Dette ser uryddig ut. Sier Hadia Tajik. Hun er en av landets mektigste kvinner, der hun sitter ved Kongens bord og som nestleder i Arbeiderpartiet.

Nei Tajik, dette ser ikke uryddig ut. Dette er uryddig.

Det som er uryddig er at arbeids- og inkluderingsministeren har operert med en fiktiv leiekontrakt som har gitt henne store skattefordeler. Det som er uryddig er at denne kontrakten beleilig ble lagt på bordet da Tajik ble gjort oppmerksom på at det var det som skulle til for ikke å måtte fordelsbeskatte av pendlerboligen.

Det som er uryddig er å skylde på at hun var så ung. 23-åringer vet at en ikke skal operere med fiktive leiekontrakter. 23-åringer som er jusstudenter vet det i alle fall. Og når 23-åringer som er politiske rådgivere i regjeringsapparatet lefler med slike kontrakter, bør det herske liten og ingen tvil om at de vet nøyaktig hva de helt bevisst holder på med.

Det som er uryddig er å bortforklare dette med at det er så lenge siden. Hvem skriver kontrakt på en kjellerleilighet man aldri bruker, og hvorfor? Hva som er hensikten med en slik kontrakt, behøver en knapt å spekulere i.

Det som i høyeste grad også er uryddig er den måten denne makt- og toppolitikeren rett i forkant av at dette blir kjent, har forsøkt og til dels klart, å gjøre seg selv til offer for en «presseskandale».

Skandalen er på ingen måte den undersøkende journalistikken Aftenposten har gjort rundt pendlerbolig-sakene til stortingsrepresentantene.

Skandalen er det VG, som to døgn etter ministerens oppsiktsvekkende og harmdirrende Facebook-innlegg, som altså avslører. En skandale som har druknet litt i all støyen Tajik smart nok skapte ved å ta en ukledelig Trump, og gå i strupen på selveste Aftenposten. På grunn av en sak ingen ennå hadde sett.

Vi snakker altså her om Ap-nestlederen som har sluppet unna skatt og på den måten har svindlet fellesskapet. Ikke rart at hun heller vil at folk flest heller skal snakke om «sikkerhetssituasjonen» og «fæle journalister» enn om skattesvindel, en fiktiv leiekontrakt og udokumenterbare utgifter hun angivelig har hatt hjemme på pikerommet samtidig som hun har «leid» kjellerleiligheta til foreldrenes naboer og venner. For ordens skyld, så viser det seg nå til alt overmål at PST ikke hadde noen spesielle formeninger om ministerens sikkerhet i forbindelse med boligsalget hennes, som altså saken til Aftenposten blant annet viste seg å omhandle.

Skandalen er måten en minister går etter pressen på. Ikke fordi vi i pressen ikke tåler å bli sett i kortene. Ikke fordi vi i pressen ikke tåler kritikk. Ikke fordi vi i pressen ikke tåler at våre feiltrinn påpekes. Dette tåler vi. Vi tåler også at våre arbeidsmetoder blir satt søkelys på, og at de debatteres.

Det vi, og folk flest, ikke skal tåle, er at høytstående politikere som ikke liker å bli sett nærmere i kortene, gjør sitt ytterste for å diskreditere politisk journalistikk. Det var denne spekulative veien arbeids- og integreringsministeren la ut på fredag kveld. Støtteerklæringene haglet. Helt i tråd med det hun nok hadde kalkulert med.

Mon tro om støtten hadde vært så massiv om kunnskapen en fiktiv leiekontrakt hadde vært kjent? Svaret på det gir seg vel selv, tenker jeg.

Vi som hver eneste dag jobber med nyheter og svært ofte vil ha politikere og andre maktmennesker i tale, ser at metoden Tajik rått har benyttet seg av, brer om seg. Vi ser at intervjuobjektene våre gjør seg utilgjengelige. Gjerne over lang tid. Som i Tajiks tilfelle hvor Aftenposten hadde forsøkt å få henne i tale siden 29. januar. Siden 29. januar. Saken med henne ble publisert 21. februar.

Vi ser at intervjuobjektene slett ikke vil intervjues. De vil ikke snakke med journalister. De vil «intervjues» på e-post. De vil ikke ha kritiske spørsmål. De vil ikke ha oppfølgingsspørsmål. De vil avgjøre når vi skal skrive om en sak. De vil rett og slett styre informasjonen selv. Et grelt lokalt eksempel, som vi støter på støtt og stadig, er i så måte den linja Helgelandssykehuset og Helse Nord har lagt seg på med tanke på pressehenvendelser.

Når et regjeringsmedlem går så aktivt ut for å styre informasjon og sin historie, og samtidig gjør sitt ytterste for å diskreditere en avis, legitimerer hun en sånn framgangsmåte for andre. Det er beklagelig. Og det er uryddig. Og det kan være farlig for tilliten både politikere og presse er avhengige av.

For øvrig er det interessant å se at Tajik tilsynelatende fortsatt har tillit. For hva er egentlig forskjellen på et pikerom og et gutterom? Ingenting. Forskjellen er at hun fikk saken til å dreie seg om noe helt annet enn skattesvindel og en fiktiv leiekontrakt. Fiffig. Og spesielt at dette tolereres.

Men det er tydeligvis vanskeligere å røre prinsesser på pikerom, enn mørkemenn på gutterom.