Fra kontoret hjemme: – Når jeg kjenner det «knyte seg litt i magen», kjenner andre ei klo i brystet

Det er ikke lenge siden «Corona» var jevngodt med meksikansk øl for meg. Nå kjenner jeg det knyte seg i magen bare jeg hører eller ser ordet.

DEL

MeningerKorona, virus, smitte, pandemi, sykdom, død, stengte grenser, stengte skoler, barnehager og universitet. Karantene, hjemmekontor, fall i børsen, den norske krona og oljefondet som stuper i verdi, flyplasser som stenger, flyselskap som ikke får komme seg på vingene, bedrifter som sliter, folk som risikerer permittering og det som verre er.

Det er krise, og jeg kjenner at jeg er litt redd.

Så leser jeg i vår egen lokalavis Rana Blad, om Joelma De Castro Nordhagen som eier og driver Brasil Barista. Hun er blitt kontaktet av en kunde som selv er i karantene, men som vippser penger for ti framtidige kjøp av Café latte. Smak på ordene: Framtidige kjøp.

For meg gir handlinger som denne framtidstro. Det kommer til å gå over. Vi vet ikke når. Men det kommer en dag når vi kan gå på kafé igjen

– Jeg har ikke ord for hvor glad jeg ble. Jeg ble overrasket over hvor fine folk kan være, og hvordan de klarer å tenke på andre selv om de selv er i karantene, sier Joelma De Castro Nordhagen, til Rana Blad.

Det hun sa. Men jeg vil legge til noe. For meg gir handlinger som denne framtidstro. Det kommer til å gå over. Vi vet ikke når. Men det kommer en dag når vi kan gå på kafé igjen.

Denne ukeslutten skriver jeg fra spisebordet hjemme. Her har jeg, med noe hjelp skal innrømmes, innredet et hjemmekontor. Egentlig skulle jeg vært i Trondheim denne helga, for å besøke sønnen vår som er student. I stedet måtte han komme hjem med fly sist lørdag. Han studerer fortsatt ved NTNU, men nå jobber han fra et nysnekret arbeidsbord på rommet sitt. Denne uka tok han til og med eksamen fra studiested gutterommet. I sokkelen har dattera som til vanlig er student ved Campus Helgeland, laget seg en arbeidsplass. Stemmene fra forelesningene hun følger via nettet minner meg om at ting tross alt går videre, der ute.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette. Men jeg savner lydene fra kollegene mine. Jeg savner å måtte ta på meg støydempende øretelefoner for å holde lyden av dem ute. Jeg savner å le sammen med dem, jeg savner å diskutere med dem og jeg savner å være del av fellesskapet vårt.

Sånn er vi nok flere som føler.

Likevel er det helt uvesentlig i den ekstraordinære situasjonen vi befinner oss i. Tross alt sitter de fleste av oss trygt og godt i egne hjem, de heldigste av oss har familien rundt oss eller vet at de er i sine hjem, trygge. Vi har mat i butikkene, apotekene er åpne, sykehus og helsepersonell ruster seg for møtet med korona. Regjering med støtte fra et samlet storting, stiller opp med krisepakker for å få innbyggere og samfunnet mer eller mindre helskinnet gjennom krisa.

Det er aldri kjekt å være uønsket. Ikke for noen.

Vi reagerer ikke likt på krisa. Mens noen trosser alle anmodninger og hamstrer dagligvarer for å sikre seg selv og sine, oppretter andre Facebook-grupper for å hjelpe kjente og ukjente. Glenn-Bjarne Jensen er bare et eksempel blant mange fine helgelendinger som stiller opp for andre nå.

– Kriser får fram det beste og verste i oss. Begge deler er overlevelsesstrategier, forklarer psykologspesialist Anders Lindskog.

For oss nordmenn er det en uvant følelse å være uønsket. Når kommunen vi har fritidsbolig i, ber oss reise hjem. Når kommunen vi hører til, sender oss rett i fjorten dagers karantene fordi vi har vært utenfor grenser de nylig har definert. Når vi opplever kritikk fordi vi vil sikre oss nok mat. Da er det noe inni oss som vil protestere.

Men Flere «av oss» som nå opplever å være uønsket og nærmest jages ut av egne hyttekommuner, har tross alt hus, trygghet og et helsevesen å reise hjem til. Nå får vi kjenne litt på det flyktninger og nye landsmenn og -kvinner, kan oppleve i møte med nordmenn. Forskjellen er at de som hovedregel ikke har noe trygt å reise tilbake til.

Det er aldri kjekt å være uønsket. Ikke for noen.

Egentlig skulle jeg skrive om det store bildet. Om Koronavirusets herjinger, om Italia som på ett døgn onsdag fikk 450 nye dødsfall. Om lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg ved Oslo universitetssykehus som i NRKs Debatten onsdag klarte å skremme livskiten av i alle fall meg. Om Folkehelseinstituttet og myndighetene som innfører de strengeste tiltak i fredstid, og som jeg opplever tar situasjonen på dypeste alvor.

Midt opp i dette dukker bildet av overfylte flyktningeleirer opp i hodet mitt. Flere av dem i Hellas, der voksne og barn kan skyte ei hvit pil etter råd om å holde en meters avstand. Hva med dem? Hva har smittesituasjonen de brutalt befinner seg i, å si for spredningen av koronaviruset? Det må myndigheter i Europa og verden ta tak i nå.

I stedet blir det et lite bilde sett fra kontoret hjemme i ei tid der det for de fleste handler om å gjøre vanlige ting i en uvanlig situasjon. Samtidig er jeg sykt klar over at når jeg kjenner det «knyte seg litt i magen», kjenner andre ei klo i brystet.

I stedet blir det et lite bilde sett fra kontoret hjemme i ei tid der det for de fleste handler om å gjøre vanlige ting i en uvanlig situasjon

Denne familien jeg kjenner med to flotte gutter, for eksempel. Den yngste på halvannet år er født to måneder for tidlig og har allerede mange sykehusinnleggelser bak seg. Fire måneder av dem på isolat, med luftveisinfeksjoner.

– Nå har vi sett oss nødt til å isolere oss i hjemme vårt. Det betyr også at 6-åringen ikke kan ha kontakt med noen av vennene sine, utenom på facetime, så lenge dette pågår. Mannen min som jobber i butikk, prøvde lengst mulig å være på jobb. Men det viste seg fort at folk som sitter i hjemmekarantene kjeder seg. Så de tar seg gjerne en tur i butikkene for å ha noe å gjøre, forteller mammaen.

Og så finnes det dem som vippser penger til en framtidig kopp kaffe for å holde hjulene i gang mens vi venter. Vi kan ikke ringe på, men vi kan ringe til, sa statsministeren.

Det er nå vi skal vise hva vi er laget av, som samfunn og enkeltpersoner. Og en ting til, vask hendene!

Toril S. Alfsvåg, journalist i Rana Blad


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags