Flukten etter Ildgrub-affæren

I sju døgn var de på flukt i fjellene mellom Rana og Vilasund - uten mat og drikke - og svært dårlig kledd. På ryggen bar de sitt fire måneder gamle barn i en trekomse. Bak dem lå Mollas bror Petter skutt.
Av
Publisert

Denne gjenfortellelsen av den dramatiske historien er ført i pennen av Bjørn Bech-Hansen. Teksten ble først publisert på hans egen Facebook-profil. Historien er gjengitt med tillatelse.

Innledning

Min bestemor Molla (Birgit Jakobsen, født Gruben) var fremfor alt et fantastisk og positivt menneske som det var inspirerende å snakke med. Vi diskuterte all verdens ting – og det var alltid i god stemning.

Jeg reflekterte ofte over hva et menneske som ble født i år 1919, og som levde i 93 år, fikk med seg av endringer og utvikling i samfunnet. Jeg har oppfattet hennes barndom og hennes alderdom i to vidt forskjellige verdener.

I hennes siste år snakket vi ofte om krigen og Ildgrub-affæren som førte til en flukt som nesten ikke er til å tro. Tor Jacobsens har skildret denne hendelsen veldig godt i sin bok «5. april 1943» og jeg siterer han gjennom hele dette heftet. Men da Rana turistforening i 2009 ville følge denne fluktruten som en årlig skitur over tre dager, bestemte jeg meg for å kartlegge selve fluktruten mer i detalj.

Å tegne en nøyaktig rute for flukten var vanskelig fordi Molla og Normann – mine besteforeldre – rømte gjennom et terreng de ikke hadde vært i før. Det var dessuten et uvær som i 1943 ble betegnet som «det verste i manns minne». Men ved å drøfte med Molla, sammenstille hennes opplysninger og minner med kart og Google Earth, så har jeg forsøkt å skissere hvor jeg tror de var til hvilket tidspunkt.

I sju døgn var de på flukt i fjellet, uten mat og drikke og svært dårlig kledd. På ryggen bar de sitt fire måneder gamle barn Gunn – min mor – i en trekomse. Jeg har selv befart terrenget flere ganger, så hvordan de klarte å overleve denne turen er som Molla selv betegnet det; «et Guds under».

Molla døde den 8. januar 2012, 93 år gammel.

Bakgrunn

Opptakten til Ildgrub-affæren startet sommeren 1942. To norske agenter, Ole Snefjellå og Arne Kristoffersen, landet ved Lines i Melfjorden med to radiosendere. Den ene av disse to senderne, CRUX II, ble fraktet over fjellet til Mo. Der ble den i en periode midlertidig lagret, delvis i Langvassgrenda og delvis på samvirkelaget på Mo, før den kom i drift.

En av initiativtakerne til motstandsarbeidet på Helgeland, Arne Pedersen, tok kontakt med Petter Gruben for å få plassert senderen. Petter var kjent som en stø og pålitelig fyr, og Ildgruben var avsides og en perfekt plass å skjule senderen. CRUX II ble derfor plassert i maskinistboligen i fossen, der Ole Snefjellå, Tore Snefjellå, telegrafisten Johansen og etter hvert Petter Gruben underrettet London om den tyske aktiviteten på Helgeland.

Etter en rassia mandag den 5. april finner det tyske Schuts-politzei en pistol i huset, og Petter blir skutt. Hendelsen fikk alvorlige konsekvenser for bygda – og hele Rana.

Hjemme hos Petter Gruben ble det funnet ei liste med navn etter et (illegalt) skirenn. Alle som sto på denne lista ble arrestert – og i alt ble rundt 40 nordmenn arrestert i forbindelse med Ildgrubaffæren. Den yngste som ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir var 17 år gamle Egil Hansen.

De arresterte ble mishandlet og torturert under avhørene som fulgte. 23 av dem ble sendt til Falstad og seinere til Sachsenhausen. Deretter ble de spredt på andre konsentrasjonsleirer i Tyskland. To satt på Falstad til krigen sluttet. Fire ble sluppet fri etter avhør, mens ti satt i arrest noen dager.

Folk i Ildgrubenområdet ble stadig utsatt for husundersøkelser og trusler om å bli skutt i tida etter Ildgrub-affæren.

Mandag 5. april 1943

I maskinistboligen i Ildgruben, eller i fossen som det kaltes på folkemunne – bodde Petter (21), storesøster Molla (24) og hennes mann Normann (25), Molla og Normanns barn Gunn på 4 måneder, mor Gisken, Petter senior og bestemor Birgitte (84).

Petter senior var maskinist i kraftstasjonen, men da han døde i 1940 så overtok sønnen Petter ansvaret for kraftstasjonen. De hadde høns, et par kyr og hadde det godt på stedet inntil krigen kom.

Bildet viser Molla på flåte foran maskinistboligen i «fossen».

Bildet viser Molla på flåte foran maskinistboligen i «fossen». Foto:

Mandag den 5. april har husets folk besøk av nabogutten Egil Hansen, Arne Grunnstrøm, Anne Elise Skaug og Ole Hansen. Klokken er ca. halv åtte om kvelden og Molla er på tur ned trappa fra loftet etter å ha lagt Gunn.

Gjennom gangvinduet får hun øye på tre soldater fra det tyske Schutz-politzei. Hun får varslet Petter nede i stua, og løper opp på loftet igjen. Her røsker hun ned radioantenna og kaster ledningen opp på taket. Senderen er stor og vanskelig å gjemme. Først prøver hun å plassere den under barnet, men den tar for stor plass. Til slutt finner hun ikke bedre løsning enn å plassere den ved siden av døra med noen gamle strømper over.

Jeg tror vi vanskelig kan forestille oss angsten hun føler.

Hun setter seg skjelvende ned ved siden av barnet, og i neste øyeblikk står det en tysk soldat i døråpningen. Molla prøver å virke uanstrengt. Hun peker på barnet og hvisker «krank» (syk). Hun bare håper på at soldaten som nå står rett ved siden av radiosenderen ikke enser hennes nervøsitet.

Tyskerne endevender boligen og finner en engelsk pistol i kottet. I triumfens øyeblikk er tyskerne såpass uoppmerksomme at Petter hopper ut av vinduet på loftet og springer i sokkelestene mot kraftstasjonen. Tyskerne skyter etter ham uten å treffe, før de løper ned trappa og kommanderer alle mannfolkene i stua ut.

Ute blir karene stilt opp mot veggen med hendene over hodet. Kommer ikke Petter frem umiddelbart blir de skutt, en etter en.

Men Petter kommer springende tilbake fra kraftstasjonen med to Krag Jørgensen-gevær i hendene. Han slenger seg ned bak ei gran og skyter. To tyskere faller, den tredje løper mot nabogården med Petter i helene.

Nå rømmer alle gjestene. Petter løper rundt i bygda for å varsle om hva som har skjedd, fortsatt i sokkelestene. Molla tar en rask telefon til Nordligarden og ber de finne frem noen sko til Petter før hun river telefonledningen ut av veggen og fjerner sikringene.

Denne snarrådigheten gir dem verdifull tid, for rett etter kommer den tredje tyskeren tilbake for å ringe etter hjelp.

I maskinistboligen er nå Molla, Normann, Gunn og bestemor Birgitte tilbake. De skjønner at de må flykte, men Birgitte er dårlig til beins og hevder at hun vil berge seg med å spille senil - noe hun gjør.

Petter kommer tilbake og vil hente de nye skiene i uthuset. Molla advarer han mot å gå ut, men han er sta og ber Normann om å springe på loftet for å hente pistolen og pengeboka hans før han styrter ut av huset. Øyeblikket etter lyder to skudd.

Molla skjønner straks at broren er skutt. Hun gløtter ut av vinduet og ser Petter ligge og blø ute i snøen, skutt i hodet. En såret tysker hadde gjemt seg i uthuset.

Minneplate om Petter på Ildgrubfossen kraftstasjon. I bakgrunnen bak bjørketrærne var tomta til maskinistboligen.

