Innenfor smultringens grenser

Rockebandet Plopp synger om at «gode ting det starter på P», og ramser opp pølser, pizza, yeah, yeah, yeah, panna cotta og ponnitur. I vårt samfunns melodi kan vi legge til people, planet, yeah, yeah, yeah, i tillegg til den uunngåelige P’en profitt.

Her på Helgeland er vi så heldige at vi for eksempel har et bredt kulturtilbud, med aktører som jobber på for å balansere de tre P’ene på best mulig måte. Blant annet har vi et nettverk bestående av åtte festivaler, som har søkt samarbeid gjennom Festivalnettverk Helgeland for å utvikle seg.

Helgelands-festivalene er glimrende eksempel på næringsliv som har mye å si for både økonomisk og sosial bærekraft. Til sammen omsetter disse festivalene for 50 millioner i året (før korona), og de spiller en stor rolle for identitetsbygging, bolyst og trivsel på Helgeland.

Utgangspunktet for at festivalene har søkt sammen er for å finne ut hva de kan få til i lag, og etter hvert sammen med andre bransjer - hvordan de skal få gode tall på den triple bunnlinja.

Trippel bunnlinje-tankegangen handler om at bedrifter må tilfredsstille tre bunnlinjer for å kunne fremme en bærekraftig utvikling. Den triple bunnlinja består av profitt (økonomisk framgang), planet (miljømessig ansvar) og people (sosiale forhold) – å ta hensyn til lokalmiljø og samfunnet ellers.

Endelig begynner mange å forstå at P’ene Planet og People er vel så viktig som Profit (men i hvilken grad vi klarer å ta det inn over oss er en annen sak).

Selv om vi ikke merker noe særlig til det ennå her i Nord-Norge, så er kanskje den største utfordringen verden har i dag, folk. Vi krever plass, utstyr, og ved hjelp av ny teknologi beslaglegges og utvinnes det i historisk tempo. Vekst, vekst og atter vekst skaper dype riper i planeten, selv om de fleste av oss langt på vei er enige i at levetida vår burde handle mer om å skape det gode liv enn å få masse greier.

I Thomas Mores bok «Utopia» fra 1516 kjennetegner det alternative samfunnet som More så for seg den gangen for fem hundre år siden sekstimers arbeidsdag, lokal produksjon av mat, vin, urter og blomster, mer tid til individuell og kulturell utvikling, fysiske rom for samtale og aktiviteter, mange religioner representert og «always fruit after meat».

Ikke så ulikt drømmen mange har i dag når de ser for seg et mer bærekraftig samfunn. Det er spesielt å se noe så langt tilbake i tid som er så tidløst. Vi kan ha godt av å stille spørsmål ved noen vedtatte sannheter. Det er flere måter å tenke økonomi og vekst på. Hva hvis vi glemmer eksperter og prognoser, og heller peker ut den framtida vi selv vil ha? Visse ting er universelle, og når vi mennesker får reflektere over det, så ønsker vi oss som regel noe helt annet enn fine biler og evig økonomisk vekst.

En annen velsmakende ide er «Smultringøkonomi», en modell utarbeidet av den britiske økonomen Kate Raworth i hennes bestselgende bok fra 2017. Kort fortalt innebærer den at man innfører et slags tak som består av flere helt konkrete indikatorer for planetens helse, som forurensing, forsuring av hav og tap av arter, og et gulv bestående av indikatorer for menneskers grunnleggende behov, som tilgang på vann og bolig, utdanning og inntekt. Raworth illustrerer dette med en smultring: Hullet i midten er der man havner hvis man ikke oppfyller de menneskelige behovene, og den ytre grensa representerer naturens tålegrense. Selve smultringen er der man vil være. For å oppnå dette må man, ifølge Raworth, blant annet gå bort fra målet om økonomisk vekst. Det vil si, økonomiene kan gjerne vokse, men bare dersom man samtidig klarer å oppfylle de andre målene.

I Amsterdam har de valgt å basere sin sirkulære strategi på denne «smultringmodellen». Det innebærer blant annet å gå over til en sirkulær økonomi, der alle materialer til slutt skal gjenbrukes. De skal skru ned forbruket av varer og energi, satse på lokalprodusert mat og dempe veksten i boligmarkedet. All ny politikk må vurderes i lys av om den bidrar til å holde byen innenfor smultringens grenser.

Her til lands preges små byer og bygder av ideer og optimisme. Mye av praten her i vårt miljø går på hvordan vi skal tiltrekke oss folk til regionen, og hvordan vi skal ta imot dem og rigge samfunnet framover så de blir værende. Det skulle ikke være en umulig jobb.

Mange vil ut og oppleve noe annet. Hvis vi har en smultringaktig innstilling for framtida, så er det helt sikkert livsgrunnlag på alle mulige steder.

Framtidens luksus er god plass, ren luft og kreativ småskalaproduksjon. Festivalene og kulturen er viktige som livskvalitets-hevere for oss som bor på Helgeland, og de som kommer på besøk. Det er i møte med andre magien skjer. Framtidens luksus er med andre ord det vi har mye av her vi bor, og vi har alt å vinne på å holde oss innenfor smultringens grenser – der vi kombinerer lokale ambisjoner med globalt ansvar.

Eldbjørg Fagerjord