Vandring skaper minner, etablerer nye vennskap og gjør livet rikere, både i nuet og for framtiden

SALTFJELLSTUA: Skribenten skriver blant annet om Saltfjellstua som ligger 20 kilometer inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark som ble opprettet i 1989.

SALTFJELLSTUA: Skribenten skriver blant annet om Saltfjellstua som ligger 20 kilometer inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark som ble opprettet i 1989.

Av

Robert Bjugn tar for seg vandring, og litt til, i Helgetanker.

DEL

HelgetankerDen lange, lange Sti over Myrene og ind i Skogene hvem har traakket op den? Manden, Mennesket, den første som var her. Det var ingen Sti før ham. Siden fulgte et og andet Dyr de svake Spor over Moer og Myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begyndte en og anden Lap at snuse Stien op og gaa den naar han skulde fra Fjæld til Fjæld og se til sin Ren. Slik blev Stien til gjennom den store Almenning som ingen eiet, det herreløse Land. (Knut Hamsun – Markens grøde)

Sommeren står for døren og med det åpnes mange nye muligheter etter en lang og kald vinter.

Å vandre kan gi deg stor mestringsfølelse; det være seg å sove under åpen himmel midt i naturens mangfold, møte sine egne begrensinger og ikke minst – å møte andre mennesker som er ute i samme ærend som du er, nemlig på søken etter stillhet, gode naturopplevelser, bedre helse og ikke minst frisk og støvfri luft å puste i. Kall det gjerne for menneskets grunnleggende behov for frihet.

v333vv3 

Fra den gang vi som mennesker reiste oss opp på to bein var det meningen at vi skulle gå. Vi skulle bruke muligheten til å ta oss fram til nye mål og med de mest mangfoldige motiver for å vandre – drivkrafta var kampen for å overleve, og for å nå fram til kildene måtte mennesket vandre og vandre.

Ferdsel i naturen er en aktivitet like gammel som menneskeheten selv. Jakt og fangst, sanking av mat, flukt fra fiender, handel, krig og kjærlighet er bare noen av formålene som har ledet til menneskenes vandringer. Etter at den første bilen kom til Norge endret imidlertid vandringsmønstrene og samfunnet seg dramatisk.

Faktum er ugjendrivelig; folk sluttet å gå slik de pleide å gjøre. Bilen overtok i stor grad forflytningen av den enkelte – til det vi kjenner i dag.

For noen år siden vandret jeg inn til Saltfjellstua. Hytta ligger 20 kilometer inne i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark – en nasjonalpark som ble opprettet i 1989 for «å bevare et vakkert og tilnærmet uberørt fjellområde med dets plante- og dyreliv og geologiske forekomster».

Det var godt vær og, bortsett fra naturen egne hjerteslag, hersket den store stillheten. Fisken beit villig, og mye god mat havnet etter hvert på steikepanne. Etter noen dager hadde jeg pakket sekken og var klar for å gå til Semska. Med ett dukket det opp en vandrer som kom opp Bjellådalen.

Det viste seg at vedkommende var født og oppvokst i Øst Tyskland. Han var utdannet ingeniør og var lidenskapelig vandrer. Ralf var tidlig i 40 årene og hadde besøkt de fleste nasjonalparkene i Sverige og Norge – og nå var altså turen kommet til Saltfjellet – Svartisen nasjonalpark.

Praten gikk lett og uanstrengt, og med det også tiden. Min nye venn insisterte på at jeg måtte utsette heimturen til neste dag. Og slik ble det. Ralf brukte alt han hadde av fritid til å vandre. Dette ga ham god helse, nye bekjentskaper og ikke minst frihet og stillhet. For en som kom fra Berlin var stillhet et knapphetsgode han satte særlig stor pris på under sine mange fjellturer.

Etter å ha sovet ei stund våknet Ralf av et kraftig og vedvarende skrik fra søstera

En historie han fortalte har jeg mange ganger tenkt tilbake på; Ralf og hans søster var i 20 årene da de med friskt mot la ut på vandring et sted i Romania. Fjellandet lå foran ungdommene og de gledet seg til turen.

Første kvelden fant de en fin teltplass hvor de gikk til ro for natta. Ralf hadde hengt hodelykta på fast plass i teltet, og hadde søstera godt plassert i egen sovepose ved siden av seg. Det var nattemørke ute.

Etter å ha sovet ei stund våknet Ralf av et kraftig og vedvarende skrik fra søstera. Han slengte ut armen og oppdaget at soveposen ikke var der den skulle være. Hodelykta kom fram i ei fart og det var da han oppdaget hullet i teltduken. I skinnet fra lykta og i retning av søsterens hyl skimtet han soveposen med søstera i - godt plassert i kjeften på en rimelig stor brunbjørn. Situasjonen var kritisk og etter mye roping fra både Ralf og søstera slapp bjørnen taket og stakk av. Søstera slapp fra hendelsen med noen få kloremerker på skuldra. Etter skrekkopplevelsen var de ikke sene om å bryte leir og ta seg ned til folk.

Ralf fortalte til slutt at dette ble søsteras siste fjelltur….opplevelsen satte varige spor i friluftsjenta. Forståelig nok. Nå er ikke det ikke min mening å skremme leserne fra å gå i fjellet, denne hendelsen var tross alt veldig langt fra våre områder. Selv om det finnes en og annen brunbjørn i våre trakter er nok andre elementer større risikofaktorer for turfolket enn å støte på bjørn i Saltfjellet.

Rana kommune har i mange henseender vært framsynte i forhold til å legge til rette for et aktivt friluftsliv

Folkehelsa snakkes det ofte om. Vandring i Guds frie natur er uten tvil et viktig element for å kunne bevare helsa si. Begrepet «folkehelse» er vidtfavnende og er definert på følgende måte:

Folkehelse er vitenskapen og kunsten å forebygge sykdom, skade, forlenge liv og fremme helse gjennom systematisk innsats og kunnskapsbasert valg av samfunnet, organisasjoner, offentlige og private, lokalsamfunn og enkeltpersoner. Med andre ord; det er viktigere å forebygge enn å reparere.

Rana kommune har i mange henseender vært framsynte i forhold til å legge til rette for et aktivt friluftsliv. Med friluftsliv menes fysisk aktivitet i naturen. Det er nok å nevne anlegget i Klokkerhagen. En bynær oase som svært mange mennesker har stor glede av å ferdes i.

Mye kan imidlertid fortsatt gjøres. Beslutninger som berører folks helse, og som tas av kommunens politiske myndigheter, bør i hovedsak være kunnskapsbaserte. Jeg beklager å måtte si at så ikke alltid har vært tilfelle. Jeg synes å se at enkelte viktige vedtak er fattet uten at eksisterende kunnskap har blitt tilstrekkelig hensynstatt – gjennom flere tiår.

Og for den som etterlyser dokumentasjon for mine påstander – ja, da er det bare å sjekke folkehelseprofilen for Rana kommune. Her framgår det med all tydelighet at mye kan endres, blant annet ved å legge bedre til rette for fysisk aktivitet for alle og enhver. Folkehelseprofilen fra Folkehelseinstituttet taler sitt tydelige språk for vår kommune.

Vandring skaper minner, etablerer nye vennskap og gjør livet rikere, både i nuet og for framtiden.

Her om dagen møtte jeg en bekjent som skulle gå fra Lindesnes til Nordkapp. Hun var halvveis til måtet da vi møttes. Jeg spurte hvordan det hadde gått på turen og svaret kom kort og kontant; «Det er dette som er livet!»

Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den. (Søren Kirkegård)

Robert Bjugn

Rana turistforening

Artikkeltags