En ny flyktningepolitikk?

Kommunestyremøtet 5. april hadde «Bosetning av flyktninger» på sakslisten, en sak som naturlig nok var kommet opp som et resultat av masseflukten fra krigen i Ukraina. På vegne av Rødt holdt jeg dette innlegget i i debatten før avstemminga - litt redigert, utvidet og gjengitt her:

Rødt er glade for og bifaller at Formannskapet i Rana har vedtatt å etterkomme anmodningen fra IMDI om økt bosetning av flyktninger, som følge av Russlands brutale og fullstendig uakseptable angrepskrig mot Ukraina.

Lidelsene til det ukrainske folket er forferdelige. De siste dagene har det blitt avdekket overgrep og krigsforbrytelser som en kanskje må tilbake til 2.verdenskrig for å finne sidestykke til. Det er et trist paradoks at Russlands «begrunnelse» for denne krigen er at de skal «de-nazifisere» nabolandet, når maktbruken og metodene deres, også i sitt eget land, ikke kan kalles noe annet enn rein fascisme.

På bakgrunn av dette er Rødt glade for at det både nasjonalt og på lokalt plan vises raushet og solidaritet overfor ofrene for denne fascistiske aggresjonen. For Rana sitt vedkommende er dette ingen overraskelse: Kommunen har siden slutten av 80-tallet bosatt flyktninger jevnt og trutt, med en nesten påfallende tverrpolitisk enighet.

Vi lever i en skremmende og vanskelig tid, og situasjonen maner til ettertanke og refleksjon på mange plan. Én tanke som jeg har gjort meg, er hvor tilsynelatende mye raskere og kraftigere det blir reagert i situasjoner med stor tilstrømming av flyktninger som i hovedsak er europeere. Ukrainerne får nå, fornuftig nok, såkalt midlertidig kollektiv beskyttelse. Siste gang det skjedde var på 90-tallet, da en stor gruppe flyktninger fra Bosnia-Hercegovina - et annet europeisk land - også fikk kollektiv beskyttelse.

Men det er jo ikke sånn at det ikke har vært tilstrømming av flyktninger i mellomtida. I 2015 kom et betydelig antall flyktninger til Europa, også Norge. Det er påfallende at dette i dag nærmest unisont blir benevnt som «flyktningekrisen» - underforstått: en krise for Europa og Norge. Jeg skulle vel tro at dem det først og fremst var krise for, var de som måtte flykte fra krigsherjede land som f.eks. Syria, Yemen og Afghanistan.

Dagens situasjon er selvfølgelig unik med tanke på at flere millioner ukrainere har forlatt heimlandet. Men det er samtidig et faktum at hvert år drukner flere tusen mennesker på flukt i Middelhavet - det samme havet vi bader i når vi drar på ferie til disse landene. Og fortsatt bor mange titusen mennesker under fullstendig uakseptable forhold i leire i land som Hellas og Italia, først og fremst, men også Malta, Bosnia-Hercegovina m.fl. Disse uakseptable forholdene fikk jeg bekreftet ved selvsyn da jeg jobbet som frivillig i Souda-leiren på Chios i Hellas sommeren 2017.

Det som er påfallende med denne situasjonen, som altså utspiller seg rett under nesen vår i Europa, er hvor seint det reageres og hvor vanskelig det er å få gjort noe. Norge har reagert seinere enn mange andre land, og da SV og Rødt fremma interpellasjon i Kommunestyret (mai 2020) om at Rana skulle ta i mot enslige barn fra Moria-leiren på Lesbos, ble dette stemt ned - en dag som nok er min tristeste hittil som kommunestyrerepresentant.

Tankekorset blir da: er vi mer solidariske, rause og snare til å reagere når de som er på flukt og trenger hjelp, er europeere og ligner på oss? Jeg håper at det ikke er sånn, men mye kan dessverre tyde på det. Dette er uansett ei problemstilling og et tankekors som jeg håper at flere enn meg kan ta seg tid til å reflektere litt over.

Og det aller viktigste er å slå fast at det på ingen måte er et argument for IKKE å stille opp og ta i mot de menneskene som nå opplever noe av det verste og farligste som har skjedd i vår del av verden siden 2. verdenskrig! Tvert i mot: dette kan være en mal for -og starten på - en rausere og mer human flyktningepolitikk i Norge i framtida.

Jeg vil derfor slutte som jeg begynte: Rødt er glad for forslaget, og slutter helhjerta opp om det.

Alf Helge Straumfors, kommunestyrerepresentant i Rana