De samtaler som skjer over et kjøkkenbord hjemme hos en lokal familie er verdt så mye mer enn informasjonen som gis i turistkontoret på en steril flyplass

SMÅ bygder: Det er lett å se likhetene mellom Nord-Norge og Færøyene når man drar rundt mellom bitte små bygder, vandrer opp på fjelltopper med sauer som selskap, og drar med båt ut til øyer for å se på lundefugler og steinalderfunn, skriver Moa Björnson.

SMÅ bygder: Det er lett å se likhetene mellom Nord-Norge og Færøyene når man drar rundt mellom bitte små bygder, vandrer opp på fjelltopper med sauer som selskap, og drar med båt ut til øyer for å se på lundefugler og steinalderfunn, skriver Moa Björnson. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Utviklingssjefen i Træna mener man må se til Færøyene for å få små samfunn til å vokse.

DEL

HelgetankerSmå steder beskrives ofte som sårbare. Men små plasser har minst et fortrinn, det er kort vei til beslutninger og man kan derfor prøve ut ting lettere. Særlig øyer er bra laboratorier for nye påfunn, de er jo som mikro-verdener med tydelige grenser. Jeg har alltid likt øyer, kanskje fordi det gir både avgrensinger og muligheter. Til hverdag bor jeg på Træna, men i dag kommer helgetankene fra et annet øysamfunn, nemlig Færøyene som jeg nylig besøkte.

Med sine 18.000 innbyggere er den på størrelse av Mo i Rana

Færøyene er ganske unikt, men også likt Norge på mange måter. Det har en natur som er vidstrakt, fosser og fjell, fjorder og strande, fiske og oppdrett. Og bitte små steder i grisgrendte strøk. Men det finns også byer. Torshavn er hovedstaden, en tettbebygget gammel og genuin urban miljø.

Med sine 18.000 innbyggere er den på størrelse av Mo i Rana.

Her finnes gammel arkitektur blandet med helt ny. Bykjernen inneholder mange små omsorgsfullt planlagte møteplasser, og en havn som blander både industri, fiskeri og offentlige strøk. Restaurantscenen er i verdensklasse. Michelinstjernen til et av stedene sprer lys også på de andre spisestedene. Her finnes alt fra gourmet til spennende street-food.

Noen innbyggere kan i beste fall leve av turismen, men alle skal akseptere å leve med turismen.

Med disse kontraster av både rå natur og kvalitativ urban miljø, er det ikke underlig at Færøyene blir attraktivt for turister av mange slag. De siste årene har turismen økt radikalt. Fra en total omsetting på 385 millioner i 2012 til det doble på bare noen år. Det gir selvsagt et økonomisk grunnlag til mange av de små aktørene i bygdene, men setter også krav og skaper nye behov i lokalsamfunnene.

Noen innbyggere kan i beste fall leve av turismen, men alle skal akseptere å leve med turismen. Langt fra alle ser det som et selvfølge at tusenvis av nysgjerrige besøkere skal få klampe omkring på marken deres, ta selfies med villsauene eller forville seg opp i det vanskelige terrenget. Samtidig vill de ha mat, kafeer og autentiske opplevelser.

Visst går det at man som lokal aktør tenke at man er glad for den økte turismen, og selv slå seg inn i bransjen for å tjene noen kroner. Men hvordan får man for eksempel en restaurant i en bygd med syv fastboende til å klare alle investeringene som kreves for å stare opp?

Særlig hvis det bare er noen deler av året som sesongen er i gang. Og særlig dersom man skal igjennom alle de krav som stilles fra mattilsyn og andre myndigheter. Ideen om å være gründer er enkel, men mange møter byråkratiet i døren og konkluderer med at man ikke tørrer å satse på noe så vanskelig som et liv i en risikabel bransje.

Men man får servere både alkohol og all type mat, akkurat som man gjør hjemme til hverdags.

Færøyene har derfor testet ut en ny lov. Eller kanskje er det mer riktig å si at de fjernet en. Myndighetene har i vert fall gått inn for å forenkle regelverket, og nå kan hvem som helst åpne en hjemmerestaurant. Konseptet kalles «Heimablidni» og betyr hjemme-gjestefrihet. Hjemmerestaurantene popper opp i de mest uventede bygdene og bare en liten skilt på garasjeoppfarten avslører at huset er mer enn en vanlig bolig.

