Bildetekst
bildetekst

- Det er så vondt å se at ungene dine er redde, sier Karen som trodde hun kom til å dø

Publisert

Da Karen Hagland fikk vite at hun hadde brystkreft med spredning, var kulen seks centimeter stor. Ett år senere er svulsten krympet til nivået på ei inntørket kvise.

– I fjor i 2016 klarte jeg ikke å feire tiårsdagen til tvillingene. Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve å se dem fylle 11, sier Karen Hagland.

Ikke bare opplevde hun det, år etter ordnet Karen feiring, og det etter å ha vært på jobb først.

– Det er veldig stort for meg, sier Karen og tørker tåren som er på vei ut øyekroken.

– Vi var 30 i selskapet, gliser 11 år gamle Agnes Hagland Amundsen fornøyd.

Profilert advokat og kommunepolitiker

Karen Hagland, profilert advokat med egen praksis, markant kommunepolitiker i Rana for Senterpartiet, og trebarnsmor. Brått og uventet blir livet snudd på hodet. Da gjenstår bare en ting som viktig; å være mamma for Aslak, Karine og Agnes.

- Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve å se dem fylle 11.

- Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve å se dem fylle 11. Foto:

Det er oktober i 2016. Karen står på badet, ser seg i speilet, og da ser hun det. Det ene brystet er ikke som før. Hun kommer seg til fastlegen, som sender henne til mammografi og biopsi ved Nordlandssykehuset Bodø. Selv ikke nå tenker Karen for alvor at det kan være kreft.

– For alle andre var det visst innlysende, men det gikk ikke opp for meg før kreftlegen ba meg komme inn på kontoret og sa «du har dessverre kreft», forteller Karen, som da det skjedde akkurat hadde fylt 46 år.

– Jeg ble veldig redd og tenkte på de tre ungene mine, hvordan jeg skulle fortelle dem det, da kreftlegen fortsatte: «vi skal få deg frisk igjen».

Rosa sløyfe er i full gang, slik det bruker å være i oktober. Karen tar barna med seg til Oslo og bruker oppmerksomheten rundt aksjonen og brystkreft til å forklare hvordan syk hun er.

– Da sa jeg som legen, at de skulle få meg frisk. Det trodde jeg jo da, sier hun.

Nye undersøkelser avdekker at Karen har brystkreft med spredning til skjelettet, rygg og hofte; metastatisk brystkreft. Hun er på vei til en avtale når telefonen ringer 9.30 denne morgen, Karen svinger inn til veikanten og stopper. – Dette er ikke bra, tenkte jeg i det jeg svarte.

Uhelbredelig kreft. Det er beskjeden Karen Hagland får. Det går kaldt gjennom kroppen, hun har jo lovet ungene at «mamma skal bli bra igjen».

– Jeg måtte gjøre kontra. De gjorde det veldig vanskelig for meg, sier Karen stille.

Føler seg utrolig dårlig

Kaoset som herjer Karen nå, angriper hun med å ringe til Brystkreftforeninga, som formidler kontakt med en likemann.

– Jeg fikk et medmenneske å snakke med, ei som var i samme situasjon som meg. Som fortalte om medisin som kan holde spredningen i sjakk og i noen tilfeller redusere den. Jeg fikk også utrolig hjelp av kreftsykepleiere i kommunen, og ikke minst av kreftkoordinatoren, sier Karen.

Les også: Lillejulaften: Trine Mari Aavitsland sto midt mellom putereolene på Jysk da telefonen ringte; "Du har brystkreft"

På dette tidspunktet går hun på cellegift. Hun er konstant sliten, trøtt og føler seg så utrolig dårlig. Hun vet ikke hvor mange timer av livet hun tilbringer på sofaen, men det er for mange. Kreft med spredning kan ikke opereres. Cellegift som hun går på, er feil medisin.

– Jeg ba om å bli overflyttet til Radiumhospitalet for videre oppfølging. Dit kom jeg første gang like over nyttår 2017, forteller Karen Hagland.

Nå er «uhelbredelig» byttet ut med «kronisk»

– Veldig mye skjer på kort tid når det gjelder denne sykdommen. Den nye legen min var tydelig; «det heter kronisk brystkreft fordi du kan leve mange år med sykdommen», sier Karen.

– Mentalt er det en viktig forskjell for oss som har diagnosen. Forskning åpner stadig nye muligheter på området, det gir håp, fortsetter hun.

Les også: Det er mens Lise sitter og venter på å bli ropt opp, at vissheten om hva som feiler datteren på åtte måneder slår ned. Det er kreft

Karen blir ikke akkurat lei seg når legen erstatter cellegift med hormonbehandling.

– Jeg får en depotsprøyte en gang i måneden og tar en tablett daglig. Hver tredje måned er jeg til kontroll på Radiumhospitalet. Jeg føler meg godt ivaretatt, sier Karen.

Hun er en energibunt av et kvinnfolk, egentlig. Nå er hun bare sliten med hetetokter som følge av hormonbehandlinga.

– Jeg har kommet i overgangsalderen, sier Karen tørt, men ikke uten smil.

Så skjer flere viktige ting på samme tid

Verre er det med energien som er borte. Noen timer midt på dagen kommer kvalmen og brekningene som setter henne helt ut. Det styrer dagen, enten hun er på ferie i Hellas med ungene eller hjemme, stort sett utslått på sofaen.

– Jeg ble frustrert over å være sliten. Jeg prøvde meg på treningssenter, men det hjalp ikke. Beskjeden fra gode folk var at jeg måtte lære å leve med bare 20 prosent av energien jeg hadde før.

Så skjer flere ting tilfeldig, på samme tid, som får betydning for Karen Agnete Hagland:

NRK Nordland lager en reportasje der Karen og barna hennes bidrar til å rette søkelyset på kronisk brystkreft; «Hvordan leve når mamma skal dø?»

Karen har ei god venninne som bor på Sortland, Trude Wold. Broren hennes, Geir Wold, driver bedriften Vesteraalens, som produserer Omega 3. Dette eksporterer Wold fra Vesterålen til den norske legen Bo Martinsen i Orlando. Han lager et produkt som inneholder Omega 3 og Melatonin, som i USA defineres som et naturpreparat, men som i Norge er på resept. Meget enkelt forklart, angriper Omega 3 Cure de syke kreftcellene, i følge lege Bo Martinsen. Det er ferskvare og må oppbevares mørkt, i kjøleskap.

– Trude hadde fortalt broren sin om meg. Da reportasjen fra NRK ble vist, sendte han en lenke til Bo i USA og spurte; «kan du gjøre noe for Karen, tror du?»

Karen Hagland tar kontakt med Bo Martinsen etter å ha avklart med legen sin på Radiumhospitalet at det er ok.

1. juli 2017 starter hun å ta en tablett «Omega 3 Cure» hver kveld før hun legger seg. I tillegg legger hun om kostholdet og hun begynner å trene.

– Jeg må ikke sove alle timene, men jeg må ha det mørkt i minst åtte timer i løpet av et døgn. Junkfood er nå neimat, men et glass vin for gledens skyld er innafor. Dessuten er fysisk aktivitet positivt, forklarer Karen og fortsetter:

– Endelig fikk jeg et opplegg der jeg føler at jeg har regien, at jeg kan gjøre noe selv for å bedre min egen situasjon.

Etter noen uker forsvant eksemen

Før kreftdiagnosen følte Karen seg deprimert og vekta gikk opp tross manglende matlyst uten at blodprøvene ga svar på hva årsaken kunne være.

– Nå vet jeg at det ikke finnes en kreftpasient uten disse symptomene. I tillegg var jeg lav på D-vitamin og hadde eksem overalt, på kroppen, inne i øregangene, nesen, halsen, overalt, sier Karen.

– Etter noen uker forsvant det. Jeg fikk en helt annen livskvalitet. Legen min i Norge vil si at det er hans medisin som virker, mens Bo i USA vil si det er kuren hans som gjør susen. For meg er det ikke nøye, bare det virker.

Hun vet akkurat når endringen startet.

– Bo Martinsen sa jeg ville merke effekt etter seks til åtte uker, men det skjedde før. Da Bo ringte fra USA og kommenterte på ting, var det som om han var synsk. Ja, eksemen er borte, ja folk kommenterer at jeg ser bra ut, ja øynene er mindre tørre. Jeg sover godt, magen er regulert og energien ...

– Jeg har energi på samme nivå som før jeg ble syk, sier Karen.

Fikk telefon om jobb

20. august starter skolen etter ferien. Karine, Agnes og Aslak lukker døra og tomheten gir gjenlyd i leiligheta. Eksmannen Finn Hugo Amundsen ser at Karen er i ferdig med å gå på veggene. Han spør; «Karen – når skal du begynne å jobbe igjen?»

Pepperkakehusene forteller om tre helt ulike personligheter. Mamma Karin Hagland legger ikke skjul på at hun er stolt av barna, f.v. Aslak, Agnes og Karine Hagland Amundsen.

