Fellesskap forsvinner, når kolleger er spredt rundt for alle vinder. Det tror jeg svært mange kjenner på

Jeg vet at sammenlignet med de mange som er permitterte, og enda verre har mistet jobbene sine, på grunn av pandemien, så er det ikke verdens undergang å måtte være på hjemmekontor en periode. Det hindrer meg likevel ikke i å savne de dyktige kollegene mine, og å glede meg til vi alle kan leve normalt igjen, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen i Ukeslutt.

DEL

Ukeslutt Ja jeg har gjort det, og jeg er ikke alene. En ny undersøkelse viser nemlig at én av tre nordmenn sitter i joggebukse mens de er på jobb hjemmefra.

Undersøkelsen er gjennomført av YouGov på vegne av forsikringsselskapet If. 1.010 personer over 18 år deltok i undersøkelsen. 31 prosent svarer at de synes «det holder med joggebukse og T-skjorte eller lignende», mens bare 23 prosent svarer at de kler seg i vanlig arbeidsantrekk. Til mitt forsvar skal det sies at jeg har gjort det bare en eneste gang. Det føltes litt snålt, til tross for at mine digitale kolleger ikke ante noe som helst om hvilke beinklær jeg hadde på.

Igjen er mange av oss henvist til hjemmekontoret. Regjeringa oppfordrer til hjemmekontor i koronakrisen, i flere byer er det påbud om hjemmekontor, og her i Rana har kommunelegen gjennom de siste par ukene anbefalt at de som har mulighet til det bør være på hjemmekontor.

Den anbefalinga har svært mange lojalt fulgt opp, så også her i Rana Blad hvor store deler av våre ansatte jobber hjemmefra nå.

Det skal ikke stikkes under en stol at det byr på noen utfordringer i en redaksjon hvor det normalt syder av liv, meningsutvekslingene er mange, ideer kastes opp i lufta og saker, vinklinger og prioriteringer diskuteres høylytt.

De daglige digitale redaksjonsmøtene er effektive og oversiktlige, og det er ingen tvil om at folk får jobben gjort. Og vel så det.

Vi har i høst opplevd en voldsom interesse for nær sagt alt vi skriver. Vi øker i antall abonnenter, og lesertallene våre når stadig nye rekorder. Og er det noe vi er gode på her på huset, så er det å feire rekorder og suksesser. Det blir likevel ikke det samme å skulle bestille rekordkaker når det er fire personer til stede i lunsjen på avishuset. Jobber man hjemmefra har man færre muligheter til nettverksbygging, uformell læring, og sjeldnere tilgang på hjelp fra kolleger og ledere. Og færre å spise rekordkake med. Fellesskap forsvinner, når kolleger er spredt rundt for alle vinder. Det tror jeg svært mange kjenner på. Mange visste neppe før i mars, hvor stor pris de egentlig setter på alle kollegene sine.

En undersøkelse som rådgiverselskapet Rambøll har utført blant sine ansatte, viser at 64 prosent av dem som har hjemmekontor trives. Kvinner i 40-åra med store barn trives best, mens unge menn som bor alene trives minst. Bakgrunnen for undersøkelsen var å finne ut av hvordan folk faktisk hadde det der hjemme, når dagene blir til uker og måneder der lederne ikke kan se medarbeiderne i øynene eller lese kroppsspråket deres. Over 950 ansatte svarte på undersøkelsen.

– Utfordringen er ikke den fysiske arbeidssituasjonen eller å ha tilgjengelig nødvendig teknologi. Folk har det de trenger for å få gjort jobben sin. Men om vi har møter på Skype og Teams, så blir det ikke det samme som å være på kontoret, sier Knut Landstad, som er HMSK-sjef i Rambøll Norge, til ledernett.no.

Rambøll-undersøkelsen viser at 91 prosent savner kolleger. 91 prosent!

61 prosent savner fysiske møter. Og nesten halvparten savner kantina.

– Man møtes ikke tilfeldig ved kaffemaskinen og slår av en prat, og man kan ikke bare snu seg til kollegaen og stille et spørsmål. Undersøkelsen viser helt tydelig at jobben som sosial arena ikke må undervurderes, sier HR-direktør Victoria Bodak.

Da omtrent hele landet ble sendt på hjemmekontor i vår, tror jeg de færreste hadde sett for seg at vi nå ved inngangen til adventstida fortsatt skulle logge oss på Google Meets.

En ting var å brette opp ermene, kaste seg på dugnadsbølgen og frakte datamaskiner, skjermer og kontorstoler hjem midt i mars. Da gikk det mot lysere tider, og selv om påskeferien gikk i vasken, var om ikke annet sommerferien innen rekkevidde. Den ble som kjent veldig annerledes enn det veldig mange hadde sett for seg, planlagt og gledet seg til.

Nå fester mørketida et stadig sterkere grep, og for mange står en annerledes julefeiring for døra. Det bidrar nok til at gleden over lettvint å kunne dra på seg joggebuksa for å delta på et møte på hjemmekontoret, ikke er like framtredende nå som for åtte måneder siden. Det er i grunnen ganske stusslig alene ved kaffemaskinen på kjøkkenet hjemme, og dugnadsiveren begynner å bli noe tynnslitt.

Jeg vet mange i andre deler av landet har sittet på hjemmekontor mer eller mindre siden 12. mars. I vår region har vi i lang, lang tid vært forskånet fra koronasmitte. Vi har rett og slett vært heldige som har unngått smitteutbrudd, og som har kunnet leve våre (arbeids)liv forholdsvis uforstyrret og normalt.

Jeg vet også at sammenlignet med de mange som er permitterte, og enda verre har mistet jobbene sine, på grunn av pandemien, så er det ikke verdens undergang å måtte være på hjemmekontor en periode. Det hindrer meg likevel ikke i å savne de dyktige kollegene mine, og å glede meg til vi alle kan leve normalt igjen.

For jeg trives aller best med å gjøre jobben min på jobb. Iført dertil egnede beinklær.

Marit Ulriksen,
sjefredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken