Til gjengjeld ser vi at religiøse fundamentalister av alle slag ikke tar sjansen på å vente på at vi eventuelt skal straffes i det hinsidige, men tar saken i egne hender her og nå

Oslo 19420718
Vidkun Quisling fotografert på sin 55-årsdag. Den ble feiret på Gimle med mange gjester. 
Foto; Aage Kihle / NTB scanpix

Oslo 19420718 Vidkun Quisling fotografert på sin 55-årsdag. Den ble feiret på Gimle med mange gjester. Foto; Aage Kihle / NTB scanpix Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Marius Meisfjord Jøsevold spør om det er religionen, eller oss mennesker det er noe fundamentalt i veien med? Les mer om dette i ukas Helgetanker.

DEL

HelgetankerHenrik Wergeland hører kanskje mest hjemme i den norske vår, der 17. mai lyser i sinn og landskap. Men det bør så absolutt være lov å løfte ham fram sånn like før advent og julefeiring også. Selv om han først og fremst er kjent som ett av våre store 17. mai-ikoner, hører hans kamp for menneskeverdet og menneskerettene like mye hjemme nå når vinterlyset har favnet store deler av landet.

Men i dag skal vi passe oss vel for de svulstige, de opphøyde strofer, som han uten tvil også benyttet seg av. Ja, han gikk seg av og til litt vill i de store ordene. I dag skal vi tvert om dyrke hans mer subtile formuleringer. Ja bent ut sagt løfte hans milde ironi fram i lyset, og synge det som i mange sammenhenger er gjort til en uskyldig barnesang, men som i virkeligheten er blant de mer raffinerte protestviser som er skapt i Norge. Nemlig «Nisser og dverge», de som i følge Wergeland «bygger i berge». Men som vi altså skal mine ut, ja bent ut sagt blåse til himmels. Rene oppfordringen til «væpna revolusjon»

Men så vidt jeg vet ble det aldri gjennomført noen systematisk overvåking av denne rabulisten

Nå har jeg aldri hørt at den gode Henrik var spesielt uglesett i sin samtid, selv om kong Carl Johan neppe likte ham særlig godt. Dette maset om at det var 17. mai og ikke 4. november som skulle feires, var en evigvarende stein i skoen hos den svenske konge. Men så vidt jeg vet ble det aldri gjennomført noen systematisk overvåking av denne rabulisten, Norges eneste viltvoksende litterære urskog, på grunn av hans insisteringer om at her skal alt unyttig og dumt sprenges til himmels.

Og, ikke bare det; det skal skje med munter sang. Kanskje det var der de gikk seg vill, de som i tidligere tider antydet at «væpna revolusjon» kunne være en metode. De var ikke tilstrekkelig munter, ikke sang de så mye heller, men var mørk og forbannet.

Han sier ingenting om hva det er han vil sprenge sønder og feie ut

Nisser og dverge bygger aldeles ikke i berge. Det visste Henrik Wergeland bedre enn de fleste, selv om han ble født for 210 år siden. Han visste så utmerket godt at verken nisser, dverger eller troll var en realitet i verden. Men som symboler for og bilder på ondt og dumt, var og er de veletablerte i norsk folkefantasi og nyttige for en dikter eller vi andre som ønsker å få fram et poeng eller to.

Altså utmerkete og tjenlige metaforer for noe Wergeland, eller vi, vil feie ut av folkesjelen. Løgn og forbannet dikt, for eksempel. Nå er jo den gode Henrik lite konkret i sine verselinjer. Han sier ingenting om hva det er han vil sprenge sønder og feie ut. Hele diktet blir bare en eneste lang oppsang til den store smellen.

Det var så mange slags nisser som levde i beste velgående i første halvdel av 1800-tallet. Mange er minert ut og feid vekk, men mange har overlevd, og noen lever videre i til dels nye klær. En av de nissene Henrik Wergeland slåss hardest mot, var den delen av paragraf 2 i Grunnloven som sa at jøder ikke hadde adgang til riket.