Minneplate om Petter på Ildgrubfossen kraftstasjon. I bakgrunnen bak bjørketrærne var tomta til maskinistboligen. Foto:

Livet har brått endret seg

Klokken er nå rundt elleve mandag kveld. Nå tar panikken dem.

Molla hopper i beksømstøvlene kun iført silkestrømper, langbukse og fanakofte med bare ei makkotrøye under. Hun tar seg ikke tid til å finne frem verken lue eller votter men hopper direkte ut av vinduet på baksiden av huset. Framsiden tør de ikke nærme seg. De skjønner at tyskerne vil oppta jakten på dem straks alarmen når Mo, så de prøver å lage villedende spor med først å gå mot Kjempheia og deretter trakke baklengs i Ildgrublia, før de legger kursen mot Gåstjønnlia som er Normanns barndomshjem, og derfra videre til Sverige.

Terrenget mellom Ildgruben og Plurdalsveien er svært tungt. Bratt granskog og råtten snø. Molla har ikke kommet i toppform igjen etter fødselen, og siger flere ganger sammen på denne etappen. Hun ber flere ganger Normann om å fortsette med Gunn, noe som for han er helt uaktuelt.

Det psykiske presset er ikke noe lettere. I hodet hennes svirrer bildet av Petter som ligger skutt igjen i snøen og blør. Hun vet ikke helt sikkert hvordan det gikk med han.

Ildgrubforsen kraftstasjon - Oppigården Gåstjønnlia.

Ildgrubforsen kraftstasjon - Oppigården Gåstjønnlia.

Normann presser Molla videre.

De når Gåstjønna, går rundt den og baklengs et stykke langs Plurdalsveien for å forville tyskerne i jakten på dem. Etter ca. 7 km når de «Oppigården» som er Normanns barndomshjem, klokken fire tirsdag morgen.

Der er Gunnvor Kjemphei som passer ungene til Normanns niese Hjørdis Jakobsen. Det blir diskutert om de skal levne Gunn her, men Molla nekter plent. «Gunn blir med oss!». Så barnet blir pakket inn i uvasket ull og lagt tilbake i komsa mens flyktningene stående hekser i seg noe tørrmat.

Normann er oppsatt på å komme videre, så de fortsetter etter bare noen minutter på gården, uten ekstra klær eller proviant med seg. «Om nån tima er vi i Sverige», mener han. Målet er Mjölkbekken.

Molla husker lite av denne stoppen og om hva som ble sagt. Gunnvor Kjemphei som hjalp dem betraktet Molla som «helt bortreist» på dette tidspunktet. Hun husker Mollas avskjedsord godt: «Eg tenk no mest på han som ligg igjen i snyen».

Det hører med til historien at dagen etter kl. 16 fikk Oppigården besøk av nazi-lensmann Odding og to politisoldater. Da måtte de kle et guttebarn nakent for å bevise at det ikke var Gunn.

Inn i fjellet

Fra Gåstjønnlia går de oppover mot Litlrauvatn og går derfra litt ovenfor skoggrensen videre opp mot Lappfjellet. De har god oversikt over terrenget og Molla husker de så ned på gården Storbekkmoen. De vurderte å gå ned dit for mat og hvile, men turte det ikke av frykt for tyskerne.

Oppi fjellsiden et stykke nedenfor Klimpen setter de seg bak en skavl for å hvile.

Molla forsøker å die barnet, men brystet er tomt. I stedet smelter hun snø i munnen som hun gir henne. Hun husker at de hadde god utsikt over terrenget, men nå begynte det å blåse. Til nå har de lagt ca. 24 km bak seg, og det er tirsdag morgen.

Gåstjønnlia - Austerskaret (Kalvatn)

Gåstjønnlia - Austerskaret (Kalvatn)

Etter denne rasten fortsetter de ned i Austerskaret. Etter bare noen minutter går de på et ferskt skispor. To mann har nylig passert, trolig tyskere som benyttet denne løypa mellom Jordbrua og Umbukta. Men de har vært heldige. Hadde de ikke stoppet på Klimpen, ville det ha vært tyskerne som gikk seg på flyktningenes spor.

