I kommunestyret gikk både Høyre og Frp mot si egen regjering. Når Johan Petter Røssvoll og Rana Senterparti ikke utviser samme mot i en viktig sak for Rana, er det tafatt

De ansatte på Helfo i Mo i Rana kunne i juni juble da det ble klart at staben skal utvides fra dagens 15 til mellom 30 og 40. Men jubelen kan ha kommet for tidlig. Senterpartiet ønsker omkamp.

De ansatte på Helfo i Mo i Rana kunne i juni juble da det ble klart at staben skal utvides fra dagens 15 til mellom 30 og 40. Men jubelen kan ha kommet for tidlig. Senterpartiet ønsker omkamp. Foto:

Sjefredaktør Marit Ulriksen skriver om hva Rana kommunes politiske ledelse bør gjøre for å bevare statlige arbeidsplasser i Mo i Rana, i Ukeslutt.

DEL

UkesluttEn junidag for 30 år siden fylte 10.000 mennesker gatene i Mo sentrum for å protestere mot at Stortinget vedtok at den malmbaserte drifta ved Norsk Jernverk AS skulle legges ned.

Vedtaket i nasjonalforsamlinga 9. juni 1988 betød også kroken på døra for Norsk Koksverk. Med det omstridte vedtaket forsvant utallige arbeidsplasser, men samtidig ble det også startskuddet på den omfattende og vellykka Rana-omstillinga.

En viktig del av denne omstillingsprosessen var den såkalte Rana-pakken, som blant anna inneholdt store summer til utflytting, og ikke minst etablering av, statlige arbeidsplasser i Rana.

Uten at jernverket hadde blitt lagt ned, ville verken Nasjonalbiblioteket, Statens innkrevingssentral, NAV eller NRK Lisenskontoret i dag hatt adresse i Rana.

Disse, og forløperne til disse, kunne vi nok bare drømt om å få etablert her hadde det ikke vært for Rana-pakken, og ikke minst viljen og evnen til dyktige og framsynte mennesker som ville bevise at det gikk an å omstille en ensidig industriby tungt tufta på statlige overføringer.

Industrien i Rana er fortsatt utrolig viktig, men dagens næringsliv har en solid bredde sammenlignet med den sommeren omstillingsvedtaket ble gjort.

Likevel er det fortsatt like viktig å jobbe målretta og bevisst med å skape nye arbeidsplasser, og ikke minst jobbe for å beholde de arbeidsplassene vi allerede har.

Som alle andre byer og kommuner har Rana en ambisjon om å vokse, og nøkkelen til vekst ligger i antall arbeidsplasser. Når da tilsynelatende sikre statlige arbeidsplasser ikke lenger framstår som sikre, er det god grunn til å være på vakt og lytte til de alarmklokkene som nå ringer.

For når Skatteetatens myndighetsområde innkreving ikke lokaliseres til Mo i Rana, men heller bygges opp i Trondheim, er det faktisk påkrevd å spisse ørene. Både finansministeren og skattedirektøren har tidligere understreket at SIs innlemmelse i Skatteetaten ikke medfører flytting av arbeidsplasser, men når funksjoner som naturlig burde vært lagt til SI på Mo havner i Trøndelag, så er det noe som skurrer. Innkrevingsarbeidet i skatteetaten burde av mange grunnet blitt ledet fra Mo, blant annet fordi det er her det sterkeste fagmiljøet finnes. 

Å være historeløs er en dårlig egenskap

Å legge oppgaven til trønderhovedstaden er muligens ikke ei demontering av SI slik ordfører Geir Waage (A) hevder, men etter at SI gjennom flere tiår har blitt bygd opp og stadig utvidet, både hva gjelder oppgaver og antall ansatte, er dette uansett et dårlig signal. Det kan også vitne om at forståelsen av hvorfor institusjoner som SI i dag befinner seg i Rana, svinner hen. Det bør både finansministeren og skattedirektøren bli minnet på. Å være historeløs er en dårlig egenskap.

Tidligere i sommer kom nyheten om at Helfo-kontoret på Mo, som følge av omstillinga i etaten, skal mer enn doble antall ansatte. Regionkontoret har i dag 15 ansatte, og skal innen 2020 få kanskje så mange som 25 nye. At Mo får beholde, og utvide, kontoret skjer selvsagt ikke et vakuum. Bak ligger møysommelig faglig arbeid og politisk posisjonering, for det er stadig en kamp om å få, eller få beholde, statlige arbeidsplasser. Det var en kamp for 30 år siden, det er en kamp i dag.

At Senterpartiet drar sentraliseringskortet og vil stanse hele Helfo-reformen, er fullstendig forutsigbart og ikke i nærheten av oppsiktsvekkende.

Det som derimot må kunne sies å være oppsiktsvekkende er at Johan Petter Røssvoll, mangeårig profilert senterpartipolitiker som nå har fått ferten av ordførertaburetten, velger å gjøre seg til talerør for Beiarn og ikke fortrinnsvis for den kommunen han har som mål å bli ordfører i.

Når en som vil bli Rana-ordfører tilsynelatende er mer opptatt av at arbeidsplasser forsvinner i en annen kommune, enn å slå hånda i bordet overfor Sentral-Sp og be partiet droppe en omkamp om Helfo-reformen, er det noe ranværingene bør merke seg.

Politiske uenigheter i andre saker må legges på hylla først som sist

Det er ikke hogd i stein at de statlige arbeidsplassene som en gang i verden ble lagt til Rana som følge av omstillingsvedtaket, forblir her. Da må de som styrer, eller har en ambisjon om å styre, denne byen, ikke sette seg i en situasjon der det blir stilt spørsmål ved om de oppriktig er interesserte i å få nye arbeidsplasser lagt hit.

Politiske uenigheter i andre saker må legges på hylla først som sist, og lokale politikere må gå sammen om å danne en felles front for å bevare de statlige arbeidsplassene vi har, og ikke minst jobbe steinhardt for å få lagt nye statlige arbeidsplasser hit.

I kommunestyret gikk både Høyre og Frp mot si egen regjering i SI-saken. Når Johan Petter Røssvoll og Rana Senterparti ikke utviser samme mot og vil tale sitt parti midt imot i en viktig sak for Rana, er det tafatt. Dessverre.

Det er usedvanlig vanskelig å se for seg at Svein Bogen (A), som var ordfører i de krevende omstillingsårene, ville funnet på å takke nei til nye statlige arbeidsplasser på Mo ut fra en omsorg for arbeidsplasser i andre kommuner.

Marit Ulriksen, sjefredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags