg ei framtid i en kraftkommune, skal kunne gjøre det samme.

At utnyttelse av naturressurser må gi positive ringvirkninger for lokalsamfunnene som blir «rammet», har vi en lang tradisjon for i dette landet. Den tradisjonen bør videreføres.

Ranaordfører Geir Waage var raskt på ballen da innstillinga fra ekspertutvalget ble kjent tidligere denne uka.

– Dette er et brudd på samfunnskontrakten som lå til grunn for Stortingets og kommunenes samtykke til utbyggingen – om at en del av verdiskapningen skal bli værende igjen i lokalsamfunnet. Dette går neppe igjennom politisk. Dersom dette skulle bli vedtatt er de distriktsoppgjør vi har sett til nå bare krusninger på vannet, var den klare meldinga fra ham.

Skulle dette avtegne seg til å bli vedtatt, er det lekende lett å gi Waage rett i sine antakelser. Her snakker vi om 175 kommuner og om milliardbeløp. Dessverre har verken Waage eller andre kraftkommune-ordførere grunn til å føle seg beroliget av finansminister Siv Jensens uttalelser om at hun ikke ser noen ting i utvalgets forslag som hindrer at kraftinntektene til kommuner og fylker skal opprettholdes. Å tro at vannkraftinntekter som sluses inn til staten, skal komme rett i retur til berørte kommuner og fylkeskommuner er å være i overkant optimistisk. Derfor er det meget bra at protestene er mange og krystallklare allerede nå, for skulle forslaget gå gjennom i den form det er fremmet vil det altså gi dramatiske utslag i økonomien i kraftkommunene. Hemnes kommune vil for eksempel kunne få et inntektskutt på 45 millioner kroner årlig. Ikke småpenger med andre ord.

– Når kommunene ikke får inntekter fra utbyggingene, vil kommunene sette seg imot nye utbygginger, spår ordfører Waage. Også det har han helt rett i. For hvorfor i all verden skal kommuner gi grønt lys til at verdifulle områder blir beslaglagt, med mindre det legges en kompensasjon på bordet.

– Pengene brukes til å gjøre det attraktivt å bo i distriktene. Jeg er redd for hvordan landet ellers hadde sett ut, hvis vi ikke hadde hatt dette skatteregimet. Det har vært genialt, sier Hanne Alstrup Velure til Dagbladet. Hun er Høyrepolitiker fra Lesja og leder av arbeidsutvalget i LVK. Om få dager får kraftkommunen Rana en Høyrepolitiker som varaordfører. Anita Sollie bør kjenne sin besøkelsestid, og allerede fra dag en på rådhuset legge et sterkt press på sine regjeringskontakter. Sammen med ordføreren må hun sette alle kluter til for å hindre at kommunen de skal lede de neste fire åra går på en millionsmell av dimensjoner.

For 50 år siden ble moltemyrene satt under vann og landskapet for alltid forandret, men sårene i naturen blir aldri borte. Særlig når vassdragene tappes ned til det ytterste, kommer det klart fram hva kraftkommunene har ofret. Sønnene mine får aldri noen gang oppleve å fylle spannene med gul og moden molte på myrene hvor bestefaren deres gikk i sin ungdom. På grunn av kompensasjonen som kommunen har fått, har imidlertid de og alle andre som er oppvokst og lever i Rana, nydt godt av offeret som ble gjort i kraftutbyggingas tegn. Slik må det fortsatt være. Også for kommende generasjoner.