Bildetekst: - Jeg har aldri vært en grubler. Jeg er ikke opptatt av livets mening, men har alltid vært en enkel, litt glad gutt som tar livet som det kommer i stor grad, forteller Øystein Larsen, eksbiskop i Sør-Hålogaland.

Eksbiskop Øystein Larsen er realist av sinn og skinn og så for seg et liv med fysikk. Men livet tok en annen vei

– Jeg har aldri vært en grubler. Jeg er ikke opptatt av livets mening, men har alltid vært en enkel, litt glad gutt som tar livet som det kommer, i stor grad.
Publisert

– Jeg er en skikkelig østlandsgutt fra Oslo. Jeg tror jeg var 25 år før jeg var i Holmenkollen for første gang, det lå liksom på vestsiden, sier eksbiskop Øystein Larsen og humrer.

Fra 1992 til 2006 var han biskop i Sør-Hålogaland. I sommer ble han spurt om han kunne tenke seg sommerjobb som vikarprest i Rana under Indre Helgeland prosti, og takket ja. Egentlig skulle han ikke bli prest i det hele tatt. Heller tvert om.

– Jeg hadde tenkt å bli fysiker og var på vei til Trondheim for å studere. Jeg la mye planer på den tiden og jeg kunne blitt både doktor eller biolog. Men den siste sommeren etter at jeg tok artium kom det en kar, jeg drev og passa på drikkevannet i Oslo på den tiden og jaga bort folk som skulle bade, og så tok jeg meg en dukkert selv, sier han og humrer midt i avsporingen.

– Det var i alle fall en som kjente meg godt som sa at før jeg begynte med andre ting, så måtte jeg tenke over det å bli prest. Jeg kjøpte i alle fall inn bøker om teologi, matematikk og fysikk og starta med begge deler, men jeg klarte ikke å velge.

Likevel endte det til slutt med full fokus på teologi.

– Jeg har aldri vært en grubler. Jeg er ikke opptatt av livets mening, men har alltid vært en enkel, litt glad gutt som tar livet som det kommer, i stor grad.

Godt kjent: Øystein Larsen har besøkt alle kirkene i Rana under sitt opphold her. – Kirkekontorene her må være noe av de flotteste i hele bispedømmet, hevder han og sier at han trives godt i kollegiet.

Godt kjent: Øystein Larsen har besøkt alle kirkene i Rana under sitt opphold her. – Kirkekontorene her må være noe av de flotteste i hele bispedømmet, hevder han og sier at han trives godt i kollegiet.

Så kom dagen da han ble spurt om han ville stå på lista over å bli biskop i Sør-Hålogaland.

– Og svarte nei. Men det fikk jeg ikke lov til å svare uten å ha snakket med noen vettuge folk om det først. Så til slutt sa jeg ja. Tanken var at det var ingen som kjente meg i Nordland likevel, så jeg kom ikke til å bli valgt. Plutselig en tidlig morgen ringte Gudmund Hernes og sa: «Det er statsråd i dag og vi kommer til å utnevne deg.» Det var i 1992.

For meg har det blitt et punkt hvor Gud så meg før jeg så ham

Øystein Larsen, eksbiskop og prest med sommerjobb

Bestemmelsen førte Larsen og kona til Bodø, hvor de ble i 14 år.

– Det var en fantastisk oppgave å få. Jeg kunne aldri vært biskop på Sørlandet. Det er for trangt og for mye usagt der sånn som jeg opplever det. Her går det an å si ting, og så kan du bli straffet for det, men så lever du videre. Sånn følte jeg det. Ikke minst i Rana.

Men før han ble biskop jobbet han mange år som sjelesørger.

– Jeg hørte på at folk vrengte ut livet sitt i personlige samtaler med meg. De kom med det som de ikke kunne snakke med så mange andre om og jeg passa vel bedre til det enn jeg trodde den gangen jeg sysla med alle planene mine. Selv har jeg nok alltid vært sjenert om å snakke om egne problemer. I begynnelsen da jeg skulle bli prest, var jeg redd for folk som gråt, da kjente jeg meg beklemt, sier Larsen godt tilbakelent med hendene foldet over brystet.

– Jeg følte meg litt klossete, men så tenkte jeg at Gud og mennesker så hva som bodde i meg og dytta meg den veien i livet.

Om få dager skal Larsen vie tre par.

– Jeg har sans for at folk gifter seg og forplikter seg utad for venner og samfunnet, men det er lett å forstå at folk venter også, det har noe med å bli trygge på hverandre først.

– Når det gjelder dåp har jeg blitt mer og mer opptatt av det faktum at jeg ble døpt. For meg har det blitt et punkt hvor Gud så meg før jeg så ham. Jeg har store problemer med folk som venter med å døpe ungene til de er så store at de kan bestemme selv. Når vi tenker på alt vi bestemmer for barna fra dag én, er det naivt å leve i et slags tomrom til konfirmasjonen før man velger hva man skal gjøre. Jeg er litt bekymret for at folk slutter å døpe ungene sine hvis de virkelig mener at de har med Gud å gjøre. Det er noe annet hvis de har avskrevet alt med Gud, da handler det om å være ærlig.

Jeg er glad for at kirken har fått et nytt syn på homofili og at homofile mennesker kan være der med hele seg og hele sitt følelsesapparat

Øystein Larsen, eksbiskop og vikarprest med sommerjobb

– Det er mange som akker seg over kirka og noen synes det går altfor fort, men jeg er glad for at kirken har fått et nytt syn på homofili og at homofile mennesker kan være der med hele seg og hele sitt følelsesapparat.

Da salmeboken ble revidert for rundt 20 år siden var det ifølge Larsen mange som mente man godt kunne vente med å innføre en ny salmebok «til de gamle er døde.»

– Jeg synes det er fint med forandring, men gjenkjennelsen blir svekket. Og så var det det nye Fader vår. Det gikk fra Fader vår til Vår fader, det forandrer hele rytmen. Nå sier vi Vår far som er i himmelen, jeg har ikke helt vendt meg til det og jeg kan det ikke uten å se i boka. Hvorfor kan ikke jeg bare be det jeg kan, og så kan konfirmantene lære det nye?

Nå sier vi «Vår far som er i himmelen», jeg har ikke helt vendt meg til det og jeg kan det ikke uten å se i boka først

Øystein Larsen, eksbiskop og vikarprest i sommerjobb

I fjor hadde Larsen sommerjobb i Gildeskål, som ifølge ham er et senter for kalkglade planter.

– Nå som jeg er pensjonist har jeg vendt tilbake til botanikken. Flere somre har jeg vært på turer med gode venner og i år har vi hatt orkidévandringer i Salten, blant annet i Jukerdalsura.

Turen var spikret før tilbudet om sommerjobb i Rana og deler av Hemnes kom.

– Jeg sikret meg fire fridager til det før jeg takket ja til jobben her. Og foruten det liker jeg å snekre og gjøre praktiske ting, og så løser jeg Rolf Hansen-kryssord hver eneste onsdag og lørdag i Dagbladet. Hansen lager spesielle kryssord, det er et skjevt smil i det han gjør og han konstruerer merkelige, lange ord.

Familien Larsen har vokst godt og ekteparet Øystein og Marit er både besteforeldre og oldeforeldre. På Kong Olavs bursdag 2. juli feiret de sin 48. bryllupsdag.

– Vi fikk tre unger før vi skjønte sammenhenger.

Larsen ler godt.

– Vi har vært sammen siden hun var konfirmant. Vi har ikke hatt noen andre, så vi vet ikke om noe bedre. Larsen får et glimt i øyet når han snakker om kona.

Vi fikk tre unger før vi skjønte sammenhengen

Øystein Larsen, eksbiskop og vikarprest med sommerjobb

– Det er 2,5 år mellom oss, det er ikke så mye, men hun beskyldte meg for å gå på barnerov den gangen. Vi er glade for hverandre og det er et privilegium å få beholde den samme partneren hele veien. Det er nesten luksus i våre dager.

Styrer og råd har også satt sitt preg på livet. Blant annet sitter han ennå i styret til Petter dass-museet.

– Det er noe at det jeg er mest stolt over å ha vært med på.

Etter sommerjobben skal Larsen, kona og en vennegjeng være med på en pilegrimsvandring fra Dombås til Nidaros før Olsokdagene.

– Men Marit kan ikke gå lange biten, så vi biler fra sted til sted. Vi har foreslått at det kan hete bilgrim. Og i høst reiser vi til Etiopia med noen av de aller beste vennene våre. Etiopia er et av de eldste kristne landene som finnes. Og hvert halvår på vinteren før jul, og så på våren, tar vi en tur til Lanzarote på et fast hotell nede ved stranda.

Foruten alt det andre er Larsen også engasjert i «gubbegruppa» på Høybråten i Oslo hvor paret bor.

– Vi kaller oss det. Vi møtes en gang i uka og utnytter de gode vennene vi har som kan noen ting, som malerkunst, knivmaking og førstehjelp. Vi besøker også medlemmenes gamle arbeidsplasser og går turer i skauen sammen, rundt 20–25 menn. Det er mye ressurser i en sånn gjeng med folk.

Det å gå av som toppleder er som å gå av toget i fart, men jeg opplevde det som befriende

Øystein Larsen, eksbiskop og vikarprest med sommerjobb

I sommer bor eksbiskopen i en hybelleilighet på Selfors sammen med kona Marit Larsen.

– Det var hun som var mest imot at jeg sluttet som biskop, forteller Larsen som er glad for å være tilbake i Nordland.

Overgangen fra å være en offentlig person til å pensjonere seg passet Larsen som hånd i hanske, for som han selv sier;

– Det å gå av som toppleder er som å gå av toget i fart, men jeg opplevde det som befriende. Jeg slapp trøkket og ikke minst det å skulle uttale seg om mange ting. Det var godt å kunne lese aviser og vite at uansett hva som sto der, så var det ikke min sak.

– Jeg har aldri vært en karrierebygger og er realist av sinn og skinn.

Øystein Larsen

Var biskop i Sør-Hålogaland bispedømme fra 1992 til 2006.

Ble ordinert til prest i 1967.

Artikkeltags