Men skal vi som helgelendinger vinne kampen om framtida, må vi kanskje alle finne vår indre Bjørnstjerne og stå fremst i stormen

TO reiser: – Har du råd til to store reiser, bør du også besøke Nord Norge og oppleve den ville og vakre naturen i landsdelen, slo Bjørnstjerne Bjørnson fast. Den første reisen burde gå til Roma.FOTO: NTB Scanpix

TO reiser: – Har du råd til to store reiser, bør du også besøke Nord Norge og oppleve den ville og vakre naturen i landsdelen, slo Bjørnstjerne Bjørnson fast. Den første reisen burde gå til Roma.FOTO: NTB Scanpix

DEL

HelgetankerI 2019 er det 150 år siden Bjørnstjerne Bjørnson gjennomførte sin store reise til Nord Norge. En reise som inkluderte mye forfatterskap, fornem champagnedrikking i nattsol (tittelen på dette innlegget er hentet fra den gode Bjørnstjernes brev hjem til sin kone Karoline), men også følgende refleksjon fra vår store dikter: Har du råd til bare en stor reise i livet, skal du reise til Roma for å oppleve alle kunstskattene i byen. –Men, slår Bjørnson fast: – Har du råd til to store reiser, bør du også besøke Nord Norge og oppleve den ville og vakre naturen i landsdelen.

Klarer du en, så klarer du vel to også, kunne vel noen fra dagens regjering slått fast.

Før Bjørnson, var det ikke mye positivt som kom nordlendingens vei fra datidens eliter. Nord-Norges første biskop, Mathias Bonsach Krogh slo allerede i 1804 fast i et brev til danskekongen at «Nordlendinger ei er at anbefale»! Bakgrunnen var den gode biskop Krogh sitt brennende engasjement for å formidle sin overlegne kunnskap til de uopplyste nord-norske massene. Krogh var hellig overbevist om at det aller beste agn, var rognkaker dyppet i kamferbrennevin. Men de stakkars uopplyste nordlendingene ville overhodet ikke høre på rådet hans. De spiste rognkakene, drakk opp brennevinet og brukte ellers de unevneligste ting til agn.

Men så kom Bjørnson, og lot seg forføre

Men den kirkelige eliten gav seg ikke med det. Prost Erik Colban slo i 1814 fast at nordlendingene hadde så tykk blodtype, at vi måtte bevege oss sakte, arbeide sakte og tenke sakte. Vi var altså i elitens øyne en befolkning på lavt turtall, som åt for mye, elsket for mye, ikke hadde vett på å være deprimerte og trengte dobbel dose av all medisin. Ikke ulikt personer som de fleste har i vår omgangskrets i dag.

Men så kom Bjørnson, og lot seg forføre. Han karakteriserte midnattsola som en svømmende ildkule man blir så betatt av at det ikke er mulig å konsentrere seg om annet:

– Det er en rødglødende meteor som man kunne tenke ville smelle i millioner stykker og stumper, hvis ikke synets rolige høyhet, farvenes harmoniprakt i den himmel det majestetisk skrider frem i, gav fred, full og forklaret fred, skrev Bjørnstjerne.

Ikke bare rehabiliterte han naturen, men han ga sine lesere et helt nytt syn på oss som bor her. Der elitene, da som nå med adresse lenger sør, hadde en alminnelig oppfatning av nordlendinger som primitive avarter av ekte nordmenn, snudde Bjørnson opp ned på dette. Vi ble karakterisert som rask, elegant, skjønn, sosial, utadvendt og intelligent. Ikke ulikt personer som de fleste av oss har i vår omgangskrets i dag.

Nå ble beskrivelsen av oss en befolkning som hadde fullstendig kontroll over tilværelsen. Bjørnson hadde til og med en multietnisk begeistring. Kvenene ble betegnet som sterke og dyktige, og samene som ytterst vennlige

På mange måter var kanskje Bjørnson en av de aller første turistene i Nord-Norge

Men bak dikterkongens panegyriske hyllest av det nord-norske land og folk, lå det også en politisk agenda. Bjørnson kunne sin Petter Dass, og bygde på dikterprestens analyser, der elitene enten de satt i Danmark eller i Bergen plyndret nordlendingene og våre naturressurser. Og mente at vi måtte få endringer. Ikke ulikt diskusjoner som de fleste av oss hører nærmest daglig.

På mange måter var kanskje Bjørnson en av de aller første turistene i Nord-Norge. Og en av de første til å oppdage og fortelle om landsdelens mange positive sider. Han ba oss altså, hvis mulig, å foreta to store reiser i livet, der den ene burde gå nordover. I dag er vi blitt både rike og verdensvante, til den grad at Bjørnsons begrensninger nærmest blir for komisk og regne. Men i 1869 var folks økonomi den absolutt største begrensningen for at flere skulle kunne få oppleve Nord-Norge. Bjørnson så alvorlig på dette, og tok et kraftfullt oppgjør med dampskipsselskapene for at billettene var alt for dyre, og dermed hindret flere mennesker i å komme seg nordover. Ikke ulikt politiske diskusjoner som de fleste av oss kjenner fra i dag.

Nå er det vel ingen som i fullt alvor vil mene at Nord-Norge er blitt oslomaktas kjælebarn

På Helgeland bor vi midt inne i et av de vakreste naturområdene i landet, et område som på alle måter, bortsett fra temperaturen, konkurrerer med de aller mest populære reisemålene i katalogene. Og sånn er det stort sett over hele Nord Norge.

Vel nok har ikke Helgeland, av gode grunner, så mange slott og monumentalbygg som Italia og Spania. Men vi har nordlandshusene, de små mørke fjøsbyggene, torvsjåene og ikke minst ærfugl-husene, alt vitnesbyrd om hvordan våre formødre skapte et liv for seg og sine og la grunnlaget for vår rikdom. Det er ikke geografisk avstand eller fornemme navn som avgjør kvaliteten.

Men vår evne til å se og oppleve. Og ikke minst vår evne til å se storheten i det lille og hverdagslige, og ikke gjøre oss selv så små at vi skjemmes over vårt eget, eller ikke unner naboen noe godt.

Det umiddelbare resultatet av Bjørnsons reisevirksomhet ble reisebrevet «En ny feriefart» fra 1869. Der gir han håp om at en ny tid skal komme, og at Stortinget skal gi regionen et løft:

– Den seige naturmakt i folket selv, denne prøvede naturmakt vil nu, i ly av Stortingets omsorg, hvis kjælebarn Nordlandene og Finnmarken er blitt, løfte disse egne mot en stor fremtid.

Nå er det vel ingen som i fullt alvor vil mene at Nord-Norge er blitt oslomaktas kjælebarn, og noen vil vel til og med mene at Bjørnsons bevingede ord var like tomme for innhold da som nå.

Men skal vi som helgelendinger vinne kampen om framtida, må vi kanskje alle finne vår indre Bjørnstjerne og stå fremst i stormen. Ikke ulikt mennesker på Helgeland som mange av oss kjenner fra i dag.

Marius Meisfjord Jøsevold

Gruppeleder, Nordland fylkesting

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) har ikke tenkt å gi seg og tillate at Nordlandsbanen ikke blir prioritert for mobildekning.

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) har ikke tenkt å gi seg og tillate at Nordlandsbanen ikke blir prioritert for mobildekning.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags