Nå er den her, like om hjørnet, sommerferien vi har ventet på. Glemt er mørke vintermorgener da vi satt med sammenbitte kjever og stirret utover havet da håpet om sommer bare var en rød stripe lys langt ute i horisonten, og snøen nesten nådde toppen av tørkestativet ute i hagen. Nå er de lyse nettene her.

Parasollen i hagen slås opp. Utemøblene bæres ut og det plantes stemor og margeritter i potter og blomsterkasser. Billettene til Kreta eller Rhodos står i kjøkkenhylla og snart kommer svigermor og svigerfar på besøk. Vi gleder oss, og vi skal rekke så mye, ha det så hyggelig sammen.

Vel, nå sitter jeg her like før det braker løs. Juni er godt i gang, og ja, noen sommerdager har det vært, men fremdeles ligner dette mistenkelig på nordnorsk sommer vi glemmer fra år til år. Nå lusker naboens katt seg gjennom regnet der ute, og kråkene sitter med nebbene nede i fjærene på strømledningene, og jeg tenker på Leonard Cohens «Bird on a Wire» og nynner mørkt mens jeg setter over kaffen.

Vi hadde ikke mobiltelfoner, vi spilte ikke dataspill, og sommeren var en tid som aldri skulle ta slutt.

 

Jo da, sommeren kommer nok til oss i år også, vi må bare smøre oss med litt tålmodighet. Men hvor tålmodig må et menneske være?

Tankene går til barndommens somre med Mini-Morris med kasse bak, telt og veps i saftmugga. Mor og far som satt med innbitt mine og insisterte på at camping var selve livet. Vi ungene var fornøyde, vi spikket fiskestenger og dro opp abbor og små ørret fra bekken, og hoppet paradis på de tørreste dagene. Vi hadde ikke mobiltelfoner, vi spilte ikke dataspill, og sommeren var en tid som aldri skulle ta slutt. Jeg kan ikke huske at vi kjedet oss et sekund, noe vi sikkert gjorde.

Nesten hvert år kjørte vi fra Telemark til min fars barndomshjem i Malangen i Troms.

Det var en reise som tok tre dager. Unger og bagasje ble stuet inn i den alt for trange bilen som skulle ta seg oppover Sverige for så å kjøre inn i Norge ved Skibotn. Jeg glemmer aldri min aller første flaske med Fanta som var så god at selve lykken flyttet inn i munnen, og kjøttboller med potetmos og tyttebær på en veikro langs E4. Pappa var en seig sjåfør, og mamma satt med den minste i armene, og vi ungene holdt oss i gang med å telle Folkevogner og hadde skjemaer der vi sirlig noterte ned hva som kjørte forbi oss på veien, hvilke farger bilene hadde, og når vi ble lei dette «kjøpte» vi hus på hver vår side av veien. Hvert femte hus var vårt. Og etter tre dager vaklet vi alle stive og støle ut på den lille fjellgården i Mortenhals i Balsfjorden.

Pappa elsket sin mor. Hun brukte å sitte på en divan i kroken ved ovnen. Pappa som seilte ute hadde et år kjøpt en kasse appelsiner som han tok med seg til barndomshjemmet. Jeg glemmer aldri den vakre scenen da han bar kassen inn og overrakte den til bestemor som lo og strøk ham over håret og sa «Gutten min» med en stemme så myk som fløyel. Og så ropte hun til bestefar: «Samuel, nå kom han Johannes heim med sydfrukter!» mens pappa tørket en tåre. Fire uker var vi i mitt barndoms paradis.

Jeg tenker på min farmor som ble født i en jordgamme, min morfar som sleit seg ut som jernverksarbeider, på de hardt arbeidende og ydmyke menneskene jeg stammer fra, og her sitter jeg på en gylden grein

 

Mitt fineste minne er da pappa tok meg med opp på Kvannfjellet som er over tusen meter høyt. Det var en strabasiøs tur for en liten gutt på ni år. Vi gikk langs fjellryggen i timevis. Og da vi kom oss opp til toppen, svette og slitne begynte pappa å fortelle om da han var gutt. Det var pappa og sønn-tid, en av de få fine stundene. Etterpå skrev jeg navnet mitt på en lapp og la den inne i varden slik pappa hadde gjort da han var gutt. Pappas lapp var borte, slik min lapp sikkert er nå. Tiden, tiden det tar å bli menneske. Jeg tenker på den dagen som lys, som viktig.

Nå klarner det opp her jeg sitter ved kjøkkenvinduet og skriver disse ordene. Apropos tid, årene som går, sanden som sildrer stille ned i mitt livs timeglass der det er betraktelig mer sand i den nederste beholderen enn i den øverste. Akkurat i dag går tiden sakte. Jeg skal ingenting. Det er en av feriens første dager. Kanskje går jeg ut og rusker opp litt i jordbærlandet, kanskje baker jeg noen brød, eller så gjør jeg ingenting. Setter meg ned og leser biografien om salige Erik Bye jeg ikke har hatt tid til å lese.

Vi er heldige vi som bor her i dette landet. Og jeg tenker på klassereisen vi har tatt i løpet av de årene jeg har levd, på velstanden og velferden vi har fått takket være harde politiske kamper og ganske mye flaks. Jeg tenker på min farmor som ble født i en jordgamme, min morfar som sleit seg ut som jernverksarbeider, på de hardt arbeidende og ydmyke menneskene jeg stammer fra, og her sitter jeg på en gylden grein og mangler nesten ingen ting. Kanskje litt godvær. Men som tilbakeflyttet nordlending vet jeg jo så godt at været kan vi ikke gjøre noe med, det blir som det blir. Men alt som det var så lenge til er nå.

God sommer, folkens.

Sven Henriksen

Dramatiker og skuespiller