Solveig Lillevold Haugjord (20) ble så engasjert i Zimbabwe, at hun takket nei til et skoleår for å kunne tjene nok penger til å reise nedover.
For tre år siden fant hun ut at hun ville gjøre noe spennende. Så hun begynte å søke litt rundt etter reiser der hun kunne hjelpe til med noe.
– Jeg fant programmet jeg ville delta i, i Zimbabwe. Der kunne man hjelpe både dyr og mennesker, sier hun og sikter til GoXplores prosjekt Kids and Lions.
– Så jeg fikk meg jobb og tjente penger, sier Solveig. Sommeren 2016 besøkte hun landet for første gang.
– Jeg ble møtt av mye fattigdom, elendighet og dårlige leveforhold. Det var tøft og gikk veldig inn på meg. De hadde så vidt klær og hus å bo i, men jeg opplevde mye glede og takknemlighet for det lille de hadde. Og fordi vi hjalp dem. De var utrolig positive!
Følte seg ikke helt ferdig
Solveig og de andre deltakerne bidro på mange hold. Blant annet assisterte de lærere, lekte med barna på et barnehjem og i barnehage.
– Og så lagde vi mat på et drop in senter for dem som bor på gata, der fikk de mat to ganger per dag. Vi snakket mye med dem og hva de ville videre i livet og hvordan de kunne komme seg dit. Det var spesielt å høre drømmene deres.
– Det er rart å tenke på at noe som var så spesielt etter hvert ble helt vanlig. Å nei, må jeg gå tur med løvene nå igjen, liksom
Uka etter hun kom hjem til Norge, bestilte hun ny tur året etter.
– Jeg følte meg ikke helt ferdig. Jeg tror det er en ting med Afrika, for du blir ikke ferdig, sier hun og ler. Da Solveig tok første turen, hadde hun akkurat fylt 19. For å få råd til å turen, takket hun nei til skole for å jobbe.
Strikk for håp
Noen av dem som har fått med seg Solveigs inntrykk fra turen, er Synnøve Toven Olafsen og moren Reidun Sunniva Toven fra garnbutikk og vegetarkafeen 4 bord & garn.
– Vi har startet Strikk for håp, forklarer Synnøve og peker mot en hvit liten «hytte» som er fylt med garn og strikkeprodukter. Der har folk donert garn, som igjen kan brukes av alle som vil strikke for å hjelpe vanskeligstilte i Zimbabwe. Alt som blir strikket av for eksempel sokker, gensere, luer og tepper, sendes til Zimbabwe hvor de vil bli fordelt til de som trenger det.
– Det var egentlig helt tilfeldig at det ble sånn, sier Synnøve som selv har hatt fadderbarn i Zimbabwe, og som bodde i Spania i fem år før hun flyttet til Norge.
– Der drev jeg blant annet med frivillig arbeid for dyr, hvor jeg var med og fanget og reddet hunder og andre dyr, som ble sendt til kennel eller nye eiere. Jeg har selv med en hund fra Gran Canaria som ligger hjemme og nyter sola.
Kjedestrikk på kafeen
Da hun flyttet til Norge i begynnelsen av 2016, kom hun tilfeldigvis over prosjektet som ble frontet av Solveig Lillevold Haugjord.
– Hun fortalte om alt hun klarte å gjøre med det som for oss er så lite, og jeg syntes hun gjorde en bra jobb, så vi begynte å tenke litt. Hvorfor ikke lage en kjedestrikk og sende ned klær for å holde dem varme? Det er kaldt på natta der.
Klærne skal i hovedsak gis til barnehjemmet Håp.
– Der har noen andre fra Norge startet en miniorganisasjon for å hjelpe barna, så flere er engasjert. Hvis det kommer veldig mye klær, kan det bli aktuelt å utvide til de som bor på gata eller noen av familiene vi kjenner, sier Solveig og legger til:
– I sommer fant vi en jente som sto på gata og tigget. Det viste seg at hun hadde ei mor som hadde åtte unger, og de bodde i et hus på 15 kvadratmeter. Vi dro og snakket med dem, så de kan det også bli aktuelt å hjelpe.
Før siste tur, samlet Solveig inn rundt 18.000 norske kroner.
– For det kjøpte jeg skrivebøker og skrivesaker til en hel skole som besto av rundt 100 elever, de fikk fat, kopper, gryter, såpe og rengjøringsmidler. De som bodde på gata og barnehjemmet fikk noe av det samme, men også mye mat. Mat til i hvert fall noen måneder, så det sier litt om hvor mye du kan få for pengene der.
Reiser 24. mars
I Mo i Rana står det nå en annen ung kvinne klar for å reise til Zimbabwe gjennom samme prosjekt.
20-åringen Elise Evanger Andersen reiser 24. mars, en reise som tar rundt 24 timer fra Oslo, med mellomlandinger i både London, Frankfurt og Johannesburg.
– Jeg har alltid snakket om å dra til Afrika, og for en måned siden bestemte jeg meg for å bare gjøre det. Det er selvfølgelig en blandet følelse å reise alene til den andre siden av verden, sier Elise som tok kontakt med Solveig da hun skjønte at det var andre fra Mo som hadde gjort det samme. Det har gitt henne mye trygghet.
– Det har ikke helt gått opp for meg hva jeg skal gjøre, det kan hende det ikke gjør det før jeg sitter på flyet.