Verden er et kjapt tastetrykk unna på mobilen. Trender fra det store utland når oss raskt og selv om vi vil det eller ei, så lar vi oss påvirke. De store mediehusene kjemper om vår oppmerksomhet og overskriftene er sensasjonspreget. Kort responstid, raske klikk, overskrifter som fenger og bilder som appellerer. Idealer skapes. Hvordan skal vi se ut? Hvordan skal vi kle oss? Hva definerer suksess? Vi får servert både suksesshistorier og tragedier. Det krenkes, det provoseres, det hylles. Folk blir satt opp mot hverandre. Mennesker blir vurdert og veid.

Sosiale medier. Livets solside. Her vi poster man ofte om livets «oppsider.» Det er ikke bare opplevelser fra hverdag og fest vi deler, men også den velstanden vi velter oss i. Duppedingser vi har kjøpt, feriereiser til eksotiske strøk og øvrige materielle goder. Og, ja, livet er stort sett bra for de fleste, heldigvis, og alle opplever gråværsdager innimellom. Det handler om å lære seg å sette pris på livet. Har man det bra med seg selv er det lettere å ha det bra med dem rundt seg. Har man det bra med seg selv og verdsetter sitt eget liv er det lettere å kunne glede seg over andres lykke. Vi må snakke mer om dette med dem som vokser opp. Din egen vellykkethet trenger nødvendigvis ikke og måles av materielle goder eller bilder på instagram og facebook som flommer over av likerklikk.

Historien forteller oss at det stadig vekk har vært grupperinger i samfunnet som har blitt sett på som annenrangs mennesker. Vi har vært gjennom flere tragiske hendelser der utryddelse av mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe har satt sine spor. Hva er det som gjør at vi ikke kan lære av feil som er gjort av dem som har levd før oss?

Jeg har selv vokst opp i et robust og sterkt hjem preget av tydelige rammer, kjærlighet og varme. Mine foreldre er mine foreldre selv om de har en annen hudfarge enn meg. Jeg er stolt over at deres verdier har blitt en del av meg der toleranse og det å være et godt medmenneske er viktig – uansett hvem du er, hvilke meninger du har, hvordan du er ut, eller hvem du elsker. Selv om jeg er adoptert og ser annerledes ut en de fleste nordmenn, så føler jeg meg 100% norsk, men har også forståelse for at noen kan tenke at det er rart all den tid utseende mitt tilsier noe annet. Norge er likevel landet mitt og jeg er selvsagt svært takknemlig over å ha fått vokse opp i et trygt og godt miljø i Mobekken i et nabolag som var stort og raust.

Det var ikke før i møte med det «virkelige liv» jeg fikk se galskapen med egne øyne. Jeg har stadig vekk opplevd og hørt både barn og voksne si stygge og nedsettende ting om mennesker med en annen hudfarge, som har en annen tro eller har en annen seksuell legning enn dem selv. Jeg undres - hvor de har lært det? Jeg har selv hørt mamma fått denne kommentaren: «du har vel ikke like sterke følelser for det vi kaller barnebarnet i og med at det ikke er ditt eget barns barn!» For meg er det en merkelig kommentar. Jeg har dog tro på kommende generasjoner. De er mer tolerante og vokser opp i et samfunn som er flerkulturelt og der aksepten for at vi mennesker er ulike er sterkere enn tidligere.

Kommentarfeltet. Et yndet organ til å spre kjærlighet, men også eder og galle. Jeg blir stadig vekk forbauset over hva voksne folk kan lire ut av seg i kommentarfeltet. Jeg synes på mange måter det gjenspeiler hvilken retning samfunnet er på vei. Å være uenig er lov. Å si sin mening er lov. Å være frustrert er også lov. Likevel må man kunne forvente vanlig folkeskikk også i kommentarfeltet. Det er mye lettere å forholde seg til folk som sier sin mening ansikt til ansikt, enn dem man aldri vet hvor en har. Dem som bruker kafebordet til å si sin mening der man kun er blant likesinnede, men når man har sjansen til å uttrykke seg til dem det gjelder, så er man stille eller venter til man kan gjemme seg bak et tastatur. Vi er så raske til å dømme dem som er annerledes enn oss, prate ned andre og heve oss selv over dem som ikke mener det samme som oss.

Ingen jeg kjenner er like, ei heller ufeilbarlig! Stadig vekk havner vi mennesker i situasjoner som i beste fall er uheldig, og noen ganger verre enn det. Ryktet går, telefonen piper og folk rister oppgitt på hodet. Historien blir pyntet på og utvikler seg, og i de fleste tilfeller ikke til det bedre. Å få være som man er, eventuelt skape seg et nytt liv, endre seg, ta lærdom av sine feil blir tilnærmet umulig.

Hvilken rett har jeg til å henge meg opp i fortiden? Hvilken rett har jeg til å begrense muligheten til å endre seg for dem som har opplevd tøffe tider? Hvilken rett har jeg til å bidra til å trykke ned andre? I de fleste tilfeller kjenner ikke folk verken sak, forhistorie eller årsak. Likevel dømmer vi. Likevel bruker vi våre kontakter til å ikke gi folk en ny sjanse.

Jeg er ingen helgen og har ikke alltid opptrådt som det heller - likevel har jeg forhåpentligvis lært og endret meg. Jeg har forstått og akseptert at den kampen som gjennom alle tider er kjempet for menneskers rettigheter MÅ starte med hvordan man snakker om og behandler folk nær deg - også dem som sliter og prøver å få livet sitt på rett kjøl. Selv om de har vært egoistiske, vanskelige å samarbeide med, tråkket feil i situasjoner eller er annerledes enn deg. Med støtte, kjærlighet, respekt og tillit er det uante muligheter for alle - og da mener jeg alle. Da kan vi skape og samarbeide med kjærlighet og respekt som de viktigste drivkreftene - uten å henge oss opp i alle feil som ble gjort i går.

Dette bør være grunnfundamentet i ethvert samfunn. Gi mennesket støtte og tillit for deretter å gi dem muligheten til å være den beste utgaven av seg selv, også i tilfeller da gårsdagen var krevende og utfordrende. Uten fordømmelse, med hengivenhet og respekt. Uten å rangere. Uten å fordømme. Uten å nedsnakke mennesker som ser annerledes ut, tror på noe annet enn deg selv eller har en tyngre bagasje de bærer med seg. Alle fortjener å bli sett på som et medmenneske. Bli behandlet som et medmenneske.

Ørjan Valla

Hovedtrener Rana FK