Vi ønsker å fortelle oss selv at vi ikke er en nasjon av slabbedasker som slipper alt vi har i hendene rett ned, uten tanke på naturen og generasjonene etter oss: Havet e mordi!

Søppel: Plast er en betydelig kilde til forurensning, både på land og i havet. I Helgetanker skriver Marius Meisfjord Jøsevold om plastproblemet og hva som kan gjøres for unngå at det om noen år vil være mer plast enn fisk i verdenshavene. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Søppel: Plast er en betydelig kilde til forurensning, både på land og i havet. I Helgetanker skriver Marius Meisfjord Jøsevold om plastproblemet og hva som kan gjøres for unngå at det om noen år vil være mer plast enn fisk i verdenshavene. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

HelgetankerKjære Helgelendinger! Vel overstått 17. mai!

17. mai er en fantastisk flott feiring av alt som er godt i Norge. Det er pølser og is og fedre som har kjempet, og mødre som har grætt. Og dugnad!

Fra tid til annen dukker det opp debatter i offentligheten om hva som er norske verdier. Disse har ofte ulik motivasjon, noen ønsker å trekke opp et skille mellom «oss og dem», mens andre ønsker å mane til det beste blant både oss og dem. Deriblant dugnaden.

Og blant alle dugnader, store som små, er kanskje den aller fineste den som skjer i forkant av 17. mai. Når både barnehager og velforeninger, idrettslag og gamle damer plukker plast og annet søppel. De siste årene har denne dugnaden blitt mer organisert, det har blitt strandryddedag, og strandryddeuke. Men i bunn og grunn er det fortsatt en dugnad. Dels motivert av at plast er en betydelig kilde til havforurensing, men også fordi vi ønsker å ha det fint 17. mai. Fordi vi ønsker å fortelle oss selv at vi ikke er en nasjon av slabbedasker som slipper alt vi har i hendene rett ned, uten tanke på naturen og generasjonene etter oss. Slike tanker er definitivt ikke en norsk verdi.

De gamle grekerne hadde også sine festdager. Da feiret de blant annet sin havgud, Poseidon, med et temperament og en intensitet som skulle tilsvare hans raseri.

For Poseidon hadde, i motsetning til de fleste av de gamle greske guder, et stabilt humør; han var konstant rasende. Om hans raseri var begrunnet i de gamle grekernes manglende evne til å ta rede på havene sine er vel kanskje å dra det langt. Men om Poseidon hadde kommet til overflaten på en strand i en norsk fjord i 2018, er jeg helt sikker på at hans raseri hadde blitt om mulig enda større.

For om Poseidon hadde tatt seg tid til å lese seg opp på havenes tilstand, ville han fått vite at innen 2050 vil det være like mye plast som fisk i havet. Og han ville gjennom et kjapt googlesøk fått en endeløs rekke med nyhetsoppslag om fisk og hval med plast i magen. Og med enda litt kunnskapsinnhenting, ville han kunnet lese seg opp på mikroplasten. Som er den aller skumleste plasten. Som brytes ned, som ligger under vann og havflate. Og truer både mennesker og dyreriket.

Kjemikalier fra plast kan spores i kroppen, og eksponeringen kan knyttes til kreft, fødselsdefekter og andre helsekonsekvenser. Giftige kjemikalier og plastrester fra søppelfyllinger siver ut og forurenser grunnvannet. Kunstgressbaner gir barn svært mye glede, men gummigranulatet gir ingen glede for dyr og menneskers liv og helse.

I disse tider er det lett å føle som Poseidon. Det er lett å være rasende på en manglende vilje til å tenke stort og riktig. Både Ola og Kari, og alle andre har gjort en strålende innsats, men hvis vi ikke også gjør politikk ut av den erkenorske dugnaden, vil det dessverre ikke hjelpe.

«Det er lett å være rasende på en manglende vilje til å tenke stort og riktig»

Et paradoks, som Poseidon sikkert ville grunnet over, er at de kanskje største synderne i å tilføre plast i havet, er fiskeri- og havbruksnæringa. Norsk fisk, både oppdrettet og villfanget, har en veldig sterk merkevare ute i verden. Norsk fisk forbindes med rene hav og ren norsk natur. Og slik ønsker jeg, og mange med meg, at det også skal være i framtida. Men da trenger vi noen kjøreregler, og tiltak.

Noen gode forslag til Erna og Siv, sånn til å begynne med, kan være:

Innføre en produsentansvarsordning så snart som mulig. Produsenter, importører og forbrukere av fiskeri og oppdrettsutstyr i plast må ta ansvar for produktene gjennom hele livsløpet, også når det er blitt avfall.

Innføre en obligatorisk rapportering for tapte fiskeredskaper på alle former for fiske.

Sørge for at alle produsenter og importører av plast er ansvarlige for å opplyse om hva slags type plast som er produsert, hva som er rett bruk av den, hvordan plasten skal håndteres som avfall og hva konsekvensene blir for naturen og samfunnet om den kommer på avveier.

Utrede forbud mot salg av enkelte engangsartikler i plast, særlig ting som engangstallerkener, engangsbestikk, engangskopper, q-tips og sugerør. Det finnes gode alternativer for alle disse i andre materialer.

Innføre pant på all plastdrikkeemballasje.

Oppfordre og premiere alle kommuner og fylkeskommuner til å lage gode handlingsplaner for utfasing av plastbruk i offentlig virksomhet.

Så kan vi jo alle spørre oss om det er nok? Det er i hvert fall en start. Jeg vil i hvert fall oppfordre alle internettkrigere der ute, som låner en flik av Poseidons raseri over det som mangler av norske verdier til å bli med meg i denne kampen. Til å bli med meg i den norskeste av alle norske verdier; dugnaden.

Jeg tviler sterkt på at dette ville stagget Poseidons uregjerlige humør. At han fortsatt ville kavet seg opp over manglende politisk vilje til å ikke gjøre noe.

Jeg tviler også på at det vil stanse behovet for at vi alle kan ta noen timer i fellesskap for å shine opp før 17. mai. Men kanskje kan det bidra til at Poseidon også i framtida får være havets konge, og ikke plastens.

For som Havfolket på Træna sier det:

Havet e mordi!

Marius Meisfjord Jøsevold

Gruppeleder, Nordland SV

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags