Helgeland er i ferd med å posisjonere seg i sentrum for det grønne skiftet. Batteriproduksjon peker seg ut som en av de store satsingene, og de mest optimistiske anslagene snakker om 30 000 arbeidsplasser i Norge innen 2030. Billig strøm er en viktig begrunnelse for etableringen av grønn industri i Norge. Et annet viktig konkurransefortrinn er den norske samarbeidsmodellen, hvor samarbeid om omstilling mellom bedrift og fagforening står sentralt. Men hva slags arbeidsliv bringer storskala batteriproduksjon med seg? Vil samarbeidsmodellen vise seg relevant også her, eller står vi med det grønne skiftet ovenfor endringer i måten arbeidslivet organiseres på? Dette skal vi diskutere under Lytring 6. april på Park 22 Byscena. Svarene er ikke gitt på forhånd, men første pekepinn på hva som skjer får vi når produksjonen av battericeller i stor skala er etablert på Mo

Effektiv implementering av ny teknologi, kontinuerlig omstilling og mobilisering av ansattes kunnskap er blant de antatte konkurransefortrinnene ved den norske samarbeidsmodellen. Innenfor rammene av lov- og avtaleverk har det vokst fram former for samarbeid på bedriftsnivå som har vært til fordel for produksjonsbedrifter i Norge. Den økte produktiviteten som følger av dette, har gjort det mulig å hevde seg i konkurranse med industri som befinner seg i land med lavere kostnadsnivå. Vil batteriproduksjon på Mo gli sømløst inn i denne måten å gjøre ting på?

(Kronikken fortsetter under bildet)

Det er flere faktorer som tyder på det. For det første er produksjon av battericeller en form for prosessindustri. I denne typen industri er ofte ansattes kunnskap et verdifullt bidrag til bedrifters konkurransefortrinn. Samarbeid mellom bedrift og fagforeninger om robotisering av produksjon er også relevant i denne typen produksjon. Smelteverksindustrien i Norge kjennetegnes av et høyt kompetansenivå blant operatørene, som muliggjør beslutninger på et lavest mulig nivå og reduserer behovet for hierarkisk ledelse. Faglærte operatører vil dessuten utgjøre en stor andel av arbeiderne i batteriindustrien. Alt dette taler for videreføring av fordelene i samarbeidsmodellen.

Samtidig peker en rekke faktorer i en annen retning. For det første, hvor skal arbeidstakerne komme fra? Menon Economics’ ringvirkningsrapport anslår at etableringen av batterifabrikken utløser et arbeidskraftsbehov på rett under 3 000 ansatte. Det vil kreve innflytting. Siden samarbeidsmodellen forutsetter stabil og kompetent arbeidskraft, vil dette bli avgjørende. Ansatte som flytter til Mo for å bli værende, øker sjansen for felles langsiktige interesser mellom arbeidstakere og bedrift.

Utfallet henger sammen med hva slags organisasjonskultur som vil etablere seg ved Freyr. Ofte er samarbeidsrelasjonene i norsk industri bygget opp over lengre tid, slik at bedrift og fagforening anerkjenner hverandres interesser, og anser samarbeid som mer enn et nullsumspill. Dette forutsetter imidlertid sterke fagforeninger, og høy organisasjonsgrad.

Fortrinnene ved samarbeidsmodellen følges imidlertid ikke automatisk av fastboende arbeidere og sterke fagforeninger. Det vil også være et spørsmål om organisasjonskultur. Det foregår et globalt kappløp om ingeniører og ledere med erfaring fra batteriproduksjon. Mesteparten befinner seg i land med tradisjon for mer hierarkisk organisering av arbeidslivet enn i Norge, som USA eller Japan. Hvilke samarbeidsrelasjoner som vil etableres mellom fagarbeidere som er vant til å bli hørt og ledere fra andre land, er et åpent spørsmål. Vil batteriproduksjonen tilpasse seg samarbeidsmodellen og nyttiggjøre seg fordelene, eller vil batterienes inntog sende norsk industri i en ny retning. Veien blir til mens man går, som det heter. Men med etableringen av Freyr er det på mange måter Mo som går først i løypa. Derfor vil det som skjer på Mo framover, og erfaringene som gjøres der, ha betydning langt utover Mo industripark.

Stian Bragtvedt, seniorforsker Nordlandsforskning