Du skal aldri gå alene! Det er noe betryggende med de ordene

Av
DEL

HelgetankerDu skal aldri gå alene. Det er noe betryggende med de ordene. Vi sier det jo gjerne til våre barn, og vi mener det. At uansett hva som skulle skje, så er vi der for dem. Og vi sier det gjerne i samfunnet også. Og i livet. Og i fotballen.

For fotball er «livet», i hvert fall for veldig mange av oss. Og som Pave Johannes Paul II sa det så godt en gang, «Av alle uviktige ting i verden, er fotball det viktigste». Og derfor har det gjennom lange tider vært slik at mange har brukt fotballen til å skape mening med livet, også når det var vanskelig å finne en mening i hverdagen.

Fotballen har gjennom mer enn 100 år vært en arbeiderklassesport. Gjennom sosiale reformer og kortere arbeidstid, kjempet fram av arbeiderbevegelsen, fikk arbeidsfolk anledning til å delta i spillet etter endt arbeidsdag. Og da man også fikk fri halve lørdagen, igjen kjempet fram av arbeiderbevegelsen, økte publikumsinteressen voldsomt. Og gjennom økt interesse og flere folk ble fellesskapet sterkere.

Undertegnede har så lenge jeg kan huske vært opptatt av fotball. Både som konkurranse, lidenskap og galskap, men også som fellesskap. Som så mange andre valgte jeg meg et fotballag, eller fotballaget valgte meg. Hvordan sånt skjer i et ungt sinn er vanskelig å si. Kanskje er det en engasjert far. Kanskje en julegave fra en bestemor. Kanskje var det en tippekamp på TV, der et lag hadde de fineste draktene. Eller en spiller med det tøffeste navnet. Som Kevin Keegan. For meg handlet det også om en storebror som valgte først. Jeg var åtte år da jeg valgte rivalen.

For når man er født på sekstitallet, inn i Liverpools første gullalder, var valget for meg lett. Det ble Liverpool. Og når en sånn kjærlighet oppstår, så er den for livet. Man bytter både bil, traktor og jobb, men man bytter ikke fotballag!

Og som annen kjærlighet, så modnes også den til et fotballag. Liverpool på 60- og 70-tallet var ledet av den legendariske manageren Bill Shankly. Shankly var uttalt sosialist, og en av hans mest berømte sitater er: «Jeg mener den eneste måten å leve på, og virkelig få suksess på, er ved kollektiv innsats. Der alle jobber for hverandre, alle hjelper hverandre og alle får en del av belønningen når dagen er omme. Det er kanskje å forvente mye, men det er slik jeg ser fotball og slik jeg ser livet».

I et ekstremt klassedelt England på sekstitallet, skapte slike tanker samhold. Og fellesskap. Og derfor har min kjærlighet til Liverpool utviklet seg. Fra den første forelskelsen, til en dypere forståelse og respekt. Denne arbeiderklasseklubben og scouserne, med sterke bånd til kyst-Norge og våre forfedre, vikingene.

Liverpool ble på sekstitallet sentrum for europeisk populærkultur. Først og fremst på grunn av The Beatles, men det var en rekke band som vokste fram, som en del av den såkalte Merseybeaten. Et av de var Gerry and the Pacemakers. Som mange andre band startet de sin karriere med å spille inn musikk av andre. Og den som har gjort dem udødelige er «You’ll never walk alone». Du skal aldri gå alene!

You’ll never walk alone er opprinnelig en gammel musikal-sviske skrevet av Rogers og Hammerstein til musikalen «Carousel» fra 1945. Som så mange musikaler handler den om tragedier, men også om håp, om framtida, om til neste år.

For er det noe fotballfans har måttet perfeksjonere, så er det jo håpet om framtida. Om at neste år skal bli bedre. Da skal vi vinne serien og cupen. Og vi skal i hvert fall slå naboen! Vi som er Liverpool-supportere har holdt oss fast i dette håpet i tredve år nå. Og så har man jo historien, og minnene om fortida. For alt var jo mye bedre under Keegan og King Kenny! Jeg er sikker på at mine venner som heier på andre lag kan kjenne seg litt igjen, selv om det for noen av dem vil være vanskelig å innrømme.

I 1963 fikk Shankly høre innspillingen, og ble umiddelbart i fyr og flamme. Og dermed var historien der. Og i 57 år har Liverpoolfans sunget sangen før kampstart. Og den har skapt fellesskap. I en by og i et land som har hatt enorme sosiale utfordringer. I en klubb som har gått gjennom tragedier både på Heyselstadion og Hillsborough. Som har mistet mange. Som har ventet i 30 år. Men fellesskapet, det å få stå på Anfield å synge sammen med scouserne. Det er en opplevelse for livet. Det er fellesskap.

Og i år står vi der. Klare for bøtta, kanskje allerede i april. Det er vår tur nå! Vi står bak en manager som har tatt sosialdemokratisk ledelse og lagbygging til et nytt nivå. Klopp har satt en ny standard, og historien om den ti år gamle gutten som heier på Manchester United, og som skrev brev til Klopp, får i alle fall mitt hjerte til å briste. Gutten spurte pent om ikke Klopp kunne slutte å vinne, og svaret han fikk er forbilledlig (fritt oversatt): «Det vil jeg aldri kunne gå inn for, vi må prøve å vinne hver eneste kamp, ellers vil millioner over hele verden bli skuffet. Men United er heldige som har deg, og rollene vil bli byttet om. Vi har tapt kamper før, og vi vil gjøre det i framtida. Men vi vil gjøre alt for å vinne nye trofeer. Våre lag er sterke rivaler, men vi har voldsom respekt for hverandre. For meg er dette hva fotball handler om».

Dette er lederskap i verdensklasse, basert på verdier vi trenger mer av: sunn konkurranse innenfor rammen av fellesskap, omtanke og respekt. I Arbeiderbevegelsen har det samme fellesskapet alltid vært viktig. Og det har gitt meg personlig mye å jobbe for det samme samfunnet som Shankly beskrev og de verdiene Klopp er en slik strålende ambassadør for. Der alle skal delta, der alle skal gi det de har, men der alle også skal ha muligheter innenfor et fellesskap som også gir rettigheter. Du skal aldri gå alene, for alle skal med!

Så hvorfor skriver jeg om dette, når «krigen» som raser på Helgeland kunne vært et langt mer interessant tema? Det er fordi jeg hadde lyst til å skrive om det, fordi jeg allerede har ytret meg om det andre, og fordi jeg skulle ønske alle som med lidenskap og enormt engasjement har kastet seg inn i ordkrigen for sitt lag, kunne tatt med seg noen av verdiene jeg har latt meg imponere av og beskrevet lenger opp i leserbrevet: sunn konkurranse innenfor rammen av fellesskap, omtanke og respekt.

God helg – uansett hvem du heier på!

Bjørnar Skjæran,
Nestleder i Arbeiderpartiet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags