«Mo i Rana må bli litt mer femi. Rett og slett». Ordene falt på en talerstol på Mo. På årets Gallaria. Avsenderen var meg

Av

Mo bør jobbe med å utvikle de myke verdiene i byen. Skal Mo lykkes med den harde industrien, må vi lykkes med det myke. Fortellingen om Mo må også være fortellingen om muligheten for å ha et godt liv utover jobben. Mange har det i dag, men flere må få det i morgen, skriver Daniel Bjarmann-Simonsen, regiondirektør i NHO Nordland i Helgetanker.

DEL

HelgetankerBærekraft og bygging av landet

«Mo i Rana må bli litt mer femi. Rett og slett» Ordene falt på en talerstol på Mo. På årets Gallaria. Avsenderen var meg. De var planlagt, men ikke lang tid i forveien. Jeg skrev de på nattoget fra Bodø. Rett fra Osloflyet. I en bistrovogn. Over en øl. Men det var ikke ølen som pratet. Dette var noe jeg hadde gått og tenkt på en stund, men som ikke hadde formet seg til akkurat de ordene. Før der og da. Så da passet det å si dem. Men det kan være farlig å se andre utenfra. Enda verre å dele det vi ser. Jeg gjør det likevel.

For når vi snakker om Mo, snakker vi ofte om grønn industri. Og det som hører med. Flyplass. Dypvannskai. Smelteovner. Når Mo snakker om Mo, snakker dere ofte om grønn industri. Og det som hører med.

Hardt. Barskt og tøft. Som historien til Rana. Som historien om Helgeland og landsdelen. Fylt med harde tak. Bygging av landet.

Og vi bygger videre. Aldri siden nordnorske fiskerier sto for over 80% av eksporten i dette landet, for vel 1000 år siden, har landsdelen bidratt så mye til det nasjonale fellesskapet som nå. Veksten i verdiskaping hver av oss står bak, ligger på topp her nord. I Nordland ligger vi også i toppen over hvor mye hvert enkelt hode og hender – bedre kjent som oss mennesker – står for av eksportverdi. Vi skaper, og vi deler. Vi bygger og trygger velferden. Den nasjonale sosiale bærekraften.

Økonomisk bærekraft er grunnlaget for sosial bærekraft, og motsatt. Rause velferdsordningen har gjort oss i stand til å skape mer. Det vi skaper, betaler for velferden. Men en annen viktige side av den sosiale bærekraften, er spørsmålene om hvor mange av oss som er i arbeid, hvor mange av oss som nyter en velfortjent pensjonstid, og særlig for oss i nord - hvor mange vi er som bor her.

Og hvor mange vi er som bor her, er den største utfordringen for oss. De siste befolkningstallene omtalte fylkesrådsleder Tomas Norvoll som «Full krise». Og det er det. Heldigvis har de av oss om bor her det bra, men vi blir likevel færre, slår «Indeks Nordland» fast. Det evige spørsmålet er hvorfor, og hva vi kan gjøre med det. Og det var her jeg leverte min uvitenskapelige analyse om Ranas femininitet, som en del av svaret.

For da jeg utforsket historien til Rana, fant jeg mye interessant. Historiker Hilde Gunn Slottemo skriver: «Mo i Rana er norgeshistoriens største sosiale eksperiment. I løpet av en tjueårsperiode fra 1955 økte innbyggertallet fra 8.000 til 26.000.»

Videre står det i skriften om Ranas fantastiske industrireise: «Jernverksbyen ble en demning mot flyttestrømmen fra Nord-Norge. Fra fjern og nær strømmet folk til Mo for å delta i reisingen av Jernverket»

Så stoppet det opp. Hvorfor er antallet Ranværinger omtrent det samme i dag? Over 60 år senere. Det har vært nedgangstider og tøffe tak. Det kan være noe av forklaringen, men hvorfor har ikke den fantastiske omstillingen og veksten i verdiskaping til fellesskapet de siste tiårene, ført til flere Ranværinger? Hvorfor er ikke Mo en demning mot flyttestrømmen, slik Bodø og Tromsø er.

«Det e et uendelig stort paradoks, at Rana ikke voks», slo jeg fast, der på Meyergården.

Så sa jeg at hvis jeg skulle valgt bosted i denne landsdelen, kun ut fra hvor det er spennende jobber, ville jeg valgt Mo i Rana. Hvis det var urbane og naturbane verdier, ville det vært Svolvær.

Folk trenger jobb. Bedrifter trenger folk. Men folk trenger også noe mer. Arbeid til alle er fortsatt jobb nummer én, men folk kommer ikke bare for jobben. Da må byenes «forhandlingstilbud» til folk som skal velge å bo i dem, være mer enn bare en spennende jobb. Det handler om byenes myke verdier. Det er summen av hva vi skal leve av og for, som avgjør.

I mine forrige «Helgetanker», skrev jeg hva som trakk meg hjem til Bodø fra tjeneste i hovedstaden. Han Casper, som var seks uker gammel da. Nå er han snart 4 måneder og nydøpt. I talen på Gallaria, fortalte jeg om farfaren min, på 91 år, som var i dåpen. Han har knapt vært i hjembyen – Bodø - på 20 år. Han sa det sånn. «Fabelaktig! Byen har blitt storby. Selv om den ikke e d!»

Jeg har hatt gleden av å være med å jobbe med transformasjonen av Bodø, som fikk farfaren min til å konkludere som han gjorde. Dette er et av de viktigste grepene vi har gjort for å forsterke attraksjonskraften til byen. Urbane kvaliteter. Levende byrom. Flere møteplasser. Fortetting. Svolvær har lyktes med mye av det samme. Der går befolkningstallet opp.

Havnepromenaden på Mo er et godt eksempel på det samme, men det må mer til. Mo bør jobbe med å utvikle de myke verdiene i byen. Skal Mo lykkes med den harde industrien, må vi lykkes med det myke. Fortellingen om Mo må også være fortellingen om muligheten for å ha et godt liv utover jobben. Mange har det i dag, men flere må få det i morgen.

Jeg ser umiddelbart to grep som kan forsterke en slik transformasjon. For det første å utvikle og markedsføre campus enda mer. Det er en av byens største konkurransefortrinn for fremtiden. Studenter skaper liv. De skaper en ny dynamikk i arbeidsmarkedet og bylivet. Nye studietilbud innenfor IT, naturvitenskapelige og tekniske fag, vil trekke nye folk til regionen. Folk som kan fylle behovet arbeidslivet på Helgeland har.

Det andre grepet er reiseliv. Rana som destinasjon. Ikke bare for turister, men som møteplass og industriturisme. Reiselivet bygger og fyller opplevelsestilbud det ikke bor nok folk i byen til å fylle selv. Et eksempel er at Bodø og Tromsø har størst tetthet av antall serveringssteder per innbygger i landet. Det skaper mer liv og lys. Det tiltrekker igjen studenten og de unge arbeidstakerne. Det bygger «kjærlighetsmarked», og dermed rom for at byen blir flere.

En godt planlagt by som er innbydende for det gode liv, fylt med folk som bygger hodene for fremtiden - og de som besøker - vil i sum gjør Mo mykere. Litt mer femi. Mer attraktiv. Det myke Mo er nøkkelen for å lykkes med det harde Mo. Sammen vil ny grønn industrireising og urbaniseringen av Mo, gjøre byen til en demning for flyttelass sørover. Og enda bedre, en magnet for flyttelass fra inn og utland. Æ har trua!

God helg.


Daniel Bjarmann-Simonsen,
Regiondirektør, NHO Nordland


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags