Det var ingen som forstod meg

Marks hvite tenner lyser opp i det mørke fjeset. Han blir utfordret på kunnskaper om en sjelden bilmodell av merket Lexus. Han ramser opp produksjonsår, detaljerte motorspesifikajoner og serverer en morsomhet om hvorfor modellen gikk ut av produksjon i sin tid.

Vi er hos Nordvik Toyota AS i Bodø. Arbeidsgjengen her lytter stolt når deres kollega Mark forteller oss politikere om livsreisen sin. Fra tilrettelagt opplæring på Bodø videregående skole. Helt enkle ting kunne fortone seg vanskelig for han der. Men her hos Nordvik AS er det som er de vanskeligste oppgavene for kollegaene, enkle for Mark.

Alle har vi våre utfordringer. Men for mange unge tårner det seg opp. Det blir for mye. Skolen fullføres ikke. Man kommer aldri inn i arbeidslivet. Eller man faller ut før man ordentlig er kommet i gang. Jada, arbeidsledigheten er lav. Men det står titusenvis av unge mennesker uten jobb som ikke regnes med. For noen er det fysiske eller psykiske plager som setter klare begrensninger. For andre er utfordringen å bli sett og forstått, møte noen som tror på en.

NRK Nordland kunne for en stund siden fortelle om en Johanne som hadde slitt med skolevegring i Meløy. Hun falt ut etter ungdomsskolen. Det var umulig å sette ord på problemene. Først etter langvarige utredninger ble hun diagnostisert med en svært sjelden sykdom. I dag har hun fullført videregående med toppkarakterer, fordi hun til slutt ble forstått og forstod seg selv.

Vi elsker historiene om dem det går godt med til slutt. Men det går ikke godt med alle. Det er ikke alle som blir sett, som blir forstått. Mange går gjennom en hel skolegang og tenker «det var ingen som forstod meg, jeg fikk aldri vist dem hva jeg kan». I Mo i Rana har Frikult vært et tilbud for slike i 30 år. Et sted å bli sett, forstått og bevise at man kan noe. At det bor masse i en. Gjennom utfoldelse i natur og friluft, og et mer praktisk arbeid som man ser håndfast resultat av, har nedenomdømte elever blomstret. Og det skyldes selvsagt også ildsjelene som brenner for nettopp å gi ungdom en ny sjanse.

Den greske filosofen Aristoteles hadde teleologien som sin rettesnor. Han trodde at alle levende vesener hadde et forutbestemt potensiale, et dna (før de visste hva dna var). Et frø kunne enten bli til en puslete busk, eller vokse til sitt egentlige formål, et stort og flott tre. Det gjaldt for oss mennesker å finne ut hva som bor i en. Og ha omgivelser som gir de rette vekstbetingelsene.

Aristoteles var av den oppfatning at et godt samfunn klarer å få ut det beste i hver av oss. Jeg tror han hadde mye rett i det. Skole, utdanning og de første årene i arbeidslivet er de mest formgivende for om vi klarer å få ut det potensialet som bor i oss. Derfor blir også politikken for skole og unge mennesker så viktig. For de aller fleste vil en vanlig skole med gode lærere være nok til å vokse faglig og sosialt. Men vi er ikke alle vanlige. Ja de fleste av oss er vel egentlig ganske uvanlige. Unike. Vi bærer ulik bør med oss.

Derfor mener jeg det er så viktig at vi som er opptatt av samfunnsutviklingen anerkjenner og forsterker de miljøene som vil fange opp ungdom og gi dem en bedre start på voksenlivet. Om det er den private barnehagen som er startet med en litt annen filosofi og inngang til ting enn standarden. Eller om det er en friskole som Frikult som hjelper ungdom som har havnet på skråplanet til å bli folk av dem.

Jeg kan ikke tenke meg noe viktigere enn at flere skal få kjenne gleden av å bidra, være til nytte. Som det heter i en av Knut Hamsuns romaner: «Signe arbeidet, slik sier man i Nordland!»

Jeg vil påstå at dette temaet ikke bare angår dem som faller utenfor. Det angår alle kommunene i Helgelandsregionen kanskje mer enn noen andre steder akkurat nå. Vi er i den heldige situasjonen at bedriftene våre går så det griner. I Dagens næringsliv kunne vi denne uken lese at investeringene i Nord-Norge har økt med 8% hvert år i perioden 2014-19. I Sør-Norge var økningen på kun 5%.

Det eneste som kan stanse denne gode utviklingen vi er inne i, er mangelen på kompetent arbeidskraft. Og da skjønner man hvor presserende problemet med ungdom som står utenfor jobb og skole, virkelig er. Vi har omtrent 120 000 mennesker i 20-årene som står utenfor jobb og utdanning. Av hele den arbeidsføre befolkningen står hele en av fem utenfor. Det er godt over en halv million mennesker.

I en tid hvor arbeidsledigheten er rekordlav i Norge og hele Euro-sonen, er det helt avgjørende at vi får flere ungdom til å gjennomføre skole og utdanning og bidra i den rivende samfunnsutviklingen vi er inne i nå. Ja, vi må ta alle virkemidler i bruk for å lose dem inn. Vi har ingen å miste. Vi trenger flere ungdommer med det brede smilet over å mestre et yrke som Mark hos Nordvik Toyota.

Særlig er det realfagskompetanse det er behov for i Helgelandsregionen. Prosessingeniører, fagarbeidere innen industrien, og fagkompetanse til sjømatnæring og reiseliv. Og lærere og sykepleiere.

Hvis vi skal lykkes må disse punktene stå sentralt:


- Lærerne må ha høy kompetanse innen matte og realfag for at interessen for disse fagene skal smitte over på elevene

- Ungdomsskolen trenger en reform for å bli mer praktisk anlagt og motiverende

- Det store fraværet i videregående skole etter pandemien må møtes raskt med tiltak for å få elevene tilbake på skolebenken

- Frittstående skoler som Frikult og Campus Blå i Brønnøysund må støttes opp om, ikke knebles

- Etablering av batterifagskole må forseres

- Prosessindustrien på Helgeland trenger flere studieplasser på Campus Helgland innen høyere utdanning som svarer på behovet som Freyr og andre industribedrifter har


Hos Nordvik Auto i Bodø hadde vi fått svar på alt. Men ett siste spørsmål stod igjen for Mark å besvare. Det var hvilken bil han selv vil få seg på sikt. Det syntes han var et veldig tøft spørsmål, siden det var så mange bra modeller å velge mellom, spesielt for han med all den kunnskapen han sitter inne med om biler.

Jeg skulle ønske at vi i lokalsamfunnene våre klarer å forstå flere ungdommer. Slik at flere av dem synes det vanskeligste spørsmålet de kan få er hvilken bil de selv kunne tenke seg. Da er vi kommet langt.