Vinden har nå økt så kraftig at sporet fyker igjen mens de ser på. Alt er plutselig blitt hvitt rundt dem.

Jeg tror at de herfra kjemper seg opp gjennom «Revet» et stykke høyere enn nivået damkronen ligger på i dag. Det er et ufremkommelig, bratt og farlig terreng, og sikten er så dårlig at de føler seg frem med skistavene for å unngå skavler og flåg. Mollas strikkejakke gir ingen ly for vinden, nå begynner situasjonen å bli kritisk. Men de må berge Gunn!

I villrede

Jeg tror at flyktningene kjemper seg østover fra dagens damkrone og tar seg opp skråningen mot Melkfjellet en plass sør for Krabbfjellet i løpet av tirsdag. De vil sørøstover, men stanger mot disse bratte fjellsidene videre innover dalen.

Uværet er fortsatt kraftig, og etter hvert klarer de ikke å orientere seg. De kjemper seg fremover uten helt å vite hvor de er. Alt er hvitt. Men plutselig flater terrenget ut.

De må være på Lill-Uman. Joda, det er Normann helt sikker på. Han ser den svenske militærforlegningen og en masse lastebiler.

Molla er uklar, men etter at hallusinasjonene har gitt seg blir de klar over at de overhodet ikke er på Lill-Uman, men at de har forvillet seg ned på lille Kaldvatn der de har gått i ring. Heldigvis klarer de å orientere seg og kjemper seg videre i riktig retning.

Kalvatn.

Kalvatn.

Jeg antar det er tirsdag kveld når de går seg på og bryter seg inn i ei hytte som i ettertid viser seg å tilhøre Olaf Einmo.

De leter overalt etter mat, men finner ingen ting. Normann åpner luka til kvisten og speider inn i mørket. Her er en passe plass å gjemme pistolen – de er jo snart i Sverge. Han tar frem pistolen som han hentet på loftet før de dro fra Ildgruben, og kaster den inn i et hjørne på kvisten.

Heller ikke her tør de oppholde seg noe lenge. Tyskerne kan være i hælene på dem, så de fortsetter etter et kort opphold.

Kreftene tar slutt

Jeg tror at flyktningene forlater hytta til Olaf Einmo tirsdag kveld, og at de derfra har retning rett mot Lill-Umfjell.

Molla husker lange strekninger i skog og så bratt at de flere ganger måtte snu. Terrenget i dette området er nesten ufremkommelig. De kryper delvis og uværet gjør at det er umulig å orientere seg.

Snart tar kreftene slutt og de siger sammen en plass i denne fjellsiden.

Kalvatn med Lill-Uman i bakgrunn.

Kalvatn med Lill-Uman i bakgrunn.

I en slik situasjon sovner man som regel inn for godt, men Molla våkner av at hun fryser.

Hun sanser at hun mangler både lue, votter, ski og staver, men hun ser så vidt i Normann som ligger et stykke fra henne. Hun prøver febrilsk å vekke han, men hun får panikk når hun merker at Gunn er borte. Hun frykter at hun er død, og at Normann har begravd henne i snøen.

Alle sporene er føket igjen og alt er hvitt rundt henne. Hun aner ikke hvilken retning de er kommet fra, men hun begynner å krype i en vilkårlig retning.

Helt mirakuløst finner hun igjen ski, staver og Gunn som fortsatt lever i komsa som var helt overdekt av snø. Hun bare rett og slett krøp seg på henne.

Hun klarer ikke løfte komsa med barnet i, men klarer å dra den etter seg frem til Normann som etter hvert våkner til liv.

Molla vet ikke hvor lenge de har sovet og hvilket tidsrom dette skjer i. Men det er lyst nå, de har kjempet seg minst 47 km fremover fra Ildgruben i Uvær.

Jeg tror de finner Gunn en gang onsdags morgen. De har vært på flukt i ca. 1,5 døgn.

Marerittet gjentar seg

Molla har sagt: «Det var Gunn som berget oss».

Uten instinktet om å berge barnet hadde de aldri klart å fortsette. Barnet måtte reddes – de måtte nå Sverige.

Jeg tror de runder skaret av Lill-Umfjellet et eller annet sted en gang på onsdag formiddag.

Molla sier selv at hun sanset verken tid eller sted på dette tidspunktet, men hun husker lange strekninger med nedoverbakker før de kom til Lill-Uman. På disse strekningene nærmest sto hun og sov på skiene og så snart det ble motstand ville hun gi opp. Hun husker at Normann presset henne videre med å rope; nå kommer tyskerne – fort deg – vi er snart reddet.

Men de er totalt utslitt både fysisk og psykisk, og nå står hallusinasjonene i kø.

Normann ser nabostua i Ildgruben og kjenner lukta av kaffe: «No kok ho Thea kaffe tel oss». Molla snuser i lufta og kjenner også den deilige kaffelukten. Begge ser lastebiler, og Normann mener de må være kommet på Saltfjellet fordi lastebilene ligger «på hau» med hjulene opp.

På nytt siger de sammen i utmattelse.

Enda en gang våkner Molla til et mareritt.

Hun ser Normann nede på ei flate, antagelig Lill-Uman, ropende og vandrende i ring uten ski og delvis avkledd. Og på nytt gjentar marerittet seg med at Gunn er borte. Normann hevder hun er hos Thea. Men som ved et under klarer de atter en gang å komme til seg selv, og de finner Gunn i komsa stablet opp mellom noe kratt litt lengre oppi lia.

På en eller annen måte går de seg på Grensestøtta som ligger ved utløpet til Lill-Uman.

Molla er tåkete – hun hører duren fra fossen i Ildgruben, men det viser seg senere at de har gått ved siden av ei åpen råk i elva. Molla kan så vidt huske at de var ved støtta. En kort periode var det klarvær og de fikk et glimt av sola. De klarte ikke å grave seg ned, men sovnet i noe kratt på baksiden av grensestøtta.

Ubeskyttet mot vind og kulde lå de her til neste morgen. Molla tror det var her de pådro seg de verste frostskadene.

Meg selv på grensestøtta under Rana Turistforening sin tur «Grenselosen» i 2009. Her ved støtta overnattet flyktningene natt til 8.april 1943.

Meg selv på grensestøtta under Rana Turistforening sin tur «Grenselosen» i 2009. Her ved støtta overnattet flyktningene natt til 8.april 1943.

På grensen

Flyktningene våkner til sterk vind ved grensestøtta, antagelig torsdag morgen. De har nå vært på flukt i to og et halvt døgn.

De legger kursen over Lill-Uman med kurs mot Mjölkbekken. Men vinden bare øker, den blir av folk betegnet som «den verste i manns minne».

På sørsiden av Lill-Uman prøver de å bestige skaret opp mot Mjølkbekken. Men det er ikke mulig å stå oppreist mot vinden så de må snu før de når toppen.

Auron mellom Lill-Uman og Vilasund

Auron mellom Lill-Uman og Vilasund

Nok en gang tar kreftene slutt, og de innser at de må gi tapt for været. Et sted i fjellsiden sør for Lill-Uman finner de seg en plass og legger seg ned. Molla tar barnet ut av koksa og i bare føtter legger hun Gunn inntil brystet under strikkejakka. De legger seg ned på filten og Normann brer over de med bukt ved føttene.

Slik, med filten over seg og med føttene mot vinden, lar de seg kove over. De har ingen begreper om tid, men Molla tror de lå nedgravd slik i 2-3 døgn.

Våkner fra dvale

Jeg tror at det er søndag formiddag når flyktningene våkner fra en to dagers dvale under snøen. De har nå vært på flukt i 5,5 døgn og tilbakelagt minst 60 km. Været er bedre og utrolig nok føler de seg ok forholdene tatt i betraktning.

De begynner å gå nedover dalen sør for Auron-vatna mot Vilasund. Men etter hvert som de begynner å røre på seg, tiltar smertene i de forfrosne lemmene.

Molla husker hun slet seg videre uten lue og votter. Hun var ikke i stand til å holde rundt stavene, hun bare slepte dem etter seg. Smertene i føttene var slik at hun satte seg ned og ropte at Normann måtte hente lege så høyt at hun selv ble skremt.

Under denne etappen var de i tillegg snøblind, men Molla husker at de så vinterhesjer på slettene og de skjønte da at de nærmet seg folk. De overnattet på en av disse slettene før de dro videre nedover mandag morgen.

På fluktens siste etappe øynet de håp når de hørte tømmerhogst. De gikk mot lyden og fant til slutt tømmerkoia til Harald Johnsson. De tar seg inn i koia og Normann fyrer opp i ovnen før han begynner å lete etter mat. De finner ingen ting annet en tom sukkerpose de spiser bunnen av.

Deretter legger han av gårde alene for å finne mennesker.

Gunn ved koia til Harald Johnsson 66 år etter at hun var der sist.

Gunn ved koia til Harald Johnsson 66 år etter at hun var der sist. Foto:

Normann finner ingen i skogen, men han finner Harald nede på gården. Harald blir straks med opp til koia for å hente Molla og Gunn. Men for Molla blir den siste etappen et mareritt. Varmen i koia har begynt å tine føttene og smertene er uutholdelige.

Hun er sikker på at hun skal dø, men de har i alle fall berget Gunn, tenker hun.

Den følgende natten på gården ble søvnløs og smertefull. Dagen etter kommer den svenske lensmannen til gården. Han vil sende flyktningene tilbake til Norge, men Harald nekter plent – «det blir over mitt lik!».

De blir i stedet fraktet til Tärnaby, delvis med hest og slede, og delvis med lastebil der de lå på lasteplanet med Gunn i mellom seg.

Det har ikke vært et pip i Gunn på mange døgn, hun var inntørket og legene levnet henne lite håp. Men underet skjedde igjen. Gunn overlevde uten varige men.

Molla fikk alvorlige frostskader og det ytterste leddet av høyre pekefinger datt av uten at legene gjorde noe som helst. 17. mai ble begge føttene hennes amputert. Normann mistet alle tærne.

Det viktigste var allikevel at alle var i live.

Molla, Normann og Gunn fotografert i Rättvik i Dalarna.

Molla, Normann og Gunn fotografert i Rättvik i Dalarna. Foto:

Molla og Normann lå et halvt år på sykestua i Tærna før de ble sendt videre til Stockholm der legene berømmet militærlegenes innsats i Tærna. Deretter flyttet de til Dalarna, der de bodde frem til 1945.

Et liv siden

Det er i dag 74 år siden. Petter som ble «liggende igjen i snyen» ble 21 år gammel.

Molla og Normann var 24 og 25 år gamle når de opplevde dette som skulle prege resten av deres liv.

De var i panikk når dem startet. Målet var Mjølkbacken og de så for seg noen timer på ski til de var i sikkerhet. Uværet som kom på dem gjorde turen til 7 dager med smerte, men sannsynligvis var det uværet som berget dem fra soldatene som jaktet på dem.

Fluktruten

Fluktruten

Jeg har selv vært i dette terrenget vinterstid flere ganger, så hvordan de klarte å overleve denne turen uten mat og drikke og med klær som ikke engang var tilpasset en normal vinterdag, er som Molla selv betegnet det; «et Guds under».

Jeg hørte aldri min bestefar Normann snakke om denne hendelsen, men han fabulerte om Petter på sitt dødsleie i 1984.

Jeg er takknemlig for stundene der Molla endelig skildret denne historien for meg på en så stillferdig og beskjeden måte.

Jeg vil avslutte med å dele Tor Jacobsens beskrivelse av henne i en annen bok av han; Streiftog 2009:

Molla døde den 8. januar 2012, 93 år gammel.

Gunn Bech-Hanssen lever på Gruben i beste velgående. 

5. april 2017.

Bjørn Bech-Hanssen

 

Kilder:

  • Molla.
  • Tor Jacobsen, 5. april 1943.
  • Dag Christensen: En spion går i land.

Artikkeltags