Pepperkakehusene forteller om tre helt ulike personligheter. Mamma Karin Hagland legger ikke skjul på at hun er stolt av barna, f.v. Aslak, Agnes og Karine Hagland Amundsen.

Men advokatpraksisen pakket Karen ned da hun ble syk. Etter 20 år som advokat satte hun punktum, trodde hun. Det eneste igjen var en tekoker og en stol. Klærne til bruk i retten, ga hun bort. Hun skulle jo aldri tilbake, men nå sitter hun her, på Nav – for første gang i sitt liv.

– Jeg fikk så god hjelp. Saksbehandleren var klar på at jeg hadde kompetanse og at jeg kunne brukes, sier Karen.

Hjertet hennes banker fortsatt for jus. Teknisk jus liker hun. Saksbehandleren tar en telefon til teknisk avdeling i Rana kommune for å høre om de har bruk for en jurist i praksis.

Det er 10. oktober og Karen fyller 47 år. Det er en mandag, og telefonen ringer når hun er på vei hjem fra kontroll i Oslo. Teknisk avdeling vil vite om hun kan komme på jobb onsdag.

– Det er kjempeartig! Jeg får faktisk kick av å finne ut av tinglysningslovens paragraf 12, ler Karen uten en gang å prøve å skjule at hun er miljøskadd.

Agnes hjelper gjerne til med maten, for da kommer hun seg raskere ut til venner.

Agnes hjelper gjerne til med maten, for da kommer hun seg raskere ut til venner.

– Jeg er på prøve, vil ikke bli en belastning for noen samtidig som jeg må finne ut hva kroppen min tåler. Men det går veldig bra, jeg har sånn energi til og med når jeg kommer hjem, og jeg er så blid, sier hun.

Oppførselen til ungene gleder henne enormt

Hjemme venter 11-åringene Agnes og Karine og 12 år gamle Aslak. De er godt kjent med sykdommen til mamma, og var sammen med henne og pappa på Montebellosenteret, som er en nasjonal helseinstitusjon for kreftpasienter og deres pårørende. Her får de hjelp til å mestre livet når det blir vanskelig. Det var til stor hjelp, men nå vil de unge helst leve «helt vanlig».

– Jeg er en positiv person og prøver å være optimistisk, sier Aslak og det får Karine til å fnyse:

– Er du det? vil hun vite i kjent søskenstil før mamma Karen slukker ulmebrannen som holder på å ta full fyr.

– Det er sant, på det verste sier Aslak alltid «det går bra, eller det kunne vært verre», sier Karen.

Aslak ser positivt på det meste, også et pepperkakehus med hull i taket. - Det kunne vært verre, sier han.

Aslak ser positivt på det meste, også et pepperkakehus med hull i taket. - Det kunne vært verre, sier han.

Oppførselen til ungene gleder henne enormt.

– Det er så vondt å se at ungene dine er redde, for at noe skal skje med deg, for det ikke kan forstå eller kontrollere, sier Karen og fortsetter:

– Da de begynte å krangle med meg igjen. Da forsto jeg at livet slik vi kjente det før, var på vei tilbake.

– Jeg liker ikke å snakke om sykdom eller død. Det gjør meg trist, sier Agnes.

Siste kontroll i november viser at kreftsvulsten som var seks centimeter i oktober 2017, nå er på størrelse med ei inngrodd kvise. Spredningen har trukket seg tilbake. Flere steder der skjelettet er blitt porøst, har det dannet seg ny beinmarg.

– Jeg trodde ikke det var mulig, og ble rimelig paff, sier Karen.

Når du leser dette, er Karen i USA for å møte lege Bo Martinsen. Hun skal hente medisin og lære mer om hvordan den og kroppen hennes virker. Karen kommer hjem i god tid før jul.

Fjorårets jul husker hun lite fra.

– Jeg lå mest på sofaen, sier Karen.

I år henger hun opp pynten. Julaften skal familien samles. Julemiddagen er Karen kokk for i år, rein av indrefilet.

– Jeg gleder meg til jul. I år har jeg grunn til håp og glede, grunn til å se lyst på det meste, sier Karen.

Brystkreft

Brystkreft er den klart hyppigste kreftformen hos kvinner.

Én av tolv norske kvinner vil utvikle brystkreft i løpet av livet.

Når brystkreft har spredt seg utenfor brystregionen og lymfeknutene i armhulen, kalles det metastatisk brystkreft, fjernspredning eller brystkreft med spredning.


Artikkeltags