Da jeg gikk på barneskolen ble vi hentet ut fra klassen midt i skoletiden, og sendt inn til skolemusikk-dirigenten etter tur. Dirigenten lurte på hvilket instrument vi kunne tenke oss å spille, så målte han lungekapasiteten vår og så etter noe han kalte ammasjør. Rekrutteringen inkluderte alle og startet tidlig. I skolemusikken gikk de store ungdommene som vi så opp til, og vi ble effektivt rekruttert, og sendt på aspirantskole for å starte med notelære.

Jeg ønsket meg tverrfløyte, men fikk beskjed om at jeg passet til trompet. Dirigenten endte opp med fire fløyter på første rad, og ikke riktig så mange trompeter. Men at vi hadde selvvalgt instrument, og rollemodeller å ta etter og lære av var smart. Det ble desto mer øving og innsats, og bedre resultater. Samspillet i skolemusikken ble til glede for oss unge, og for hele bygda.

Å øve inn orkestermusikk gir mange ferdigheter med paralleller til arbeidsliv og samfunnsutvikling. Vi måtte samles om et felles mål.

Vi skulle levere godt framført orkestermusikk, enten ute til taktfast marsjering, eller sittende i en pen halvsirkel i svette gymsaler. Og selv om målet var felles, var roller, forutsetninger og ferdigheter svært ulike.

Uansett var alle med, alle hadde sin notestemme, og fikk traktere sitt instrument. Lydbildet var like mangfoldig som orkesteret, men etter hvert ble samspillet svært godt. I korpset utviklet vi dynamikk og musikalitet, og på øvelsene var det høyt under taket, mye humor og godt samhold.

Dirigenten vår het Arne Bjørn og kom fra Mosjøen, og vi skjønte fort at han var begavet. Det var måten han kunne smekke lynraskt med tungen for å demonstrere komplisert rytmikk, det skarpe gehøret som alltid fant og justere det ene instrumentet som var surt i mengden av halvgode toner fra oss alle. Aller mest skjønte vi det ut fra de vanskelige stykkene han valgte ut for oss, og som vi aldri trodde vi skulle kunne klare. Men å strekke seg og tråkke utenfor komfortsonen gir både læring og utvikling. Gjennom øving, terping, og styrking av både ammasjør og samhold mellom musikantene gjennom året ble ambisjonene gjort om til stolte øyeblikk og flotte konserter på vårparten.

Å lytte når han drillet inn vanskelige partier med de andre var like lærerikt som å spille selv. Vi oppdaget at hver stemme hadde sine egne kvaliteter, og var viktig på hver sin måte. Et enkelt instrument kunne gi harmoni, større klang og et rikere lydbilde. Hornrekkas evinnelige etterslag var meningsløse uten orkester, men orkesteret ble mangelfullt uten hornrekkas nøyaktige etterslag.

Å lytte krever tålmodighet, fordi det ikke handler om deg selv. Men det er verdifullt, og gir en rikere opplevelse av helheten og detaljene i stykket. Å få noe ut av det for egen del krever konsentrasjon, oppmerksomhet og nysgjerrighet. I arbeidslivet gir aktiv lytting bedre innsikt og forståelse for forskjellighet og verdier, og det gjør at vi kan møte andre med respekt.

Hvis Helgeland er et orkester – hvilket instrument vil du spille?

Hvis Rana var et orkester så hadde nok Henrik Johansen fra PLU vært en drivende skarptromme. Han ville aldri sakket akterut, men trommet taktfast til flyplassen sto ferdig i Fagerlia. Rundt ham bidrar et framoverlent næringsliv med perkusjon, slik at det aldri er noen tvil om hverken rytme eller framdrift. Stortrommen kunne ordfører Geir Waage traktere, standhaftig, med kraftfulle slag, og antagelig ville han hatt med en motorsag i reserve.

Varaordfører Anita Sollie ville vært en utmerket tamburmajor, gått foran med høye kneløft, lange hvite støvletter, svingende tamburstav og et blikk som siktet opp og fram. Arve Ulriksen i Mo industripark AS kunne lett spilt førstetrompet, med høyoktav-soloer og en og annen skarp revelje på morgenkvisten. Den ville vekket både politikere og samfunnsdebattanter, og industribedriftene ville svart med samspilte messingblåspassiarer som runget ut over Helgeland. Om Wenche Bakken hadde stilt seg på toppen av rådhustrappa og blåst noen sexy toner på en baryton-sax, ville Nordland Teaters skuespillere løpt ut og engasjert alle dansestudiodanserne, og de hadde tatt sine flotte piruetter med strykere, fløyter og klarinetter i hendene.

Hvis Helgeland var et orkester, så representerer Lars Peder Brekk fra Brønnøysundregistrene , Silja Ildgruben fra Nav Økonomi stønad, og de andre offentlige virksomhetslederne en fin miks av de litt mer sjeldne instrumentene, oboer, fagotter og valthorn. Med dem har vi et større mangfold i orkesteret, med arbeidsplasser som styrker forutsetninger for utvikling og vekst.

Den ferske Vitensenterlederen skulle fått glitrende gylne cymbaler, slik at han kunne lage et skikkelig show fra første dag. Paukene kunne Svein Jæger Hansen få håndtere, og iført sin høyeste kokkehatt skulle han slått nye slag for smakfull lokalmat og -drikke fra Helgeland. Wiggo Dalmo i Momek må selvfølgelig få en knallrød trombone, og når han drar i gang den får han med seg hele blåserekka av leverandører på en jazzig jam som løfter taket og får folk til å juble.

Hvis Helgeland var et orkester skulle de unge aspirantene, alle våre skoleelever og studenter, gått forrest med stolte skritt og spente ansikt. Snart er det de som får utdelt sine instrumenter, for å sette tonen og lede an med harmonier, soloer og storslagne musikalske verk.

Å nevne alle er umulig, det er tusenvis av musikanter i sving, i alle kommuner og regioner i Norge. Gjennom jobben vår i Kunnskapsparken Helgeland samarbeider vi med bedrifter, politikere, akademikere og offentlige aktører, og står på for å utvikle samfunnet på Helgeland og skape nye arbeidsplasser vi kan leve med og av i framtida.

Helgeland er et fantastisk orkester av et samfunn, og vi har et mangfold av instrumenter og stemmer. Klangen fyller allerede våre vakre fjorder, fjell og åkerland, og får folk fra andre deler av landet til å løfte haka og lytte ut i lufta. De må gjerne komme hit, fra resten av Norge og fra resten av verden.

Vi skal ta imot dem, for samspill skaper vekst - og nå er det på Helgeland det skjer.

God helg til alle Helgelendinger!

Monica Paulsen

Daglig leder Kunnskapsparken