En privat vei står ikke øverst på mi ønskeliste. Tanken har ikke engang slått meg. Den hadde neppe slått andre ranværinger heller. Ikke før de plutselig fant ut at de bor langs en av de 40 veiene som figurerte på Rana kommunes liste over kommunale veier som kunne bli omklassifisert til privat vei. Ikke til å undres over at mange kastet seg over både tastatur og lokalpolitikere.

Nå har det hele endt med at det flertallet i formannskapet ville skulle bli en prosess for mulig omklassifisering av kommunale veier, er kjørt i grøfta og har havarert. Det er slett ikke til å undres over.

Etter vedtaket i formannskapet hvor Ap, H, SV og MDG sørget for at rådmann Robert Pettersen fikk fullmakt til å gå i dialog med aktuelle innbyggere om ei omklassifisering av kommunale veier, tok det av. Med rasende reaksjoner fra de som kunne komme til å bli berørt av dette.

Vi har blant annet fortalt om Kine Svartisdal Storvolleng og Stig Arne Storvolleng som fryktet at ei omklassifisering av Storvollengveien fra kommunal til privat vei ville få store konsekvenser for familien. Småbarnsforeldrene pekte blant annet på at dersom de selv skulle stått for vedlikeholdet av veien, uten å leie inn noen til å gjøre det for dem, ville det ført til ekstra strev i hverdagen.

– Da ville sannsynligvis enten Stig Arne eller jeg stått opp halv fem på morgenen for å dra ut og frese for å komme oss av gårde til barnehage, skole og jobb, sa Kine til oss i Rana Blad.

Mulig både kommunen, og eventuelle private veilag, ville kunne tjene noen kroner på ei omklassifisering, men at et slikt forslag ville avstedkomme bekymringer fra berørte, er faktisk ikke vanskelig å forstå. Det voldsomme folkelige engasjementet og tyngden i protestene, burde posisjonspolitikerne i formannskapet hatt politisk teft nok til å forutse.

Men nei da, med åpne øyne går de på en skikkelig veismell.

I dagene mellom møtet i formannskapet og kommunestyret, som skulle ta endelig stilling i saken, var det som at det gikk et lys opp for Rana Arbeiderparti. I formannskapet syntes partiet altså at ytterligere kunnskap om omklassifisering var en strålende idé. Likevel gikk det ikke lenge før partileder Lars Frøysa, etter massive protester, så seg nødt til å komme med ei presisering i form av et leserinnlegg en sein fredagskveld.

– Det er ikke tatt noen beslutning om å privatisere veier. Vi vil legge inn som premiss at alle omklassifiseringer det her er snakk om, må være ønsket lokalt, var budskapet fra Ap-politikeren.

Jeg har naturligvis ikke inngående kjennskap til hvor mange som inderlig ønsker seg at veien de bor ved skal bli privat. Jeg tar likevel neppe munnen for full når jeg antar at det umulig kan være mange. Om noen i det hele tatt.

De 40 kommunale veiene som ble foreslått vurdert for omklassifisering, ligger utelukkende i distriktet. Noe som selvsagt er som en rød klut å betrakte for Senterpartiet. Som var kjapt ute med å trekke distriktskortet. Og med rette denne gangen.

– Jeg har revet meg i håret både faglig og politisk i dette. Det du sier betyr ikke noe, det er hvordan det er blir oppfattet. Dette forslaget forsterket av ordvalget oppleves som en dolk i ryggen på Bygde-Rana uansett om det var ment sånn eller ikke.

Dette var det soleklare budskapet fra Eldbjørg Fagerjord (Sp) da veisaken ble endelig, og enstemmig, parkert i kommunestyret.

– De problemstillingene folk vil oppleve hvis vi gjennomfører dette, er såpass store at det alene er grunn nok til å dra i håndbrekket, sa Høyres Jarl Stian Johansson i samme møte.

Vel og bra at han i kommunestyret dro i håndbrekket, men da var det ikke akkurat et sjakktrekk av ham og Høyre å trå på gassen i formannskapet.

For øvrig tror jeg neppe at politikere, verken i posisjonen eller opposisjonen, tenker at å perse seg ut av senga i halvfem tida på morran for å frese sin nye private vei, egentlig er en strålende idé. Selv om det ville spart kommunen for noen kroner. Og kanskje sørget for noen i si egen lommebok.

Forslaget med klassifisering av kommunale veier rundt om i bygdene har ligget på politikernes bord flere ganger. Nå ligger det altså havarert i grøfta. Det finnes ingen grunn å trekke det opp på veien igjen.