Gå til sidens hovedinnhold

Fiskeriene sin rolle for «lys i husan» er fortsatt en viktig retorikk

Helgetanker

Fiskeri og samfunnskontrakten

Fiskeri- og havsaker er ansvaret som Bjørnar Skjæran har fått i regjeringen. Jeg er nok en av mange som er stolt på Skjæran sine vegne, og jeg er spent hva han vil få til når han skal lede arbeidet med en av Norges viktigste sektorer.

Skjæran kommer selv fra en tradisjonsrik fiskerikommune hvor oppdrettsnæringa etter hvert har blitt den viktigste næringa. Havbruksnæringa har lenge blitt kritisert for å legge igjen lite penger i lokalsamfunnene. Siden 2016 har Havbruksfondet vært et verktøy for å fordele midler til kommuner som legger til rette for vekst. I år fordeles 1 milliard kroner til oppdrettskommuner- og fylkeskommuner. Midlene som utdeles i år stammer fra inntekter fra tildeling av tillatelser til oppdrett av laks, ørret og regnbueørret i 2020. I år får for eksempel Rana kommune litt over 1.1 millioner kroner og Lurøy kommune får nesten 14 millioner kroner. Skjæran sier i en pressemelding at mer av pengene skal gå til kommunene for å skape lokale ringvirkninger.

I Hurdalsplattformen står det at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil utarbeide en ny kvotemelding som skal gi forutsigbarhet og styrke samfunnskontrakten mellom hav og land. Men hva består egentlig denne samfunnskontrakten av? Dette er grunnpensum for studenter på Norges Fiskerihøgskole, og sentralt for alle oss som bor langs kysten å forstå. Så en kort innføring for de interesserte er på sin plass.

Når regjeringen vil styrke samfunnskontrakten mellom hav og land viderefører de den tradisjonelle rollen som fiskeri har i Norge som mer enn bare verdiskapning. Dette skaper også en spenning mellom to ulike forventinger til næringen: fiskeri har et samfunnsoppdrag og samfunnsbærende rolle noe som gjerne refereres til som «lys i husan»; samtidig som fiskeri må ha konkurransekraft for å være lønnsom. Det har i mange år vært en økende motsetning mellom disse forventningene og politikken er preget av å være et komplisert lappeteppe av kompromisser. Det er altså kompromiss mellom de tre bærekraftspillarene det handler om – miljømessig, økonomisk- og sosial bærekraft.

Dagens forvaltning er basert på ressurskrisa som oppstod i 1989-1990 og som førte til at miljømessig bærekraft ble overordnet i fiskeripolitikken. I tillegg ble økonomiske hensyn viktigere. Frem til da hadde fiskerienes rolle som samfunnsbærende virksomhet på kysten vært overordnet. Oppdrettsnæringa ble faktisk etablert over samme lest i sin tid og var tiltenkt en viktig samfunnsbærende rolle med lokalt eierskap som et viktig premiss. Mange husker konkursene på 1990-tallet og siden 1992 har oppdrett vært en industri basert på en tydelig politikk med økonomi og miljø i hovedrollen.

Fiskeriene sin rolle for «lys i husan» er fortsatt en viktig retorikk i fiskeripolitikken og det snakkes gjerne om fiskeri som en samfunnsbærende virksomhet. Men de prioriteringene som blir gjort i praksis blir underkommunisert. Som i alle andre næringer er det økonomiske hensyn som er fundamentet også i fiskeripolitikken.

Fiskekvoter på de økonomisk viktigste bestandene våre, som skreien, er et eksempel på at miljø og økonomi er prioritert i fiskeripolitikken. Kvoter kan jo også være et instrument som kan sørge for den sosiale bærekrafta til fiskeriene, og det blir spennende å følge den nye kvotemeldingen som Skjæran skal lede.

Jeg har selv sittet i ett utvalg for regjeringen, Pliktkommisjonen, hvor vi skrev en rapport som la grunnlaget for Stortingsmeldingen om trålernes pliktsystem. Det er for komplisert å gå i detalj her om pliktsystemet, men det dreier det seg om at noen trålere har fått lov til å kjøpe kvoter mot at de leverer fisk til mottak som skal sikre aktivitet på land i noen utvalgte kystsamfunn i Nord-Norge. Pliktsystemet fungerer i dag ikke etter intensjonen. Denne konklusjonen var både trålerne og kystkommunene enige i. Slik jeg forstår regjeringen vil de nå stramme inn pliktsystemet igjen. Det skal jeg ikke mene så mye om her.

I 2016 skrev Nofima en utredning for nærings- og fiskeridepartementet om legitimitetsspørsmål i ressurs- og kvotepolitikken i forbindelse med strukturering av fiskeflåten. Her står det mye fornuftig som jeg vil anbefale Skjæran (og andre) å ta med seg, inkludert rådet om «en ærligere politikk». Jeg vil påstå at verken fiskerinæringen eller kystsamfunnene vil tjene på en politikk bare tuftet på følelser, og som overser kvalitetssikret kunnskap. Dette gjelder særlig i en tid med utfordringer knyttet til faktaresistens, polarisering av offentlig debatt og politikerforakt.

Det finnes mange former for legitim kunnskap, men jeg håper at Skjæran vil tenke over hvilket kunnskapsgrunnlag han vil bruke som Minister for Fiskeri-og havsaker. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og ønsker Skjæran lykke til.

Maiken Bjørkan
Seniorforsker, PhD

Kommentarer til denne saken