"Hvordan er det å være homo der oppe da?"

Det spørsmålet fikk jeg ofte fra venner av meg «sørfra», da jeg flyttet hjem igjen til Nord-Norge for 5 år siden, etter nesten 20 år i hovedstaden.

Og dette spørsmålet er jo legitimt, da jeg bekymret meg veldig selv for den samme problemstillingen før jeg tok flyttelasset med meg langs de norske fjell og daler på vei nordover.

Jeg trodde jeg skulle møte mer avleggse holdninger til det å være homofil og litt «annerledes», siden Mo i Rana tross alt var og er en industriby, med ulite mindre kaffelatte-kultur og de mer urbane by-tendensene du finner lenger ned i landet vårt. Og jeg hadde jo allerede gjort meg synlig med å være glad-homo på tv og jobbe med «Homsepatruljen» på TV3 , hvor målsetningen var å «shine opp» mer eller mindre klassiske ranværings menn, så jeg tenkte en god del på hvordan nye folk ville ta i mot meg.

Men dette ble aldri et problem eller en utfordring for meg. Heller tvert imot. Folk er rausere og mindre fordomsfulle til homser enn jeg trodde, selv om det er et mindre sted, der man «eksponeres» sjeldnere for «slike ting». Men det er fortsatt en ganske lang vei å gå, spesielt med aksepten for andre som er f. eks transseksuelle, føler de er født inn i feil kjønn, eller bare den generelle aksepten for folk som ønsker å uttrykke seg og identifisere seg utenfor den klassiske A4 boksen, både her, i landet vårt og i verden for øvrig spesielt der.

Men jeg er jo egentlig ganske kjedelig A4 egentlig. Dessverre.

2022 er skeivt kulturår, som markeres godt mange steder, og det er også 50 år siden avkriminaliseringen av menn som har sex med menn i Norge ble innført. Tenk det. Bare 50 år siden. Vi snakker 1972, som praktisk talt er rett bak der i svingen.

Bare tanken på hvordan verden var før, ganske nettopp faktisk, og fortsatt er veldig uendret mange steder, ja det er skremmende å tenke på. Og viktig å ikke glemme i all vår bortskjemthet. Og håper det hjelper merkbart fremover den kampen som de før oss så tøft har stått i og veier de tråkka opp. Kim Friele, hvil i fred.

Men , som sagt, det å flytte hjem igjen, homo eller ei, etter så mange år borte, gjør at jeg fortsatt i dag, 5 år etter hjemkomsten, føler jeg ser og opplever byen og folket med et litt sånn « utenfra og inn» blikk.

For det er fryktelig mye som fascinerer meg, provoserer meg og forundrer meg her oppe fortsatt.

Jeg blir helt svett til tider av hvordan vi behandler hverandre på tvers av kommunegrensene i denne lille regionen vår, som vi hadde hatt så godt av om vi framsnakka og heiet på hverandre.

Flyplass-, ungdomsskole- og sykehusdebatten skal jeg ikke inn på her, da det ikke er mitt felt å synse for mye om dette, og har heller ikke behovet, men jeg syns det er trist å se hvor utrolig kjipe vi er med hverandre på kommentarfeltene i sosiale medier om det gjelder noen av de overnevnte saker. Det er mange eksperter som vet best, alltid, og som harselerer og er ufine mot mennesker som ikke bor på samme sted som de, og ikke har deler de samme meningene eller holdningene. Og dette gjelder på begge sidene av Korgfjelltunnelen.. Og mitt inntrykk er at det domineres av godt voksne mennesker som egentlig burde visst mye bedre. Er det disse holdningene vi skal videreformidle til barna våre?

Jeg syns vi må bli rausere på å se oss som én region, hvor vi alle er like viktige for å løfte opp og frem Helgeland, som bosted, arbeidsted og turiststed , for alle de utenfor som ennå ikke har opplevd noe av de fantastiske tingene hver og en enkelt by og sted har å tilby, og ikke bare fokusere på byen vår, mine folk og «min plass». Så store er vi ikke. Ennå.

Og dette gjelder også i aller høyeste grad innenfor egne kommune -og bygrenser.

Vi krangler og kjefter om alt som ikke indirekte gagner oss, om boligfeltet eller skole sognet vi tilhører, og det er vel og bra med engasjement, men vi trenger å se større på ting, være mer åpen og mottakelige for alt det nye og spennende de fantastiske næringslivsaktørene våre brenner for å utvikle i bysentrum og region for øvrig, Men vi er kjapt ute med å kritisere og henge ut de som faktisk jobber så aktivt for å utvide og utvikle oss. bortsett fra flyplassen. Den er vi, i Rana i hvert fall, enige om er bra kommer!

Men uansett, om vi skal vokse og utvikle oss, så må vi også være forberedt og innstilt på forandring! Sånn er det bare. Og "alt" var ikke bedre før, tvert imot.

Jeg håper vi også er klare for alle de nye potensielle innbyggerne som forhåpentligvis kommer når store nyetableringer er et faktum, og flere tusen nye arbeidsplasser opprettes her i regionen. Da trenger vi nye spennende mennesker, kloke, friske og aktive nye mennesker, forhåpentligvis fra hele verden, som må få lov til å ta sin plass og sette sitt preg på byen og regionen vår, uavhengig av legning, hudfarge, språk eller religionstilhørighet.

Det må være plass til oss alle, og jeg håper vi sammen kan bli flinkere til å bli kjent med nye mennesker, bruke byen vår ,regionen vår og alt den har og kommer til å tilby oss fremover. Forhåpentligvis. For vi må tilby mer - både av oss selv og av tilbud i regionen. Vi kan ikke lene oss på naturen og dens opplevelser alene. Det er ikke alle som finner lykken av å gå seg gjennom Ranatrasken på 14 dager. Og alle har ikke hytte på fjellet, eller sesongkort i Hemavan. Noen trenger mer kultur, bedre shopping, andre mulige idrettstilbud, uteliv, konserter og bypuls, asfaltjungel og mennesker. Ikke et sentrum som virker fraværende, ensomt og kaldt når ettermiddagen eller helgen kommer.

Rushtrafikken ut av byen hver dag, og spesielt fredag, er et faktum. På lik linje med at byen er helt i dvale etter kl 16.00… og dette er trist og et scenario jeg håper ikke fortsetter i fremtiden. Om vi vil ha en by, med alt en by bør tilby så må vi også være villig til å bruke den jevnt, og slutte å syte om dyre og manglede parkeringsplasser, alt for kostbare velværetjenester og restauranttilbud. Vi har det innmari bra økonomisk her sånn jevnt over, og kvalitet, håndverk og hardt nedlagt arbeid er verdt å betale for.

Prøv å bo og leve i en av de større byene våre, så vil man fort innse hva som er dyrt. For forskjellene er enorme.

Snart er det vår og sommer og vi rister av oss restriksjoner og kanselleringer, det er igjen klart for festivaler, større konserter, Pride-festival og teaterforestillinger. Om ikke gale menn i øst setter en stopper for det.

Kom ut, kom fram, bruk byen, nyt livet, det er faktisk lov igjen!

Ha trua på bedre tider og gi en homo, en nyinnflyttet utlending eller en mosjøværing, om du treffer på en, en klem og ønsk dem hjertelig velkommen til byen!

Eller kanskje ta en tur selv til Mosjøen og spis lunsj på Blomsterbua?

Uansett.

Riktig god helg.

Alex Cornelius Sørensen, daglig leder Studio A Frisør