Dessverre opplevde ikke Wergeland at paragraf 2 ble endret

At den såkalte jødeparagrafen snek seg inn i grunnlovsteksten på selveste 17. mai, hører selvsagt med til de store usympatiske paradokser i norsk historie. Og selv om Wergeland elsket Grunnloven mer enn noen andre, var han altså ikke blind for at det hadde gjemt seg både en og tre nisser i den «hellige» teksten.

I diktsamlingene «Jøden» og «Jødinnen», som var en del av hans kamp mot paragraf 2, gjør han det med stor lyrisk patos klart at det så langt fra er religionen som bestemmer et menneskes etiske standard. Jødene som opptrer i hans dikt oppfører seg stort sett mer kristelig enn de kristne. Dessverre opplevde ikke Wergeland at paragraf 2 ble endret.

Det skjedde ikke før i 1851, altså seks år etter at han døde. Men Wergelands kamp mot «nisser og dverge» har inspirert mange generasjoner til å følge i hans fotspor. Men vi blir åpenbart aldri vaksinert. Stadig vekk dukker nye nisser opp på lasset og insisterer på å følge med inn i framtiden.

Dessverre hadde ikke Quisling noen problemer med å få det norske politikorps til å foreta de nødvendige arrestasjonene

91 år etter at Stortinget hadde fjernet den urimelige jødeparagrafen ble den gjeninnført. Det var Quisling som i 1942 fant det rimelig å løfte fram gamle nisser. Det nye regimet la grunnlaget for at jødene skulle fjernes fra landet på en ganske så fundamental måte.

Dessverre hadde ikke Quisling noen problemer med å få det norske politikorps til å foreta de nødvendige arrestasjonene. Deres hoder var åpenbart ikke renset for verken nisser eller dverger. De gjennomførte i all hovedsak de ordrer de ble pålagt. En unnfallenhet som stort sett kostet alle norske jøder livet.

Det er på bakgrunn av denne unnfallenheten også grunn til å undre seg over det tilløpet til raseri som er blitt forfatteren Marte Michelet til del på bakgrunn av den nye boka hennes, «Hva visste hjemmefronten». At alle gode krefter i det norske samfunnet er med på å snu hver eneste stein for å unngå at vi gjenskaper historiens fundamentale feil, burde utelukkende tiljubles.

Den 8. november markerte vi 80 år siden Krystallnatten. Og det var en viktig og riktig markering. Både for å markere solidaritet med mennesker som blir forfulgt på grunn av sin kultur og identitet rundt om i verden, og ikke minst fordi vi igjen ser nisser og dverger som begynner å røre på seg, både ute i Europa og her hjemme på berget. Vi er blitt et mangfoldig og flerkulturelt samfunn på de 200 årene som er gått siden Henrik Wergeland, og det er viktig å vise at vi er villige til å verne om mangfold og at vi har et ønske om mangfold.

Er det religionen, eller er det oss mennesker det er noe fundamentalt i veien med

Som antydet, har disse nissene en enestående evne til formering, i stadig nye forkledninger og former. Den moderne verden har selvsagt og heldigvis, kvittet seg med mange de de mest tyngende forestillingene. Helvedesfrykten som for 200 år siden red småfolk som en mare, er mer eller mindre borte. Vi frykter ikke lenger svovelgryter og evig pine.

Til gjengjeld ser vi at religiøse fundamentalister av alle slag ikke tar sjansen på å vente på at vi eventuelt skal straffes i det hinsidige, men tar saken i egne hender her og nå. Er det religionen, eller er det oss mennesker det er noe fundamentalt i veien med? I bokstavelig forstand vil jeg fraråde minering, men oppfordrer alle til å ha et skarpt blikk på nissene. Spesielt inn i adventstida!

Marius Meisfjord Jøsevold

Stortingsrepresentant, Nordland SV

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags