Plassering av et sykehus må vel handle om mer enn geografiske midtpunkt? I motsatt fall burde vi jo bare sendt inn landmålerne for lengst

Fagmiljø: Vi er opptatt av en god akuttberedskap og en faglig god spesialisthelsetjeneste både nord og sør for Korgfjellet. Jeg forstår at ønsket om en desentralisert helsetjeneste og behovet for å opprettholde et tilstrekkelig fagmiljø er et dilemma, skriver Marit Øvermo. Foto: Arne Forbord

Fagmiljø: Vi er opptatt av en god akuttberedskap og en faglig god spesialisthelsetjeneste både nord og sør for Korgfjellet. Jeg forstår at ønsket om en desentralisert helsetjeneste og behovet for å opprettholde et tilstrekkelig fagmiljø er et dilemma, skriver Marit Øvermo. Foto: Arne Forbord

Artikkelen er over 1 år gammel

Marit Øvermo tar for seg sykehusdebatten i ukas Helgetanker.

DEL

HelgetankerMasterplaner har vært i vinden på den politiske agendaen denne vinteren. Ikke uten grunn; Det skal bygges sykehus på Helgeland.

Med postnumre på brystet har ordførere møttes på bakrommet for å legge masterplaner for hvordan sykehuset kan havne på et postnummer nær seg selv. Man lar seg forføre av akser og geografiske midtpunkt, mer enn å etterstrebe helhetlige løsninger som gagner Helgeland, frem i tid. Men, plassering av et sykehus må vel handle om mer enn geografiske midtpunkt? I motsatt fall burde vi jo bare sendt inn landmålerne for lengst.

Vi er opptatt av en god akutt- beredskap og en faglig god spesialisthelse- tjeneste både nord og sør for Korgfjellet

Jeg følger sånn passe godt med i media, både lokalt og nasjonalt. Jeg fulgte med på sendingen da den eksterne ressursgruppa la frem sin foreløpige rapport 3. desember 2018. Det var en trasig forestilling. Ressursgruppa gav etter min mening en godt oppbygget presentasjon. Etter at katta var sluppet ut av sekken begynte sirkuset. «Alle mot alle» kalte vi det blant ungene i nabolaget på 70-tallet. Avhengig av geografisk tilhørighet ble man tillagt egenskaper, hvorpå forsøk på argumenter ble mistenkeliggjort eller latterligjort. Det jeg håpet skulle bli en dialog med mulighet for nye avklaringer ble en umiddelbar polarisering ved å snakke om «de» som ikke har forstått – og «vi» som har de gode løsningene. Etterhvert som rapportens innhold nokså mothårs ble fordøyd, ble strategien å samles om en felles fiende.

Ressursgruppas oppgave er gi sykehusfaglige råd, basert på en uhildet betraktning av hva som er det beste for Helgelandsregionen. Hovedfokus har hele tiden vært å legge til rette for best mulig pasientbehandling og en bærekraftig løsning for innbyggerne på Helgeland, herunder også en lokalisering som gjør dette mulig.

Hvorfor er det da slik at vi ikke tror på fakta hvis det ikke gagner oss? Hvorfor er det slik at våre anbefalinger til plassering alltid havner på et postnummer nært oss?

Hvorfor er det slik at «det å ikke få igjennom sitt forslag» blir ensbetydende med «å ikke bli hørt»?

Det er også betenkelig at høringsuttalelser fra ulike fagmiljø innenfor Helgelandssykehuset også anbefaler plassering alt etter hvilken postadresse de er lokalisert på.

Vi er opptatt av en god akuttberedskap og en faglig god spesialisthelsetjeneste både nord og sør for Korgfjellet. Jeg forstår at ønsket om en desentralisert helsetjeneste og behovet for å opprettholde et tilstrekkelig fagmiljø er et dilemma. Helsetjenesten er kanskje det viktigste velferdsgodet vi har i velferdsstaten Norge, og jeg forstår at det har svært stor betydning hvordan både akuttberedskap og spesialisthelsetjenesten blir organisert.

Trodde vi at dette skulle vedtas politisk i den enkelte kommune? Hvor i all verden hadde vi det fra?

Men jeg forstår også at dette er et svært komplisert fagområde. Nettopp derfor skal dette ikke besvares av oss innbyggere, eller våre folkevalgte. Det skal besvares av fagfolk. Sågar uten tilknytning til Helgeland. Av ressursgruppa, ledelsen og styret i HSYK og til sist helseministeren.

Trodde vi at dette skulle vedtas politisk i den enkelte kommune? Hvor i all verden hadde vi det fra?

Er vi kunnskapsrike nok for vår demokratiske styreform?

Stadig flere tar til orde for at enkelte spørsmål er «for viktige» til å overlates til demokratiske prosesser. Medbestemmelse er en viktig faktor i den demokratiske styreformen. Medbestemmelse handler etter min mening om å ha rett til å uttale seg om saker som angår ens egen situasjon. I dette tilfellet å kunne uttale oss om hva vi mener er det beste alternativet for flest mulig, med ulemper for færrest mulig, innenfor de rammene en har til rådighet. Medbestemmelse handler derfor også om ansvar. Ansvar knyttet til aktivt å søke kunnskap, tenke fremtidsscenarier, og velge gode løsninger basert på objektive kriterier.

Men; demokrati og medbestemmelse er ikke det samme som at alle skal få det slik de vil! Demokrati forutsetter frihet. Frihet forutsetter selvbeherskelse. Dette er demokratiets akilleshæl.

Hva nå, Helgeland?

19.mars skal ressursgruppa legge frem sin endelige innstilling til ny sykehusstruktur, basert på 118 høringssvar fra kommuner, fagorganisasjoner og næringsliv. Dette skjer noenlunde parallelt i tid med andre større beslutninger og investeringer, som flyplass, dypvannskai, og ferdigstillelse av veipakke Helgeland.

Jeg håper den endelige avgjørelsen vil bringe inn en ny og langt større diskusjon på Helgeland:

Hva skal Helgeland være om 10 år? Om 50 år?

Jeg tenker at det aller vesentligste for Helgeland vil være et felles godt omdømme; At færre flytter herfra, og at flere flytter hit.

Helgeland har mye å by på;

Vi har en lang kystlinje som går for å være en av de flotteste kyststrekningene i verden. Den er «porten til resten av verden», og er derfor interessant både for industri og turisme. Kysten er også et matfat, og sjømatnæringen er blant de virkelig store vekstnæringene i norsk økonomi.

Vi har fjell, isbreer og nordlys. Vi har polarsirkelen, som vi ikke har gjort noe videre nummer av.

Vi har et variert næringsliv, og en av verdens grønneste industrier.

Men, muligheter og utfordringer banker på samme dør;

Fraflytting fra distriktene er en utfordring for hele Helgeland. Befolkningen konsentreres rundt byene. Den enkelte kommune blir tildelt større oppgaver, men mindre inntekter. Skal Helgeland som helhet holde folketallet oppe, er man helt avhengig av at byene klarer å holde tritt i konkurransen med større byer sørpå.

Vi må også ha et velfungerende helsevesen på Helgeland. Et sykehus er ikke bare et helsehus

Samtidig er verden blir mindre og mer «integrert». Tilkoblingsmuligheter og spesialisering gir oss derfor også muligheter til å tenke både «hyperlokalt» og «superglobalt». Eksempler på dette er spisesteder i Helgelandsbygdene som leverer prisbelønnede og kortreiste matopplevelser, fra matprodusenter i nærområdet. På den andre siden har vi datasentre og blokk-kjedeteknologi som vil være en viktig del av del av fornyingen av hele Europa.

Ikke minst: Vi må også ha et velfungerende helsevesen på Helgeland. Et sykehus er ikke bare et «helsehus». Et sykehus er også en samfunnsaktør, en utdanningsarena. Sykehuset er avhengig av å samarbeide med de store utdanninginstitusjonene for å kunne rekruttere for fremtiden. Disse forsterker hverandre gjensidig. Det er et gjentatt argument at det er uinteressant for helsepersonell og øvrige ansatte å dagpendle over en lengre distanse. Det rimelig å anta at det er enda mindre uaktuelt for studenter å pendle langt for å få nødvendig praksis.

Vi må tørre å stille oss spørsmålet; Skal vi ha et Campus Helgeland eller ikke?

Vi bor nesten ikke folk her. Vi kan ikke «spre eggene for vidt». Vi må få samlet vår felles motorkraft i ei retning som favner og gagner hele Helgeland. Da er «alle mot alle» en avleggs strategi.

Det er på tide å se fremover, riste av oss opplevelse av nederlag, få overblikk, meisle ut mulighetsområder og skape en felles masterplan for hele Helgeland. Planer som har konkurransedyktige, overbyggende og diplomatiske egenskaper. Tenk for en slagkraft en slik plan ville ha!

Dette vil kreve en helt annen øvelse også for politikere; I en kronikk i Helgelendingen 5. juli 2018 utaler ordførerne fra Vefsn, Alstahaug, Hemnes og Leirfjord: «Husk, det er helgelandspasienten som må stå i fokus, ikke den enkelte kommunes ønske om egen vekst»…

Ja, la oss være enige om det! Skal et demokrati fungere, må motparter også kunne opptre som medspillere, ikke minst etter at beslutningene er tatt. Noe annet skulle tatt seg ut.

Marit øvermo

Daglig leder, dinPersonalpartner

Marit Øvermo

Marit Øvermo

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags