- Jeg lurer egentlig på om det er et folkekrav på Helgeland for lengre vei til helsetjenester og et stort sentralisert sykehus

I Helgetanker skriver SV-politiker Marius Meisfjord Jøsevold om sykehus og reiseavstand før i tiden, sammenlignet med kravene i dagens samfunn. Han undres på om alle er tjent med et sentralisert sykehus på Helgeland.

I Helgetanker skriver SV-politiker Marius Meisfjord Jøsevold om sykehus og reiseavstand før i tiden, sammenlignet med kravene i dagens samfunn. Han undres på om alle er tjent med et sentralisert sykehus på Helgeland. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

HELGETANKER Like sikkert som at vi nordlendinger er misfornøyd med været startet denne sommeren med en ny omdreining i den etter hvert evigvarende runddansen om gullkalven på Helgeland, nemlig et nytt sykehus for regionen.

Uklart saklighetsnivå fra spaltekrigere

Ikke før hadde ordfører Waage i Rana i et intervju gitt uttrykk for at det ikke var unaturlig at det også i framtiden burde være sykehus i Rana, før noen sør for Korgfjellet slo fast at slik kunne det i hvert fall ikke være. Og så var det i gang. Som det ofte er. Med mer eller mindre saklighetsnivå har kjente spaltekrigere med klart definert postnummer gitt krystallklart uttrykk for hvor ett sykehus på Helgeland bør ligge.

Men jeg lurer egentlig på om det er et folkekrav på Helgeland om å få lenger vei til helsetjenester. Eller å fjerne kjærkomne kompetansearbeidsplasser fra et regionsenter? Eller om de som kom før oss, og hadde et helt annet helsevesen å forholde seg til, ville ønsket at vi igjen skulle øke avstanden til øyeblikkelig hjelp?

Farfar med hjerteinfarkt

La oss gå tilbake til en vakker augustdag i 1955. Da døde min farfar. Slåttonna var akkurat i gang, for våren 1955 hadde vært usedvanlig sein. Farfar hadde blitt syk mens han sto og slo oppå åkeren, og hadde blitt buksert i hus av min far og min farmor. Heldigvis var de av de privilegerte som hadde fått telefon. Så der sparte de noen minutter. Men for at daværende distriktslege i Nesna kommune, Odd Holst Rones, skulle komme seg til Bergsnov å innføre et nytt ord i husstanden, nemlig hjerteinfarkt, måtte det transporteres.

Den gode doktor Rones var som doktorer flest i den tiden, stort sett på farten, på tur til noen som trengte hjelp. Og som regel med båt. Og kanskje bil, hvis de fantes, og hvis det fantes vei. De prehospitale tjenestene (altså kommunelege Rones) ble satt i alarmberedskap, og raskeste transport ble rekvirert. Det innebar bil fra Nesna til Hammerøysanden, innerst på Strandlandet, så i motorbåt over Rana til Neppelberg. Der sto Bardals eneste bil, en lastebil, klar, og fraktet legen hjem. Etter en reise som varte godt over to timer, kunne han si dette ordet som aldri var hørt før, hjerteinfarkt. Legen kunne selvfølgelig ikke gi annet enn lindrende hjelp, og pasienten ble beordret til sykehus, i Bodø. Hva som er grunnen til at det ikke ble til et sykehus på Helgeland, forteller historien ikke noe om.

I sykekurv på lasteplanet

Men hvordan skulle så min farfar komme seg til Bodø? Dette var en lørdag, og det som fantes av motoriserte farkoster var på Hemnesberget, som de alltid var om lørdagene. Så da måtte det ringes til Hemnes, til en av butikkene, som fikk i oppdrag å finne en av båteierene, og så fort som mulig sende han ut Rana for å være syketransport. Det var Sigurd Amundsen, som kom seg i båten og ga full regulator på tur til Bardal og pasienten.

I mellomtiden ble farfar plassert i en sykekurv, buksert på lasteplanet på bilen, og kjørt nedover på kaia, der både Sigurd Amundsen og båten kom til slutt. Vel om bord, så er sykekurven stor, og båten var liten, så kurven ble satt på tvers over romluka, og slik bar det ut gjennom Rana mot Nesna. Denne turen tok godt og vel to timer. På Nesna ble han tatt på land og lagt inn på den gamle sjukestua, hvor han lå til dagen etter når Hurtigruta kom. Han ble satt om bord i Hurtigruta, og var vel framme i Bodø en seks sju timer senere. At mannen fortsatt var i live må jo nærmest regnes som et mirakel. Men selv ikke i Bodø hadde de den kompetansen som skulle til, og min farfar døde der, nesten to uker senere. 49 år gammel.

Besteforeldre fra ei veiløs tid

Så hva er poenget med dette? Å fortelle denne historien som skjedde for nesten 63 år siden? For det første så tror jeg det er viktig å fortelle slike historier. Å vite hvor vi kom fra. De fleste av oss her på Helgeland er vokst opp med slike historier. Om fattigdom og slit. Vi har alle besteforeldre fra ei lita veiløs bygd der vi først og fremst hadde hverandre. Og ei tro på framtida, og framskrittet. Og selv om dette kan høres ut som den mørkeste middelalder, så var dette vår tid. Vår nære historie.

Og for det andre. Så tror jeg det kan lære oss noe nå i disse tider der alt skal bli større, bedre, mer effektivt og ikke minst sentralisert.

«I stedet for å kjempe for at akkurat vi skal få ett sentralsykehus akkurat hos oss, så burde vi tenke at alle burde få beholde sykehuset»

Alle burde beholde sykehuset

I dag ville min farfar ha overlevd transporten, og antakelig levd tredve år til etter et hjerteinfarkt som vi alle vet er alvorlig men ikke lenger livstruende. Men geografien har vi jo fortsatt her på Helgeland. Vi har fortsatt besteforeldre både på Træna og i Susendalen. I Bindal og Bardal. Og da spør jeg meg selv. Er det slik at disse besteforeldrene har fremmet et folkekrav om at vi må ha ett sentralisert sykehus på Helgeland? Det er fortsatt slik at når det står om liv, så trenger vi at noen står så nært som mulig og tar rede på oss. Og ikke minst besteforeldrene våre.

Så da bør vi jo alle spørre oss selv. I stedet for å kjempe for at akkurat vi skal få ett sentralisert sykehus akkurat hos oss, så burde vi tenke at alle burde få beholde sykehuset. Og i det ligger det også at ambulansetjenestene burde være så desentralisert som mulig. Jeg bor på Nesna, og helseforetaket har i sin uendelige visdom funnet ut at ambulansen heller bør ligge i Utskarpen enn her på Nesna. Fordi da kan en ambulanse på Nesna og en i Lurøy, bli til en i Utskarpen. Men er vi tryggere av det. Og ikke minst, lever vi lengre?

63 års kamp for bedre velferdstjenester, og et helsemessig sikkerhetsnett burde ha lært oss at vi er alle i en sykekurv på romluka. Helt uavhengig av hvilken side av Korgfjellet vi bor på.

Marius Meisfjord Jøsevold

Gruppeleder Nordland SV i fylkestinget

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken