En maskemann stikker en pinne i nesen hennes og graver etter sjelen. Han forteller om alle reglene som venter henne, nå som hun skal hjem i arrest.

Ukas Helgetanker er ved Daniel Bjarmann-Simonsen, Regiondirektør NHO Nordland:

En uønsket reise

Det er nesten folketomt. Skiltet som en gang lyste opp som alles dør til verden, gjemmer seg bak snøkovet. Som om det nesten har gitt opp. På den ellers tomme parkeringsplassen, skimter hun en bil som står og går. Den taktfaste duren fra motoren, er lyden av noen som holder varmen der inne. Hvem bilen venter på, det vet hun ikke.

Like bortenfor i røykebua, står et par hutrende livsnytere og forkorter livets nytelse. Som vi jo alle gjør, på hver vår måte. Hun krummer nakken og kjemper mot blåsten, til varmen brått treffer henne i fjeset. Lukten av Avinors univers fyller nesen og roter sansene bort fra den virkelige verden. Hun haster videre.

Alle beholdere med væske i, er uskadeliggjort med en plastpose. Telefonen er det eneste av elektronikk hun har med. Veien gjennom sikkerhetsslusa går fort. Hun er alene der, sammen med to uniformer og et samlebånd.

Gate closing advares det. En dame står bak skranken og stirrer bestemt ned i en skjerm. Telefonen finner det blinkende røde lyset under avleseren. Det piper, og navnet hennes dukker opp i grønn skrift. Hun rakk det. Hun takker damen bak skranken. For hva, vet hun ikke. Damen svarer ikke.

Hun berører flykroppen ved dørkarmen, i det hun går inn. Hun gjør alltid det. Det er noe fascinerende ved å røre metall som har vært så høyt oppe i luften, der hvor bare andre flykropper ferdes. En mann med smilende øyne bak duggete briller, rekker ut en spritserviett og ønsker velkommen. Hun takker og vender seg mot maskefolket. Det er ikke mange av dem. Alle er opptatt med sitt. Hun finner plassen sin. Raden er tom. Det som en gang ville vært en befrielse, følges nå litt ensomt. Hun tar det midterste setet. Famler noen runder med setebeltet, til hun finner to deler som hører sammen. Hun spenner det for, og legger hodet bak.

Det er full panikk rundt henne i det hun våkner. Maskefolket har oppdaget at flymaskinen er i kontakt med bakken. Nå er det om å gjøre å haste seg opp av setene og tømme hattehyllene. Hun blir sittende. En mannekropp blir stående helt inntil hennes seterad. Et forsiktig unnskyld, og hun smyger seg foran han. Plassen i køen han hadde vunnet i panikken, var nå tapt. Maskefolkormen begynner å bevege seg trippende langs midtgangen og ut av flyet.

Luftfartskatedralen åpenbarer seg i all sin mektighet, i det dørene ut fra gaten slår opp. Maskefolkormen spres for alle nye Gater. Noen dresser jager av gårde mer enn andre. Selv går hun rolig dit pilene fører henne. Hun har ingen bagasje å hente. Den ene sekkereimen hviler lett over skulderen. Hun har bare pakket akkurat det hun trenger.

Et fremmed tungemål danser over perrongen fra høyttaleranlegget. Hun hører et navn hun kjenner. Lyden av dit hun skal. Togvognen er tom. Annethvert sete er merket med ord om myndighetspålagt fravær av nærhet mellom mennesker. Toget skyter fart mot der Atlanterhavet veksler mellom gjestmilde skvulp, og frådende sinne som nærmest sluker landskapet, for så å trekke det med seg ned i mørket.

Siste etappe venter. Ved en gammel traktor, står en mann preget av tiden. Formasjonene i ansiktet er som raviner i goldt landskap. Plutselig strammer de seg til, og et smilende nikk møter blikket hennes. Hun klyver opp på betongblokka bakpå traktoren og blir sittende å dingle med bena, mens veien sakte passerer. Mannen veksler mellom å nynne gamle strofer fra da tiden lå foran han, og lavmælt mumling.

Torget er tomt. Bakeriet, kafeen og keramikkstøperiet. Alt er stengt. Kirkespiret peker mot det grå himmeltaket. Klokkene vaier forsiktig, men gir ingen lyd. Skoene mot brosteinen gir gjenklang i den trange gaten, langs den ene kirkeveggen. Hun runder det siste hjørnet. Der ligger det. Det vesle huset som rommer sommerminnene. Rosebuskene som gjennom årene har smøget seg opp langs den furete mursteinveggen og over den lave døren, har ikke blomstret enda. Hun bøyer hodet og går inn.

Lukten av kald jord slår imot henne. Det er et ugjestmildt drag over den lille stuen. Hun setter seg ned foran ildstedet, som hun jo aldri har pleid å bruke. Hun fyrer opp. Ikke for seg selv, men av omsorg for huset. Det har stått her alene så lenge. Det knitrer i gammel ved. Hun kjenner den varmer mot ansiktet, og blir sittende å se inn i flammene.

Hun skal ikke være her lenge. Hun må gjøre det hun kom hit for. Hun leter frem en gulblomstret sommerkjole fra den slunkne sekken. Barbeint går hun ut i gaten og følger den dit sanden tar over. Hun hører havet forsyne seg av strandlinjen der nede. Vinden tar tak i håret. Hun kjenner kulden mot den bare huden, som kjolen ikke dekker.

Det pittoreske landskapet åpner seg foran henne. Hun ser havet. Gamle gjerderstolper og raslende gule strå, fører henne videre nedover. Den myke sanden presser seg mellom tærne. Den er kjølig og klebrig. De raske stegene hun vanligvis må ta ned dit havet har kjølt ned sanden, er ikke nødvendig. Rolig går hun helt ned til der bølgene slår omkring anklene. Hun blir stående. Hun kjenner på hvordan havet på tross sitt vintersinne, skånsomt stryker henne over føttene for hvert bølgeslag.

Hun begynner å løpe. Sanddynene strekker seg lengre enn øyet kan se. Hun er kommet til den delen hvor nakne livsnytere normalt ligger skamløst og bader i solen. Hun lukker øynene. Plutselig er de der. Hun kjenner solen varme den bare huden, som sommervin strømmende gjennom blodet. Duften av bakverk fyller nesen, larmen av kafelivet spiller kjente melodier i ørene. Kirkeklokkene kimer. Havet, vinden og sanden. Alt leker med sansene. Hun løper. Lytter, lukter og ser alt det som egentlig ikke skjer. Lenge. Før hun brått stopper. Og drar hjem

Reisesyndernes kø lunter sakte fremover. En maskemann stikker en pinne i nesen hennes og graver etter sjelen. Han forteller om alle reglene som venter henne, nå som hun skal hjem i arrest. Hun lukker øynene. Mannens stemme forsvinner mer og mer. Hun løper igjen langs stranden mellom frihetens kropper. Solen varmer, vinden stryker henne over fjeset og den friske lukten av havet fyller nesen.

Godt fritt nytt år.

Daniel Bjarmann-Simonsen,
Regiondirektør NHO Nordland