Mine siste ord…som spaltist i Helgetanker. I alle fall som regiondirektør i NHO Nordland. Med mindre sjefsredaktøren ønsker min penn i den nye rollen. Fra våren begynner jeg som samfunns- og næringsdirektør i Bodø.

En av de tingene jeg virkelig ser frem til i min nye jobb, er å bygge mer av det som har blitt et fruktbart samarbeid mellom Rana og Bodø.

Bedrifter har funnet sammen og utviklet nye produkter og grønn industriutvikling.

Utviklingsmiljøene deler kunnskap og samarbeider om hvordan vi bygger attraktive samfunn som gjør at folk vil bo her.

Politikerne, bedriftene og utviklingsmiljøene har stått sammen om viktige saker for samfunnsbyggingen, som to nye flyplasser.

For å nevne noe.

Dette er verdifullt. Noe sterkt og kraftfullt. Vi har fått til det som ofte er innholdsløse floskler i uforpliktende festtaler. Som fort blir glemt når applausen legger seg og vi går hvert til vårt for å skule mistroisk mot våre nye samarbeidspartnere. Det er ikke historien her.

Har du gjettet deg frem til hva jeg snakker om? Det er riktig. Samarbeid.

Og hvorfor er samarbeid så viktig? Fordi det skaper resultater. Resultater som er større enn ved alenegang. Samarbeid er ikke et mål i seg selv, det er et virkemiddel. Et virkemiddel med stor kraft for de som bestemmer seg for å bruke det målrettet. Som Rana og Bodø. To kraftsenter i nord, forenet på tvers av ulike styrker, svakheter og muligheter.

Slike historier er sjeldne i nord, men det burde og kan bli flere. Fordi verden er stor nok for både Brønnøysund, Mosjøen, Sandnessjøen, Mo i Rana, Bodø, Fauske, Sortland, Svolvær, Leknes og Narvik. Ja til og med Tromsø! Tro det eller ei. Og sånn kan jeg fortsette.

Skal vi få til flere målrettede samarbeid, som Rana og Bodø, må ulike folk møtes. Bedriftsledere fra ulike deler av landsdelen, politikere og utviklingsmiljøer. Det skjer noe når folk møtes. Det var slik det hele startet mellom Rana og Bodø.

Når bedrifter møter bedrifter, så oppdages felles utviklingsprosjekter. Eller at en vil selge noe til hverandre. Eller kanskje til og med etablere seg hos hverandre.

Når utviklingsmiljøer møtes, så oppdager de nye svar på spørsmål som hvordan vi løser vårt felles største problem, krafttilgang. Eller vårt minst like store problem, hvordan vi skal tiltrekke oss folk.

Og når politikerne møtes, sammen med bedrifter og utviklingsmiljøer, da blir det fort klart at bedriftene og kommunene er gjensidig avhengig av at man ikke sparker beina under infrastrukturinvesteringer i hverandres kommuner. Det er bad for business. Det var det bedriftene, utviklingsmiljøene og politikken i Bodø så da de støttet ny flyplass på Helgeland, og motsatt.

I NHO Nordland har vi en klar strategi for å bidra til dette. Vi ville bygge større bedrifts-, utviklings-, og politiske felleskap på tvers av geografi. Vi vil bygge broer mellom regionene i Nordland. Det har vi bidratt til gjennom målrettet satsing på strategiske møteplasser. Vi har flyttet skreimølja vår fra Bodø til Svolvær. Vi har flyttet årskonferansen vår fra Bodø til Narvik under Vinterfestuka. Vi har vært med å etablere en samferdselskonferanse på Fauske. Nå utvikler vi en i Vesterålen. Vi har den berømmelige hagefesten i Bodø. Vi skal etablere et næringsseminar under Tiendebytte i Mosjøen. Vi går nå inn som samarbeidspartner i Drivkraftkonferansen til Sparebank 1 Helgeland, som går på rundgang på Helgeland. Vi er medarrangør for Agenda Nord-Norge, som går på rundgang i landsdelen. Vi er eier og medarrangør av Nord i Sør, hvor nord møter sør. Vi er eier og medarrangør i industrikonferansen i Bodø. For å nevne noe.

Så hvorfor er det viktig at ikke alt skjer i Bodø? Det er jo stort sett enklest og samles her slik mobiliteten vår er. Vår erfaring er at vi får en mer variert miks av folk, og når folk møtes og opplever ulike steder, oppdager de gjerne nye muligheter. Ganske lukkede samfunn, åpnes opp. Investeringer utløses. Arbeidsplasser og verdier skapes.

Samtidig er det krevende å bygge slike broer til nytt samarbeid, fordi vi er dårlig bundet sammen.

I skrivende stund sitter jeg på et fly hjem fra Oslo. Jeg har deltatt på stortingets høring om ny nasjonal luftfartsstrategi. Billigere og bedre flytilbud i nord er kortversjonen.

Men vi sa noe mer og langt mer interessant. Vi trenger et flytilbud som binder oss sammen slik kollektivtransporten gjør i andre deler av landet. Det gjør ikke flytilbudet skikkelig i dag. I dag binder det oss først og fremst sammen til en større flyplass, slik at vi kan reise til Oslo. God forbindelse til hovedstaden er viktig, men det er ikke det eneste som teller.

Flytilbudet i nord omtales ofte i festtaler som kollektivtilbudet vårt, men det behandles ikke slik. Det må planlegges slik at vi får en god interntrafikk. Slik at vi kan samarbeide mer. Slik at vi kan bli mer attraktive gjennom at arbeidsmarkedene våre bindes sammen. Det gjør det lettere å tiltrekke folk, om den ene kan jobbe i for eksempel Sandnessjøen og den andre i Bodø. Vi trenger større arbeidskraftmobilitet og mer mobilitet for å drive næringsvirksomhet. Da må flytilbudet gå fra å kalles et kollektivtilbud, til å faktisk bli det.

Kobbertråder er en annen ting som faktisk binder oss sammen. Tilgang til kraft. Her er vi som landsdel i et skjebnefellesskap. Vi må ha kraft å fordele, men da må vi bygge mere. Både mer kraft og mer nett. Tidenes muligheter i nord er i ferd med å glippe på grunn av underinvestering i nett, for mye reservert kraft og for lite ny kraft på vei inn. Nyindustrialiseringen av landsdelen står på spill!

Vi kan kun løse disse utfordringene gjennom samarbeid. For alt henger sammen med alt. Og hvis vi ikke henger sammen, blir vi hengt hver for oss, som to tidligere statsministere klokelig har sagt. Et sted å starte for inspirasjon, er å se til Mo i Rana og Bodø. Så skal vi ikke bli naive. Konkurranse er også sunt. Vi må samarbeide der vi kan, og konkurrere der vi må. Jeg ser frem til å være med å bygge mer samarbeid.

Takk for meg i denne rollen. Siste ord er ikke sagt.