For alt vi har. Og alt vi er.

I dag er det 75 år siden Norge igjen var et fritt land. Etter fem år under okkupasjon, kan de aller fleste av oss ikke forestille oss hvilke følelser som ble satt i sving i en, nærmest bokstavelig talt, sulteforet befolkning. Det handlet selvfølgelig ikke bare om tilgangen på mat og andre forbruksvarer, men det handlet om tilgangen på kultur, om muligheten til å samles, om innovasjon og utvikling. Og først og fremst, om undertrykking og mulighetene til en åpen og informert debatt.

Derfor var det jo litt ekstra spesielt å dra på arbeid denne morgenen, og se alle flaggene som vaiet. Jeg tenkte at for vår generasjon, så vil kanskje dagen i dag igjen minne oss om at vi ikke skal ta samfunnet slik det har utviklet seg siden krigen for gitt.

En av de viktigste hendelsene etter krigen var opprettelsen av FN. En organisasjon som hadde som formål å stoppe krig og danne en plattform for dialog. Nå kan mye sies om FN, og det gjøres jo kontinuerlig, men faktum er at verden har blitt et fredeligere sted. Vi har mindre fattigdom, og færre mellomstatlige konflikter enn noen gang i moderne tid. Alt dette kan utvilsomt ikke tilskrives FN, men faktum er at samhandling mellom land bidrar konfliktdempende.

I takt med verden har også FN utviklet seg. I år 2000 ble de såkalte Tusenårsmålene lagt frem, som ble underskrevet av alle medlemslandene, der det overordnede målet var å halvere andelen mennesker som lever for under en dollar om dagen. Målene er regnet som en suksess, og har bidratt til mobilisering og partnerskap for fattigdomsbekjempelse, helse, likestilling og utdanning globalt.

Arvtakeren til disse, er FNs mål for bærekraftig utvikling. Det overordnede målet her er å gjøre slutt på alle former for fattigdom. Videre skal sult utryddes, matsikkerhet oppnås og ernæringen skal bedres. God helse for alle skal sikres og fremmes. Utdanning skal sikres for alle. Full likestilling mellom kjønnene skal oppnås. Tilgang til rent vann og gode sanitærforhold skal sikres. Alle skal ha tilgang til ren energi. Anstendig arbeid og økonomisk vekst skal sikres. Skape innovasjon og ny infrastruktur. Redusere ulikheten. Skape bærekraftige byer og samfunn. Jobbe for ansvarlig forbruk og produksjon. Stoppe klimaendringene. Sikre livet under vann, og livet på land. Jobbe for fred og rettferdighet. Og skape samarbeid for å nå målene.

Dette er målsetninger, og verdier, som alle mennesker på kloden burde kunne stille seg bak. Likevel så har vi fått en debatt i Norge om hvorvidt man skal bære en pin som symboliserer disse verdiene. FrP-politiker Jon Helgheim har slått fast at han ønsker å gå med det norske flagget på jakkeslaget, «fordi det er viktig å signalisere at vi har Norges interesser som førsteprioritet i den verste krisen siden 2. verdenskrig».

Den 8. mai 2020 åpner vi igjen samfunnet, litt etter litt, midt i den største krisen siden andre verdenskrig. Og i krisen, og etter krisen, vil kamp mot fattigdom være viktigere enn noen gang. Det vil være overordnet å sikre god helse og forsvarlige helsetjenester. Det vil bli enda viktigere med anstendig arbeid til alle og økonomisk vekst. Det vil bli enda viktigere å bidra til innovasjon og infrastruktur. Vi vil trenge mer ren energi, og må intensivere kampen mot klimaendringene. Og ikke minst så vil vi måtte innse at det finnes ikke en vei til fred og rettferdighet, for fred og rettferdighet er veien! Skal vi komme oss gjennom dette, så krever det samarbeid.

Og faktum er, at uten internasjonalt samarbeid hadde nazismen aldri blitt knust. Og det er det internasjonale samarbeidet som gjør at vi kan løse utfordringene med pandemien.

FrPs Helgheim har helt rett i at en pin kan si noe om hva du jobber for, og hva du er opptatt av! På 8. mai, med det norske flagget vaiende i vinden, tror jeg vi alle må være opptatt av disse målene. Og vi kan godt vise det med en pin. For det er verden helt avhengig av.

For verden er alt vi har. Og alt vi er.

Marius Meisfjord Jøsevold