Historien om den åtte måneder gamle gutten på den døde morens arm har tatt plass i hodet mitt igjen

DEL

UkesluttDe finner henne død høsten 1916. Fortsatt med lille Finn, åtte måneder gammel, på armen. Borghild som er et par år eldre kravler oppå mora, sies det. 104 år senere husker ingen lenger om Hildora dør av tuberkulose eller lungebetennelse. Men død er hun, og den lille gutten som skal vokse opp til å bli min bestefar, tas med av sin tante Beret. Alle de sju barna kan ikke bo hjemme med faren, rallaren Hans som visstnok var med å bygge Ofotbanen. De tre yngste settes bort. Finn gråter i to hele døgn ifølge historien. Men han får det bra på det lille småbruket på Vengsøy, vokser opp og ror fiske fra 14-15-årsalderen. Noen år senere treffer han Torbjørg. Også hun har vokst opp i fattigdom. Som ett av ti søsken, hvorav to døde som barn, må hun fra hun er fire og et halvt år bo hos sin tante og onkel. Først når søsteren Synnøve dør bare 14 år gammel, får hun flytte hjem. Sammen skaper Finn og Torbjørg seg et liv. Finns fiskebåter blir stadig større, til isjias setter en stopper for den karrieren. Gården er mest stein og berg, og marka må opparbeides. Det høyes der det høyes kan, noe må hentes med båt - slås, bæres på ryggen ned til fjæra, fraktes i båt, bæres på rygg og hesjes. Det er et slit. Men livet blir gradvis bedre og lettere, og velstandsøkningen de opplever fra starten til slutten kan ikke beskrives som annet enn enorm. Etterkommerne har aldri måttet kjenne slike prøvelser på kroppen.

Dette er nær historie. Dette er mennesker jeg kjente. Jeg har prøvd å bruke det til å sette mitt eget privilegerte liv i perspektiv, sette det inn i et større bilde. Det jeg tenker på som tungt, det jeg synes går meg imot, det blekner. Jeg har vært ekstremt heldig med tid og sted. Aldri har jeg manglet noe. Aldri har jeg vært redd for noe annet enn mørket. Jeg har i det store og det hele hatt gode helse, god hjelp, opplevd mye, fått friske barn og hatt en utfordrende og artig jobb som har sørget for å sette på bordet alt jeg har ønsket.

Historien om den åtte måneder gamle gutten på den døde morens arm har tatt plass i hodet mitt igjen, nå som koronaen preger både nyhetsbilde og hverdag. Konsekvensene av pandemien kan bli store, både når det gjelder menneskeliv og når det gjelder økonomi. Det er vanskelig å holde hodet kaldt, selv for dem som holder hjertet varmt. Flere jeg har snakket med er redde. Redde for seg selv, men ikke minst redd for andre. Jeg kan selv kjenne på frykt når jeg leser de verste historiene. Vi kjenner vår fiende bedre og bedre, men stadig er usikkerhet det som preger koronahverdagen. Folkehelseinstituttet, for eksempel, anbefalte i sin såkalte fjerde risikovurdering å utsette valg av strategi i en til tre uker for å skaffe seg mer kunnskap. De vet ikke om det beste er å prøve å bremse epidemien, eller slå den tilbake. Strategiene har de kalt Brems og Undertrykk. Ingen av dem virker særlig forlokkende, begge har klare ulemper. Det som virker sikkert, er at det er et maraton vi skal gjennom. Brems vil si å holde smittetallene nede, at hver smittet i snitt skal smitte 1,3 personer - i stedet for 2,4 som det er anslått skjedde før vår frihet ble kraftig begrenset 12. mars. Det vil flate ut den såkalte kurven. Mange vil bli syke, men det vil skje over tid slik at helsevesenet forhåpentligvis klarer å holde tritt og sørge for at alle får behandlingen de trenger. Over tid opparbeider mange nok seg immunitet slik at man unngår store, nye utbrudd. Epidemiens varighet anslås til ett år. I Undertrykk tar man sterkere tiltak i bruk, for å få smittetallet ned i 0,9, slik at den slås tilbake. Problemet er at det lett vil komme nye utbrudd, slik at tiltakene må være drastiske over lang tid for å holde kontrollen - helt til vaksine eller effektiv behandling er klar. Og vaksine kan ta i hvert fall ett og et halvt år å få klar til bruk.

Det finnes ingen enkel løsning. Avhengig av strategi og suksess, vil 5-50 prosent av befolkningen bli smittet. FHI antar at dødeligheten blant alle med smitte er under en prosent. Vi slipper ikke unna. Og det vil bli mange døde. Det anslås at 90 prosent av de som dør vil være over 70 år. I Italia er gjennomsnittsalderen på de døde rundt 80 år. Men det er ingen garanti for at ikke unge kan bli alvorlig syke - det har vi allerede sett eksempler på her i landet. Flere fagfolk mener sykdommens alvorlighet for unge er underkommunisert.

Vi må holde kamp- og offerviljen oppe. Vi må være disiplinerte. Vi må ikke lage våre egne teorier og regler. Skal sosial distansering fungere, må alle være med på dugnaden. De rådene de fremste fagfolkene må følges. Det betyr ikke at de ikke skal debatteres. Det betyr ikke at man ikke skal være kritisk til dem.

Det er ingen grunn til å grave seg ned. Vi skal gjennom dette. Vi skal vinne.

Som min italienske venn skrev det: «The only thing we can do is to stay patiently at home, make sure there is no shortage of beer in the fridge, and try to keep the spirits up. This shit will end and it will be nice to enjoy that moment.»


Kenneth J. Gabrielsen,
Nyhetsredaktør


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags