Tirsdag 28.november var det repertoarslipp ved Nordland Teater, hvor hele teateråret i 2018 ble presentert i sin helhet. Neste års tema er «Det glemte mennesket». Det er et forsøk på å sette fokus på historier som vi mener fortjener å bli synliggjort. Det kan handle om mennesker som ikke blir sett, eller om en kollektiv hendelse som fortjener en større plass. Og det skal handle om respekt for menneskeliv, og om hva konsekvensene kan være når denne respekten er fraværende.

En av historiene vi skal se nærmere på neste år, er vår lokale fortelling om de russiske krigsfangene under andre verdenskrig. De som var «Untermenschen» for nazistene og som ble brukt som slaver under byggingen av blant annet Nordlandsbanen. De som hadde graver som ble skjendet av norske myndigheter under den påfølgende kalde krigen, og som ble flyttet til massegraver med liten eller ingen mulighet for identifikasjon. Dette var vanlige mennesker med håp og drømmer som du og jeg, og kanskje med kjære som de betydde noe for og som ventet i hjemlandet. Grusomhetene som preget Holocaust var så stygge, at historien om nazistenes arbeid for utryddelse av slavere – deriblant russere, har i stor grad havnet i skyggen av disse. Men her i nærmiljøet er det ennå de som husker og ble beveget av skjebnene til de russiske fangene.

Les også: 70 år etter at Mykhailo Sidelnyk var krigsfange i Rana, kommer han tilbake og får han se bilder av fangeleiren på Bolna. Da kommer tårene (RB pluss)

Etter ekstreme påkjenninger mens de var i live, skulle etter planen 8000 fanger graves opp på nattestid i 1951. Men som vi vet, var det ett sted man sa stopp – i Mo i Rana. Her stod 700 mennesker vakt på «Russerkirkegården», og regjeringens likgravere måtte snu. Sett i etterkant forteller denne historien meg at det faktisk er mulig å protestere mot myndighetens handlinger om man mener det går utover et hvert menneskes rett til likeverdig behandling. Det er et eksempel på at det mulig å endre en beslutning fra høyeste hold om man er mange nok og står sammen.

Dette var vanlige mennesker med håp og drømmer som du og jeg, og kanskje med kjære som de betydde noe for og som ventet i hjemlandet

Hvorfor vil vi så lage teater om handlinger som skjedde for så lenge siden? Fordi kampen for menneskeverd aldri tar slutt, og fordi teater og annen fiksjon på sitt beste evner å formidle allmenngyldige verdier gjennom spesifikke historier. Selv forstår jeg ofte ting om livet gjennom fiksjonens filter, og det er også derfor jeg tror på teater som et sted der andre kan få liknende oppdagelser. Fiksjon kan gi oss redskap til å finne svar på hvordan de som levde før kunne la grusomheter ta plass, og gjennom en kollektiv påminnelse forhindre oss i å gjenta de samme feilene igjen. Den kan blottstille hvordan vi opptrer under kriser – for utsatt for en krise det langt fra alle som klarer å møte utfordringer med det vi til daglig mener er anstendig oppførsel mot andre. De fleste av oss vil med stor sannsynlighet kjempe for vårt eget liv og livet til våre nærmeste med de midler vi har. Vi kommer ikke alle til å gjøre noble eller selvoppofrende valg, og det er like menneskelig og forståelig som det motsatte er menneskelig og forståelig. Men om vi klarer å innse våre egne og andre menneskers begrensinger, så finnes det paradoksalt nok grobunn for å komme hverandre respektfullt i møte.

Det er forskjellig hva som skal til for at en skal få åpnet øynene for mekanismer i verden. Fiksjonens formidlingskraft fører meg, av alle ting, til filmen Titanic, som gav meg mye å tenke på da den kom på kino. Jeg var ikke udelt begeistret første gang jeg så den, til det kjentes den for polert for den smaken jeg hadde den gangen. Allikevel kommer jeg ikke unna at den har noen sterke øyeblikk som berørte meg: Det eldre paret som holder rundt hverandre i kabinkøya når de vet de skal dø, det berømte orkesteret som fortsetter å spille mens skipet går ned, og ikke minst personene i livbåtene et stykke unna som sitter i ro mens de hører andres dødsskrik og kamp for livet. Det siste gjorde særlig inntrykk. I en liknende krisesituasjon, hva ville jeg gjort om jeg satt i båten selv? Ville jeg forsøkt å hjelpe med risiko for eget liv, eller ville jeg sittet stille i båten?

Titanic var det største skipet i verden, og ble markedsført som «skipet som praktisk talt ikke kan synke». Allikevel synker det på sin jomfrutur, og Titanic-ulykken har blitt et bilde på ideer om både overmot og om storhetstanker fra et annet århundre som ikke lenger var gyldige og gikk under. Den grimme sannheten om manglende livbåter i forhold til antall passasjerer og et system der noen klasser har fortrinnsrett før andre, ble i etterkant et konkret uttrykk for en samfunnsstruktur preget av urettferdighet og grådighet og som ikke lenger var flytedyktig.

Titanic-ulykken har blitt et bilde på ideer om både overmot og om storhetstanker fra et annet århundre som ikke lenger var gyldige og gikk

 

I filmens rammehistorie reiser skattejegeren Brock Lovett ut mot vraket av Titanic full av eventyrlyst og med mål om berømmelse og økonomisk vinning. Gjennom historien til en av de overlevende fra ulykken, Rose Dawson Calvert, innser han at forliset var en menneskelig tragedie der omkring 1500 enkeltpersoner – med drømmer og håp som alle andre – døde. Han møter sin egen grådighet i døra, og avbryter søket. Det filmen Titanic klarer å gjøre er å få vanlige mennesker i kinosalen til å skifte synspunkt om en hendelse. Gjennom å gradvis engasjere seg mer og mer i den fiksjonelle historien til Rose (og Jack), begynner det å bety noe for oss hvordan det går med karakterene. Vi heier på det umake paret og deres kamp for livet, og blir som Brock Lovett konfrontert med den virkelige sannheten om at bak hver katastrofe finnes det like mange personlige historier som det finnes mennesker. Og alle er de like mye verdt.

For alle mennesker har grunnleggende rettigheter uavhengig av kjønn, alder, religion, legning eller nasjonalitet. Fordi Norge er medlem av FN er vi med på å holde disse rettighetene i hevd, og et begrep som «Untermensch», kan ikke tolereres igjen – ikke i noen versjon. Men verden er på nytt i endring, og kanskje nærmer vi oss et nytt og mye større Titanic enn vi så under omveltningene i det 20. århundret? Mennesker drukner bokstavelig talt allerede, mens vi – som nasjon – sitter stille i båten. Hva kan enkeltmennesker gjøre med det? Vi har muligheten til å vise respekt for andres liv i det daglige. Vi har muligheten til hver for oss å arbeide for et likeverdig samfunn gjennom det vi gjør og sier i hverdagen. Og når det tas avgjørelser sentralt som vi mener er i strid med menneskerettighetene, så kan endring av retning være mulig når vi samler stemmene våre – slik det var mulig under Kirkegårdsopprøret på Mo i november 1951.

I dag lager vi teater om det som skjedde for om lag 70 år siden. Sett med tidens distanse, er det lett å stille spørsmål til både nazistenes og de norske myndighetenes behandling av russerfangene. Om nye 70 år vil kanskje noen lage teater om oss. Vil de igjen spørre seg: «Hvordan kunne de la dette skje?»?

Birgitte Strid, teatersjef ved Nordland Teater