Forutsetningen for å drive Heimablidni er at man skal ha kjennskap til grunnleggende mat- og håndtering av dette, og at man i øvrig rapporterer all økonomisk aktivitet slik hvilken som helst næringsdrivere gjør. Men man får servere både alkohol og all type mat, akkurat som man gjør hjemme til hverdags.

Dette er spennende myndighetsutøving! Skulle norske myndigheter akseptere en slik ordning? Det er fascinerende at man så progressivt tester nye lover på Færøyene. Men samtidig burde det ikke være så oppsiktsvekkende. Jeg mener, mat har vi jo servert hverandre i alle tider. Er det noe vi mennesker kan ganske utmerket så er det jo det å tilredte og servere et måltid.

Siden 2012 har Heimablidni blitt testet ut på Færøyene. Og det ser ut å fungere bra. Hjemme-kokkene får tilbud om dagskurser i mattilsyn for å opprettholde kunnskapsnivået. Resultatet: null rapporterte fall av matforgiftning eller andre avvik.

Mange jordbrukere er nå mer fornøyde med turismen. De kan drive gårdsbruk og samtidig få litt ekstra i kassaen av middagsbesøkere. Og de kan stolt vise opp mattradisjonene til nysgjerrige besøkere. Kanskje får gjestene da også større respekt for landskapet, tradisjonene og viktigheten av å holde samfunnet i live. Og muligens synes de lokale at det er mer akseptert å ha noen turister som trør rundt husknuten, hvis de samtidig gir noe igjen.

De samtaler som skjer over et kjøkkenbord hjemme hos en lokal familie er verdt så mye mer enn informasjonen som gis i turistkontoret på en steril flyplass. Forståelse og respekt for andre mennesker og for natur og dyreliv, kommer ikke automatisk av å lese en brosjyre, men vokser fram ved å møte mennesker.

Det er ikke bare turistene som er målgruppe for konseptet. På en av de hjemmerestaurantene jeg besøkte spurte jeg vertsparet om det også kommer lokale folk på besøk. Og ja, de mente at dette har blitt en utmerket anledning til å ta seg rundt til de forskjellige bygdene, lære kjenne andre lokale, eller bare utveksle nye oppskrifter fra gårdene. Ikke dumt å være turist i sitt eget rike!

Det er lett å se likhetene mellom Nord-Norge og Færøyene når man drar rundt mellom bitte små bygder

Færøyene ble i 2015 utnevnt til verdens beste destinasjon av National Geographic og samme år utpekte New York Times dem til «Scandinavias Greatest Destination»

Gjestfrihetenes øyrike lar seg invaderes av besøkere, men klarer å laborere med lover og regler slik at gavmildheten ikke skal spise dem ur huse.

Det er lett å se likhetene mellom Nord-Norge og Færøyene når man drar rundt mellom bitte små bygder, vandrer opp på fjelltopper i selskap av sauer, og drar med båt ut til øyer for å se på lundefugler og steinalderfunn. Og hvor man møter gjestfrie mennesker stolte av bygden sin, av landskapet og av mattradisjonene. Det er jo akkurat som her i distriktene. Fantastiske opplevelser, men langt mellom spisestedene og vanskelig for den enkelte å få til investeringer.

Er Færøymodellen med et appetittlig byråkrati og et lettygget regelverk, noe vi i det norske terrenget kunne inspireres av? Hadde dette kunnet være med til å spre gjestene litt utover, slik at det ikke blir enten overfylt eller altfor tynt?

Skulle det også få oss lokale til å besøke alle spennende nabobygder, slik at vi blir turister også i vårt eget rike? Og når vi vel behandler tematikken: er det andre reguleringer eller lovverk vi skulle ønsket å teste ut? Jeg skal ikke si at jeg har noen klare svar, men jeg synes det er veldig inspirerende med øysamfunn som tør å prøve!

Moa Björnson
Utviklingssjef Træna,  stolt lokalinnbygger på Træna og nysgjerrig ”turist” i resten av Helgeland og Nord-Norge.

Artikkeltags