Med batterifabrikk og ny fornybar kraft, kan vi igjen skrive industrihistorie

UTVIKLING: Det har vært tilgangen på strøm som har vært grunnlaget for den fantastiske reisen som Helgeland har vært gjennom, fra et bonde,- og fiskersamfunn til høyteknologisk industrisamfunn, skriver Marius Meisfjord Jøsevold.Bildet er tatt ved Reinforsen kraftverk i Rana.Foto: Øyvind BRatt

UTVIKLING: Det har vært tilgangen på strøm som har vært grunnlaget for den fantastiske reisen som Helgeland har vært gjennom, fra et bonde,- og fiskersamfunn til høyteknologisk industrisamfunn, skriver Marius Meisfjord Jøsevold.Bildet er tatt ved Reinforsen kraftverk i Rana.Foto: Øyvind BRatt

Av
DEL

HelgetankerFramtida er elektrisk! Det hører vi stadig vekk i disse tider. Vi vet at fossilbruken må ned, og vi vet på mange måter at elektrisk strøm og elektromotorer er både enklere og billigere enn eksplosjonsmotoren.

Men i Rana, og på Helgeland, har definitivt fortida også vært elektrisk. Det har vært tilgangen på strøm som har vært grunnlaget for den fantastiske reisen som Helgeland har vært gjennom, fra et bonde,- og fiskersamfunn til høyteknologisk industrisamfunn. Men veien har ikke vært enkel, den har i høyeste grad vært vekslende.

Helt fra 1600-tallet hadde det vært kjent at det var betydelige rikdommer i fjellene. Men det var først i 1803 det vakte nasjonal oppmerksomhet, da Hans Nielsen Hauge vandret Norge på kryss og tvers. For å spre det glade budskap, men også for å kartlegge industrielle muligheter.

«Basert på fiskerbønder på Helgeland sin store arbeidsmoral, og betydelige pågangsmot skapte vi industrikultur ut av nesten ingenting. Og kraft.»

Marius Jøsevold er skribenten bak denne ukas Helgetanker.

Marius Jøsevold er skribenten bak denne ukas Helgetanker.

Da skrev han: «I Nord-Ranen ble jeg også bekjendt med en jernmalmgrube og ikke langt derfra et beleiligt vannfall samt en betydelig skov på flere mils strekning. Her synes det meg med tiden være gjørligt at anlægge jernverk».

Det interessante her er jo den koblingen som Hauge gjorde mellom de industrielle mulighetene og tilgangen på krafta. Nå ble det ikke noe av det, da den norske staten var betydelig mer opptatt av å forfølge Hauge for sin lekmannsvirksomhet, enn å forfølge de industrielle mulighetene. Men frøet var sådd. Og 150 år senere var både Hauges profeti, og konventikkelparagrafens endelikt gått i oppfyllelse.

I 1892 begynte det på alvor å bli sving på sakene, da konsul Nils Persson og ingeniør Alfred Hasselbom overtok rettighetene, og startet industriell gruvevirksomhet på Båsmoen. Her var det svovelkis som ble utvunnet, men siden gruvene var fattige på kobber ble det under skiftende eierskap og aldri med de store overskuddene.

Men den første, virkelig store endringen kom gjennom oppstarten av Dunderlandsverket. Konsul Persson og ingeniør Hasselbom solgte alle rettighetene, alt utstyr og anleggene til jernmalmleiene på Storforshei. Og kjøperen, det var den ikke ukjente Tomas Edison. Edisonsyndikatet betalte da, i 1899, 182.000 pund! En svimlende sum! Utenlandsk kapital til industrireising på Helgeland har med andre ord en lang tradisjon.

Her bør vi ta en liten historietime. På slutten av 1800-tallet var elektrisiteten en ny teknologi, og Edison, med sine patenter på både lyspære og grammofon var mer som en superstjerne å regne. Men i elektrisitetens barndom gikk det en krig, «the war of the currents», mellom Edison på den ene siden, som sverget til likestrøm, og George Westinghouse på den andre siden, som sverget til vekselstrøm. Teknologien, og patentene, som Edison brukte i Rana, var basert på likestrøm. Selv om en av Edisons ansatte forsøkte å overbevise Edison om vekselstrømmens muligheter, ville han ikke høre, og stoppet all produksjon allerede i 1908.

Og den ansatte, som prøvde å overbevise Edison om vekselstrømmens muligheter? Han het Nikola Tesla.

La oss spole raskt fram til avslutninga av andre verdenskrig. Norge, og Europa står overfor enorme utfordringer. Den verden vi kjenner ligger i ruiner, og ny industri må reises. Det illustreres godt i fellesprogrammet til de norske partiene til valget i 1945. Der sto det kort og godt: «Jernsaken må løses»! Og Rana, og Helgeland, tok et nasjonalt og internasjonalt ansvar. Og vi løste Jernsaken. Basert på fiskerbønder på Helgeland sin store arbeidsmoral, og betydelige pågangsmot skapte vi industrikultur ut av nesten ingenting. Og kraft. For selvfølgelig når Jernverket skulle bygges, så trengtes det «et beleiligt vannfall», som Hans Nielsen Hauge beskrev det. Og så bygde vi ut Røssåga. Og demte opp Røssvatnet, Akersvatnet og Tustervatnet. Og Kallvatnet, Gresvatnet og Kjennsvatnan. Fordi vi trengte krafta, og fordi Jernsaken skulle løses. Den måtte bare det!

Og vi ble alle helter i eventyret. Askeladdene på Helgeland. Fiskerbøndene som ble anleggsslusker og industriarbeidere. Ingeniører og utviklere. Det sang i slegge og meisel! I valser og ovner! Og sangen og lyden nådde helt til landsfader Gerhardsen, som uttalte under en hilsen til jernverksansatte i 1960: «..som ikke-fagmann var jeg både imponert, forundret og kry over at Norge har et slikt industrianlegg. Hvis dere kunne følge deres produkter og se hvordan de gjør livet lysere og lettere for folk, ville dere bedre forstå hvilket nyttig arbeid dere gjør».

Så hvorfor all denne historien? Jo for akkurat som vi bare måtte løse Jernsaken etter krigen, står vi akkurat nå overfor en oppgave som kan virke enda større. Klimasaken. Egentlig burde alle partier skrive felles program, og da burde det bare stå: «Klimasaken må løses!»

Og den kan løses. På samme måten som Helgeland tok et nasjonalt ansvar etter krigen, så kan Helgeland ta et nasjonalt ansvar nå. Med kraft. Og med industri. For det kan vi. Vi har bygd opp, omstilt og skapt nye løsninger. Vi skapte bærekraftige løsninger lenge før noen hadde hørt om sirkulær økonomi. Fordi vi bare gjør det. Fordi vi kan. Og fordi vi må.

Med batterifabrikk og ny fornybar kraft, kan vi igjen skrive industrihistorie.

Marius Meisfjord Jøsevold, leder for samfunnsutvikling i Freyr

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags