Utvikling eller stillstand?

Skal vi investere for at Rana skal tiltrekke seg arbeidsplasser og ny industri? Eller skal vi satse på at det går seg til, og etableringene kommer av seg selv? Det er kjernen i konflikten mellom Celsa og Øijord & Aanes på den ene siden, og Mo Industripark AS på den andre.

Stein Rune Øijord har hatt flere utspill i Rana No og Rana Blad 22. og 23. mars, der hans søksmål mot Mo Industripark forsøkes redusert til et spørsmål om juss rundt forkjøpsrett på aksjeposter, i tillegg til en avvisning av ordførerens oppfordring om dialog. Spørsmålene om hvordan vi utvikler Rana og Helgeland tas helst i rettssalen, ser ut til å være Øijords holdning.

Jussen får vi overlate til tingretten, når Øijord nå har gått i tospann med det spanske Celsa-konsernet mot Mo Industripark. Men debattens kjerne er jo spørsmålet om hvordan vi skal skaffe kapital til å få gjennomført alle de store industrielle prosjektene og lokke til oss ny industri. Debatten er så viktig at denne i høyeste grad bør tas i det offentlige rom, når nå søksmålet hans først har ført oss hit.

MIP er ikke et hvilket som helst selskap, men et selskap som staten ga gratis til bedrifter i Rana med forutsetningen at de skulle utvikle og investere i det. Med aksjene fulgte altså forpliktelser overfor lokalsamfunnet i Rana, som er tydelige å se av både vedtekter og aksjonæravtalen. Skal MIP være en motor for vekst i regionen, eller er det viktigste hvor mange prosent av aksjene i MIP Øijord & Aanes eier?

Tilslører debatten

Stein Rune Øijord gjør et tappert forsøk på å tilsløre denne debatten. Han spiller på det trygge og nære og hevder at «lokalt» eierskap er det eneste saliggjørende for parken.

Samtidig går han altså sammen med spanske Celsa i et søksmål mot Mo Industripark AS. Vinner de to gjennom, vil Celsa kunne eie 80 prosent av Mo Industripark AS. Vi blir da et datterselskap av et dypt gjeldstynget spansk konsern. MIP kan da fort ende opp hos Celsas kreditorer, internasjonale banker og hedgefond. Her finnes ingen garantier. Og det rimer ikke med Øijords påståtte kamp for lokalt eierskap.

I begge avisene har Øijord snakket om at han ikke vil sette parken i pant. Men det er jo nettopp det han gjør. Celsa og Øijord & Aanes sin manglende vilje, eller evne, til å gå inn med kapital i selskapet, har ført til at forholdet mellom kontantstrøm og gjeld nå er i ferd med å bryte kravene i strategisk plan, som de samme eierne selv har godkjent. De kapitalutvidelsene vi trenger, reduserer risiko og gjeldsgrad i MIP. Kapitalutvidelser er det motsatte av å sette MIP i pant.

«Vi har kun selskapets beste for øye», sier Stein Rune Øijord. Jeg har vanskelig for å se at det er selskapet MIP han sikter til. Det må være Øijord og Aanes AS.

Investeringer i infrastruktur krever kapital

MIP skal være en motor for utvikling og vekst i regionen, og støtte opp under eksisterende industri og nyetableringer. MIP har ambisjon om å bli en grønn industripark i verdensklasse. Fordi det vil skape befolkningsvekst og optimisme. Fordi nye generasjoner får enda bedre grunner til å bygge sin fremtid her. Men skal MIP og Rana lykkes, må det skytes inn kapital av eiere som både vil og kan.

Og vi har lykkes med å finne slike investorer. Helgeland Industriutvikling, med ABP i ryggen, har vist både vilje og evne. De har forstått at verdiene for MIP ligger i å aktivt tilrettelegge for både eksisterende og nye virksomheter. Når vi ser på andre industriklynger der ABP er eiere, så har de vist langsiktighet og investeringsvilje i alt de har gjort. Det gjør oss trygge på at vi kan skape store verdier og mange nye arbeidsplasser på Helgeland.

Jeg ser at noen uttrykker skepsis til kapital utenfra. Men skulle kapital utenfra investere i infrastruktur, dypvannskai og nye tomter, og så stikke dem i lomma og dra? Alle skjønner at det ikke går an. Infrastrukturen er bundet fast geografisk. Men den må jo først bygges.

Risiko – hva slags risiko?

En industripark uten kapital blir ikke en motor for vekst. Når vi snakker om risiko, er det dette som står på spill. Når Øijord snakker om risiko, stirrer han ned i egen lommebok.

Problemet med Celsa og Øijord & Aanes som eiere, er nemlig at de først og fremst er opptatt av å hegne om sine egne virksomheter og interesser, og ikke vil være med på å utvikle Mo Industripark. Øijord la ingenting imellom i Rana Blad 23. mars: «Når vi snakker om store investeringer, på størrelse med Mo industripark og større, da ønsker vi å legge det i egne selskaper.» I klartekst ønsker altså Øijord å splitte opp Mo Industripark i ulike selskaper. Det er ikke forenlig med at MIP skal drive med utvikling av industrien.


Spanske gjeldsproblemer

Faktum er at disse eierne aldri har investert ei krone i MIP, mens de har tappet selskapet for mange titalls millioner med lånefinansierte utbytter. Det er verdt å merke seg at verken Øijord & Aanes eller Celsa kan dokumentere noe annet.

Da blir utsagnet «vi ønsker utvikling» mildt sagt hult. Og det blir ikke mindre hult av å gjentas. Når vi nå ser hvilke gjeldsproblemer Celsa-konsernet har havnet i, er det lettere å forstå den konsekvente stemmegivningen mot å skyte inn kapital til MIP. Men det gir også grunn til bekymring.

Som leder for MIP er jeg lei av å høre Øijord påstå at han ønsker utvikling. Jeg er mer opptatt av hva Stein Rune Øijord har gjort og gjør. Det blir ikke utvikling av prat. Kaka blir ikke større av å snakke om den.

Min styreleder Lisbeth Flågeng har advart om: Når disse to eierne konsekvent og over tid blokkerer for helt nødvendig oppkapitalisering, investeringer og vedlikehold, vil det få alvorlige konsekvenser – langt utenfor parken. Det er en risiko som bør bekymre Rana-samfunnet.

Arve Ulriksen, administrerende direktør MIP