Har vi egentlig frihet til å tro på drømmer når vi skal velge utdanning?

Stillbilde fra dokumentarfilmen "Ballettguttene" av Kenneth Elvebakk

Stillbilde fra dokumentarfilmen "Ballettguttene" av Kenneth Elvebakk

Artikkelen er over 3 år gammel

- Det som skjer her lokalt, er noe vi ser i hele landet, skriver kultursjef i Rana Blad, Ida Madsen Hestman

DEL

KulturkommentarDen gangen jeg skulle søke videregående skole, sa mamma og pappa til meg at de støttet meg uansett hvilken linje jeg valgte. Til tross for dette, og selv om jeg aller helst ville gå Tegning, form og farge, Musikk, dans og drama, Medier og kommunikasjon, eller faktisk også Trearbeid, følte jeg at det var best å søke Allmennfag. Hvor i huleste kom denne ideen fra? Linjene stod ikke akkurat i fare for å legges ned, og selv om man får studiekompetanse i flere av fagene, og man alltids kan få studiekompetanse senere, var jeg fremdeles engstelig for å ta et uortodoks valg.

Heldigvis skulle en prat med inspektøren på ungdomskolen få meg på bedre tanker. Det ble Medier og kommunikasjon. Det viste seg å være et av de beste valgene jeg har gjort i mitt liv. Men hvor kom denne engstelsen for å velge med hjertet fra? Jeg var redd for å ikke ha like mange jobbmuligheter senere. Som om jeg noen gang ville blitt lykkelig som økonom, eller frivillig søkt på en jobb som revisor. Men en plan B var liksom viktig. Og synonymet for plan B er studiekompetanse og realfag.

Viktig med plan B

Å ha en plan B snakkes det også om i Kenneth Elvebakks dokumentarfilm «Ballettguttene». Det er viktig å ha noe å falle tilbake på om man ikke lykkes i å følge drømmen. Det er lærerens beskjed til Lukas som vil gå ballettskole i stedenfor å få studiekompetanse. Nå er heldigvis Lukas' valg en suksesshistorie, og han er i dag ansatt ved The Royal Ballet School i London. Det er liten tvil om at det har vært en tung vei. Lettere blir det neppe når man må kjempe mot samfunnets pekefingre i tillegg.

Her oppe vil fylkeskommunen sakte kvitte seg med kulturutdanningene i hele regionen. Siste slag i trynet fikk elevene som skulle begynne i 2.klasse på dans og formgiviningsfag ved Polarsirkelen videregående skole denne uka. De får ikke begynne på sine respektive linjer til høsten og må pent være nødt til å flytte til Bodø, finne seg hybel, søke jobb og studielån brennede kvikt. Eller, de kan starte på nytt på realfag ved sin lokale videregående skole og fortsette å bo hjemme, beholde venner, kjærester og jobb.

Dessverre er det som skjer her lokalt, noe vi ser i hele landet. Norge har ikke akkurat som tradisjon å sette estetiske, praktiske og kreative fag høyt. I det stille jobbes det med å få ungdommen på mer fornuftige tanker. I stedet for å framsnakke estetiske studieretninger, og snakke om hvor mange jobbmuligheter man kan få senere, kjører man en strategi med god virkning: Å ikke gi det oppmerksomhet overhodet. Metoden er god: Stadig færre velger disse utdanningene.

Når heller ikke de som sitter på makta ser ut til å ha tro på utdanningen man vil ta, hvilken frihet har man egentlig til å velge skolelinje selv? Denne "friheten" er nesten like sann som den friheten man har til å være homofil i Russland.

Høyre er flinke til å snakke om frihet i skolen etter at de kom i regjering. Men hvilken frihet har man når det kreves mengder av guts og helst et støtteapparat rundt deg for å velge annerledes? Har noen overhodet tenkt på at for å tro på et valg man har tatt selv, så trengs det oppmuntring fra de rundt deg? Hvor oppmuntrende er det å velge et fag få vil skal eksistere?

Realfag-paradokset

Noe som irriterer meg, er denne voldsomme oppmuntringen man har rundt realfag. Hvorfor snakker vi ikke i stedet om å ha en plan B for de som velger realfag? Hvor mange er det ikke som hopper av første året på en Bachelor på universitetet fordi de fant ut at det ikke var rett valg allikevel?

Jeg sier ikke at vi skal oppmuntre folk til å bli svirrende Aune Sand-kloninger som lever på ressursterke slektningers regning, men de estetiske utdanningene burde heller ikke være forbeholdt kun de med lommebok til det.

Å tvinge ungdom til å velge som «alle andre» fordi det er «safe», er neppe en god plan B om de senere vil tvile på sine valg, kanskje for resten av livet.

De unge fortjener å bli sett, og at man viser at man ser hva de vil med sine liv. Ikke alle vil ta realfag. ikke alle skal ta realfag. Det er for sent å vente til etter at de unge har klart å oppnå drømmen og gjort suksess. Det gjelder å vise at man har trua på folk, og gi støtte fra flere hold når de er sårbare og usikre. Hvis ikke, kan vi etter hvert glemme å tro at vi kommer til å være noe foregangsland hva gjelder kultur.

Fremtidens kulturtryner må hele tiden ta valg, velge å la seg styre av hva andre mener - eller ikke. Der må vi hjelpe dem å tro på sine valg. Og man burde helst hjelpe dem på hjemmebane, vise at det var her man trodde på dem, og ikke skuffe de under teppet til noen andre.

Vi har råd til å tro litt mer på drømmer på statens regning. Det vil vi tjene godt på i lengden.

Ida Madsen Hestman

Kultursjef, Rana Blad

Når heller ikke de som sitter på makta ser ut til å ha tro på utdanningen man vil ta, hvilken frihet har man egentlig til å velge skolelinje selv? Denne "friheten" er nesten like sann som den friheten man har til å være homofil i Russland.