Partene må snakke sammen

Det er umulig å finne løsninger i minnelighet når man ikke vil snakke. Likevel er det linjen som både Celsa og Øijord & Aanes har fulgt så langt. Jeg vil gjenta min oppfordring om at partene må snakke sammen, sånn at Mo Industripark og Rana-samfunnet ikke blir skadelidende.

For noen måneder siden ble det offentlig kjent at Celsa og Øijord & Aanes har saksøkt Mo Industripark. Dermed nådde konflikten offentligheten. Men dette er bare et av flere rettslige skritt de to har foretatt mot selskapet og mot den tredje eieren, Helgeland Industriutvikling. Det er derfor underlig å se Celsas bærekraft- og kommunikasjonsdirektør Susanne Nævermo-Sand forsøke å snu det hele på hodet i Rana No den 30. juni.

Det er nødvendig å minne om hva saken grunnleggende handler om. Mo Industripark og Rana står foran en utvikling som vi ikke har sett siden Norsk Jernverk ble bygd opp etter krigen. Med Freyr Batterys investeringsbeslutning vet vi at det er mange flere som ønsker å etablere ny industri i Rana, de fleste innenfor Mo Industripark. Tilrettelegging av tomter, økt krafttilgang og økt vanntilførsel krever sammen med annen infrastruktur som dypvannskai og bygningsmasse en betydelig kapitaltilførsel. Noe kan lånefinansieres, men behovet for egenkapital er stort. Det er dette det dreier seg om. Skal Mo Industripark fylle sin rolle både i forhold til eksisterende industri, nyetableringer og Ranasamfunnet kreves tilgang på kapital, mye kapital. Dette har Helgeland Industriutvikling sett og er villige til å bidra med, men Celsa og Øijord & Aanes er verken villige til å delta med sin forholdsmessige andel eller la seg utvanne. Det dreier seg altså ikke om verdsettelse av Celsas tilstedeværelse i Mo i Rana slik bærekraft- og kommunikasjonsdirektør Susanne Nævermo-Sand uttaler til Rana No. Celsa er en svært viktig bedrift med sine flere hundre arbeidsplasser og en sentral aktør i forhold til det grønne skifte noe som for få dager siden ble bekreftet med stort tilskudd fra Enova.

Celsas og Øijord & Aanes' blokkering av kapitaltilførsel i Mo Industripark betyr at lønnsomme prosjekter for selskapet, og viktige prosjekt for Rana-samfunnet, ikke får finansiering. I tillegg kommer et stadig økende vedlikeholdsetterslep på infrastrukturen i industriparken. Det er et paradoks når det i årevis har vært et faktum at Nord-Norge mangler tilgang på kapital, og når investorene faktisk kommer så blir det tydeligvis vanskelig å få det til. Nå står det ikke på tilgangen til penger for oss. Helgeland Industriutvikling ønsker å gå inn med betydelige beløp for å utvikle industriparken og Rana-samfunnet. Men de blir altså hindret av Celsa og Øijord & Aanes.

De to har tatt ut søksmål mot Mo Industripark fordi de vil ha tak i Helgeland Industriutviklings aksjer. Det er fristende å spørre hvem som forsøker å skvise ut hvem her, men det skal jeg la ligge. Viktigere er det at styreflertallet i Mo Industripark ikke kunne gå med på å tillate økte eierandeler til to eiere hovedsakelig fordi de nekter å oppkapitalisere selskapet. For styreflertallet var det i tillegg åpenbart at det ikke vil være til selskapets beste å bli et datterselskap i Celsa.

Etter flere måneder med oppfordring om å snakkes sammen har generalforsamlingen, etter styrets anbefaling, vedtatt å gå til tvangsutløsningssak mot de to eierne. Ikke fordi det er en ønskesituasjon, men fordi det er absolutt siste utvei i en fastlåst konflikt hvor den ene siden ikke vil gå i dialog.

Celsas bærekraft- og kommunikasjonsdirektør Susanne Nævermo-Sand forsøker å snu det hele på hodet og kommer med ulike karakteristikker av sin motpart til Rana No. Hvis vi skreller vekk karakteristikkene, står man igjen med én påstand. Det er påstanden om at Celsa skulle ha «rett» til Helgeland Industriutviklings aksjer. Det Celsa glatt overser er at Helgeland tingrett så sent som denne uken helt eksplisitt la til grunn at Celsa ikke har noen rett på på disse aksjene ved å slå fast at Helgeland Industriutvikling er «rettmessig eier».

Hvis Celsa virkelig er bekymret for at konflikten kan skade MIP og brukerne av parken, blir det rart å avslå både invitasjoner til dialog fra motparten, og heller ikke møte opp på åpne møter for å fortelle Rana-samfunnet om hva deres planer og visjoner for Mo Industripark er. «Bruker-begrepet» synes å gå igjen i Celsas begrunnelse for hvorfor de er rette eier. Det er da nødvendig å minne om at Mo Industripark helt siden omdannelsen av Norsk Jernverk har hatt både brukere og investeringsselskap på eiersiden. Rana Invest senere Helgeland Invest, nå Helgeland Industriutvikling har vært betydelige eiere helt siden 1990, fra 2014 som 49 %- eier. I aksjonæravtalen er de eksplisitt unntatt fra brukerkravet.

Helgeland Industriutvikling viderefører altså en eierpost og er etter min vurdering ikke et oppkjøpsfond som det hevdes fra Celsa og Øijord & Aanes, tvert i mot er de en strategisk investor med en betydelig industriparkkompetanse og ett mål for øye: bidra til at Mo Industripark får de rammebetingelser som er nødvendig for å kunne fylle sin rolle inn i den spennende framtiden vi står overfor. De har i tillegg uttalt at de ønsker å få med flere eiere inn i selskapet.

For meg er det helt uforståelig at Celsa og Øijord & Aanes ikke er villige til engang å forsøke på en dialog. Det kan vanskelig forstås på annet vis enn at de tenker på hva som er best for sin egen virksomhet og ikke hva som er best for Mo Industripark. Hva mener Celsa og Øijord & Aanes er risikoen for å forsøke og komme fram til en løsning i minnelighet ? Alternativet er to – tre år i ulike rettsinstanser med en svært vanskelig driftssituasjon for selskapet. Konsekvensen kan være ubotelig skade for Mo Industripark og samfunnet. Er det en ansvarlig holdning fra disse to eierne ?

Jeg oppfordrer igjen Celsa og Øijord & Aanes til å prate med den tredje aksjonæren for å snarlig finne løsninger.

Lisbeth Flågeng

Styreleder i Mo Industripark AS