Styret i Helse Nord RHF vedtok i styremøtet 24.03.2022 å utsette avgjørelsen om lokalisering av termkreftkirurgien på Helgeland for i stedet å foreta utredning av saken med ekstern bistand. Sjefredaktør Marit Ulriksen i Rana Blad kaller dette for «verdensrekord i beslutningsvegring», og det er ikke vanskelig å være enig i dette.

Styrevedtaket fra 24.03.2022 er i realiteten en fallitterklæring for Helse Nord. Årsaken til dette er at Helse Nord ikke er i stand til å gjøre et endelig vedtak i en krevende sak som denne. De legger heller ikke det dokumenterte, det fagmessige eller pasientsikkerhet til grunn. Dette er et rent (lokal) politisk vedtak. Hadde faglighet og pasientsikkerhet vært det utslagsgivende skulle tarmkreftkirurgien på Helgeland ha vært lagt til sykehuset i regionen med den beste statistikken over slike operasjoner: Helgelandssykehuset i Mo i Rana.

Helsedirektoratet i Norge har noen faglige anbefalinger for utførelse av tarmkreftkirurgi. I rapporten «kreftkirurgi i Norge» (2015) anbefales det at dette bør utføres av 3-4 fast ansatte erfarne kirurger ved virksomheten (sykehuset), som er bosatte i samme nærområdet der virksomheten som utfører kirurgien ligger.

Dessuten må denne virksomheten ha velkvalifiserte anestesileger og sykepleiere i døgnkontinuerlig vakt, intensivavdelinger med nødvendige ressurser og samarbeid med spesialister i onkologi, radiologi og patologi. Mye av slik kontakt skjer nå i dag i helsevesenet via digital kommunikasjon.

Helgelandssykehuset i Mo i Rana oppfyller i dag disse faglige anbefalingene fra Helsedirektoratet. Noe som sies i Hulda Gunnlaugsdottìrs innstilling til vedtak i styremøtet i Helgelandssykehuset 09.02.2022:

«Ved en tilbakeføring vil alle 30-40 aktuelle operasjoner pr år legges til lokalisasjonen som da må være klar til å ta imot hele volumet. Helgelandssykehuset Mo i Rana har per i dag kapasitet til å ta imot det påkrevede volumet av tarmkreftoperasjoner.»

Administrerende direktør Hulda Gunnlaugsdottìr har også tidligere uttalt: «Her kan det opereres i går, i dag og i morgen» (i Helgelandssykehuset). Og da må det i så fall være snakk om Helgelandssykehuset i Mo i Rana. Ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen finnes det nå i dag hverken nødvendig kapasitet eller tilgjengelig kompetanse til å kunne utføre slike operasjoner.

Helgelandssykehuset i Mo i Rana har både kapasitet og kompetanse til å starte opp med denne kirurgien i dag og i morgen. Helgelandssykehuset i Sandnessjøen vil komme til å mangle dette i en overskuelig fremtid.

Blir tarmkreftkirurgien lagt til Helgelandssykehuset i Sandnessjøen vil dette i Rana oppleves som en ren provokasjon. Av helt naturlige årsaker.

Ved Helgelandssykehuset i Sandnessjøen har utførelsen av tarmkreftoperasjoner over år ikke holdt hverken faglige eller nasjonale mål for dette. Sykehuset fulgte ikke nasjonale retningslinjer for slike operasjoner i 47 % av operasjonene som ble utført der.

Til tross for at gastrokirurger fra UNN (Universitetssykehuset Nord-Norge) har vikariert ved sykehuset siden 2014. Slike fakta som dette kan ikke benektes.

Feil behandling og unaturlige dødsfall ble bevisst holdt skjult og ikke meldt videre av frykt for at sykehuset på grunn av dette kunne bli satt i et dårlig lys i lokaliseringsdelen i en sykehusprosess.

Dokumentasjon, helsefaglighet og pasientsikkerhet er, som vi har sett, ikke det aller viktigste for de fleste i styret i Helse Nord. Her dreier det seg om politikk. Og i tillegg regelrett frykt. Helgelandssykehuset og sykehusmiljøet i Sandnessjøen må vernes mot alt som kan være ufordelaktig for disse. Fordi dette skal være «hovedsykehus». Og fordi Helse Nord rett og slett er livredd dem. Dette spesifikke miljøet er også blitt omtalt som «et dysfunksjonelt fagmiljø i Sandnessjøen».

På èn måte, er denne nevnte frykten forståelig: Disse miljøene har vist at de er i stand til å sette i gang spetakkel hvis de bestemmer seg for dette når noe går dem imot. Om så, å marsjere ut i samlet flokk når det arrangeres fellesmøte med ledelsen i Helgelandssykehuset hos dem. I tillegg til at de har evnen til å klare å holde slikt spetakkel gående i årevis. Her er det «oss» mot «dem». Og «fienden» er ledelsen i Helgelandssykehuset i Mo i Rana. Eller alle som sier noe annet enn de selv. Disse velger å opptre som Bæla i Arvid Hanssens kjente roman «Søsken på Guds jord»: «Æ VIL IKKJE VETTE!»

Noe stort bedre eksempel på at Helgelandssykehuset i Sandnessjøen agerer som et eget foretak i helseforetaket Helgelandssykehuset, er vel heller ikke hverken ønskelig eller nødvendig.

I Helse Nord hjelper det tydeligvis å bråke mest mulig. Da vil en få viljen sin. I tillegg lønner det seg å være dårlig. For eksempel i å utføre tarmkreftkirurgi på Helgeland. Da mistet det sykehuset i regionen som har vært gode på dette – og resten av helgelandsregionen - hele sykehusfunksjonen. Helse Nords vedtak om dette var heller ikke utredet på noen måte. Som slike vedtak skal være.

Og da handlet Helse Nord på dagen. Da var det ikke snakk om at det måtte ventes på noe. For eksempel til at det som skal være «hovedsykehuset» skal kunne ha det påkrevde mannskapet til å kunne utføre tarmkreftoperasjoner. Styret i Helse Nord KAN være kjapt hvis de VIL dette.

Skal alvorlig syke mennesker eventuelt også måtte vente like lenge?

For å si dette i klartekst:

En eventuell lokalisering av tarmkreftkirurgi på Helgeland til Helgelandssykehuset i Sandnessjøen fra Helse Nord i en overskuelig fremtid, vil bety liv eller død for alvorlig syke mennesker på Helgeland. Hverken mer eller mindre. Fordi det da ikke vil komme til å finnes tilstrekkelig med påkrevd kompetanse der til å kunne gi disse alvorlig syke menneskene livsnødvendig behandling og operasjon. Ikke etter Helsedirektoratet i Norges faglige anbefalinger for dette, som er nevnt først i innlegget her. Faglige anbefalinger som dette er sterke, og skal veie veldig tungt.

Etter disse må for eksempel fagpersonell som utfører slik kirurgi være fast bosatt i det samme området som der virksomheten (sykehuset) som utfører kirurgien ligger i. Og ikke omreisende vikarkirurger. Skulle det eventuelt oppstå alvorlige komplikasjon etter en tarmkreftoperasjon, så kan dette få en skjebnesvanger utgang hvis vikarkirurgen som utførte operasjonen er reist videre til et annet sykehus for å arbeide der.

Og hva skal man gjøre da? Ringe etter andre omreisende vikarkirurger? Hvis disse skulle finnes?

Noen slik eventuell situasjon er ikke bare urealistisk.

Det samme helsepersonellet som ikke meldte fra om feil behandling og mistenkelige dødsfall, vil komme til å jobbe ved det samme sykehuset. I tillegg til periodevise omreisende vikarleger som opererer tarmkreft.

Kan pasienter få noen slags tillit til noe sykehus som dette?

Slike saksforhold som her er beskrevet, er lett forståelige for de fleste informerte mennesker. Dette må i tillegg i gitte tilfeller også kunne forstås av de som der og da skal, og må forstå det. I dette gitte tilfellet, styret i Helse Nord. Men her virker det som at styret ikke har forstått.

La oss i hvert fall håpe at all relevant dokumentasjon i denne saken vil være inkludert når det nå etter hvert skal gjøres en vurdering av Helse Nord sammen med eksterne. Rapporter fra St. Olav i Trondheim, UNN (Universitetssykehuset Nord-Norge), OUS (Oslo Universitetssykehus) og Statens helsetilsyn i Norge. Ellers kan noen slik vurdering helsefaglig sett bli veldig tynn.

Om ikke annet vil formodentlig det som ennå hittil ikke er fremkommet av dokumentasjon og rene fakta da komme frem en gang for alle. Da bør det I HVERT FALL ikke være noen tvil om endelig konklusjon i saken om lokalisering av tarmkreftkirurgi på Helgeland. Selv ikke for styret i Helse Nord. Helgelandssykehuset i Sandnessjøen vil være utenkelig.

Ståle Paulsen,
Mo i Rana