Gå til sidens hovedinnhold

Ingen av oss må tie. For ellers skyter kanskje en terrorist barnet ditt

Holdninger fører til handlinger. Ord fører til handlinger. Og verken tagginger eller terror oppstår i et vakuum. Ikke i sin villeste fantasi hadde vel foreldrene til de ni unge ranværingene som tok turen til ei tilsynelatende trygg øy, kunne forestille seg det marerittet som skulle komme, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen.

Ukeslutt

En terrorist jaktet på, og slaktet ned ungdommer for fote.

Hovedstaden vår ble bombet.

Barn ble begravet.

Rosene visnet, blomsterhavet og bamsene ble ryddet vekk. Og årene gikk.

Ti år er gått siden det utenkelige og uvirkelige skjedde. Alle de som var direkte berørt har siden 22. juli 2011 levd i ei virkelighet, som vi andre knapt kan fatte. De siste ukene har vi alle blitt minnet på grusomhetene som ble utført den skjebnesvangre fredagen. Det følger naturlig i forbindelse med markeringa av ti årsdagen for det høyreekstreme terrorangrepet, som tok livet av 69 mennesker på Utøya og 8 i regjeringskvartalet.

Opptakten til denne markeringa har vært massiv, for å si det forsiktig.

Antallet og omfanget av 22. juli-saker i mediene har vært formidabelt. Utallige kommentarer og analyser er publisert, og bøker er utgitt.

På Facebook har «halve Norge» oppdatert profilbildene sine med 22. juli-rammer, og vi er alle enige om at vi aldri skal tie, og at vi aldri skal glemme.

På mange måter er vi nå rett tilbake i det nasjonale fellesskapet vi vel alle følte på i dagene og ukene etter tragedien.

Kanskje har vi et slags behov for å finne tilbake til den solidariteten som var så framtredende da vi alle sørget sammen med berørte familier og gikk i rosetog sommeren 2011.

Likevel er det på sin plass å stille spørsmålet, om vi ikke underveis har glemt? Om vi ikke har tiet?

Svarene er nok like åpenbare, som de er ubehagelige.

På ti år har hatet, sjikanen og konspirasjonene slett ikke stilnet slik vi trodde og håpet. Og det er ikke tilfeldig at jeg skriver «høyreekstreme» terrorangrepet. Det var nemlig det dette var. Terroristen angrep ikke oss alle, slik vi gjerne ynder å si. Han gikk bevisst etter regjeringsapparatet og ungdommene til Arbeiderpartiet.

En ny rapport viser at mange Utøya-overlevende har opplevd hatefulle ytringer eller trusler. Nettet er fullt av dritt, og det er nesten ikke til å tro at «gode» nordmenn under fullt navn framsetter drapstrusler mot dem som ble jakta på av en terrorist da de var barn på sommerleir.

I august 2019 ble Johanne Ihle-Hansen (17), drept av broren sin før han angrep en moske på Skui i Bærum.

Tidligere denne uka ble minnesmerket til Benjamin Hermansen tagget ned med det nedrige «Breivik fikk rett». 15 år gamle Benjamin ble drept på Holmlia i Oslo i 2001, og tre medlemmer av den nynazistiske gruppen Boot Boys ble dømt til fengsel for medvirkning til drapet på ham.

Høyreekstremismen i Norge lever altså i beste, eller verste, velgående.

Etter tagginga av minnesmerket til Benjamin, kom statsminister Erna Solberg (H) på banen og proklamerte at hun var forbanna.

Det er bra, men statsministeren burde blitt forbanna for lenge siden.

I for mange runder har Solberg skygget unna når hun har latt ministre hun selv har satt ved Kongens bord lefle med grumsete holdninger.

Holdninger fører til handlinger. Ord fører til handlinger. Og verken tagginger eller terror oppstår i et vakuum.

Ikke i sin villeste fantasi hadde vel foreldrene til de ni unge ranværingene som tok turen til ei tilsynelatende trygg øy, kunne forestille seg det marerittet som skulle komme.

Anca Holst, som mistet datteren Karin Elena (15) sier til oss at hun og mannen Øivind var bekymret for tilgang på røyk, alkohol og dop på AUF-leiren.

Elin Stenersen, som er mor til en Utøya-overlevende, skriver i Helgetanker at hun stilte seg spørsmålet om hva som egentlig kunne skje på ei lita øy et godt stykke fra Oslo. Og svaret ga seg selv; ingenting.

Og så skjedde alt. Sommeren 2011 dro ni glade og forventningsfulle unge ranværinger på sommerleir.

Bare åtte kom hjem. Det må vi aldri glemme. Det må vi huske på hver eneste dag. Også når solidaritetsrammene på profilbildene på FB forsvinner, når mediene ikke lenger flommer over av 22. juli-saker, og når det fortsatt er lenge igjen til neste nasjonale markering av tragedien. Og ingen av oss må tie.

For ellers skyter kanskje en terrorist barnet ditt.

Kommentarer til denne saken