To Tromsø-turer gikk fløyten denne uka for min del. Skikkelig kjipt, for jeg hadde gledet meg til å delta på Agenda Nord-Norge. Og ikke minst hadde jeg gledet meg til Svarte Natta, en stor journalistkonferanse som i helga skulle samla 260 kolleger fra hele landsdelen. Likevel er det jo ikke meg det er synd på i denne sammenhengen, selv om det er aldri så kjekt å være i Nordens Paris. Det er adskillig verre for et allerede hardt prøvet næringsliv som på nytt, og over natta, rammes av koronarestriksjoner. Det er tøft for ansatte i for eksempel hotell- og utelivsbransjen som garantert kjenner på frykten for permitteringer. Det er også tøft for bedriftsledere som igjen kjenner på skrekken for å havne i skifteretten.

Det som forbauser meg, er at nasjonale myndigheter kommer så seint på banen som de faktisk nå gjør. Den raskt økende smitten etter at vi åpna opp samfunnet vårt fullstendig, kan knapt komme som en overraskelse på noen. Nå stiger smitten riktignok raskere enn selv de mest pessimistiske prognosene. Likevel må det være lov til å etterlyse hva som var planen som skulle iverksettes når situasjoner som den i Tromsø og Trondheim nå oppstår.

Den planen er dessverre vanskelig å få øye på. Mens vi gjennom halvannet år med pandemi så representanter fra den forrige regjeringa på podiet gjennom hundrevis av pressekonferanser, tror jeg helseminister Ingvild Kjerkol (A) har inntatt samme podie en eneste gang. Og statsminister Jonas Gahr Støre null ganger. Det er selvsagt flere grunner til at vi i Norge har klart oss forholdsvis godt gjennom ei krevende koronatid. En av grunnene er at vi i meget stor utstrekning har marsjert i takt og bidratt til «dugnaden». Det har vi gjort fordi våre ledere og myndigheter har tatt ei klar retning, og de har vært synlige og trygge. Når omkvedet fra den nye helseministeren nå er at håndteringa av den økende smitten skal håndteres og bestemmes lokalt, inngir ikke det den nødvendige tilliten. I alle fall ikke når vi ser at politikerne i to store byer som Tromsø og Trondheim velger så forskjellige løsninger på samme problem.

I Tromsø som nå virkelig kjenner problemene med den økende smitten på kroppen, går diskusjonen rundt bruk av vaksinepass for fullt. Gjennom bruk av vaksinepass kan det store flertallet av befolkninga som er vaksinert, få anledning til å bruke kultur- og utelivstilbud, ja få anledning til å leve normale liv. Det forundrer meg at vi denne høsten skriver ut akkurat samme resept som tidligere under pandemien. Det til tross for at omstendighetene ikke kan sammenlignes når 69,8 prosent av befolkninga nå er vaksinert. Gamle virkemidler tas i bruk i en ny situasjon. Det sliter nok flere med meg med å forstå.

Et nytt virkemiddel er vaksinepass. Når så mange er fullvaksinerte, er det på høy tid å ta i bruk vaksinepass. I svært mange land er det allerede innført vaksinepass. Danmark er siste land ut i rekken som tar i bruk disse. Fra fredag innføres vaksinepassene i utelivet, innendørs serveringssteder, arrangementer og aktiviteter med over 200 innendørs og 2.000 utendørs. Det vil også gjelde i for eksempel badeland, lekeland, fornøyelsesparker, spillehaller, kasino og konferanser, foredrag og messer. Her hjemme jobbes det med å se på ei slik løsning. Det bør jobbes i ei faderlig fart, og konklusjonen bør komme på bordet fortere enn svint.

En konklusjon som for øvrig burde ha ligget klar for lenge siden fra myndighetens side. Når den ikke allerede foreligger, vitner det om et stort hull i gjenåpningsplanen av det norske samfunnet. Nå først jobbes det med dette i to faser i Norge. Den første fasen vil være ei løsning hvor det sees på hvor raskt ei koronasertifikatløsning kan etableres i kommuner som allerede har innført tiltak. Så vil det vurderes å bruke dette i et større omfang, som Danmark.

Jeg tipper at aktører og befolkning i Tromsø og Trondheim ikke er veldig imponert over tempoet her.

Det er motstemmer mot vaksinepass. Og de som hever røsten er i hovedsak de som frivillig lar være å vaksinere seg. De vil naturlig nok bli utestengt fra en rekke aktiviteter, men å velge ikke å ta vaksinen har altså konsekvenser. I Norge er det ingen som kan tvinges til vaksinering, men å forlange at de som frivillige er uvaksinerte skal ha samme rettigheter som vaksinerte, er vanskelige å argumentere for i den situasjonen vi nå står i. Når folk igjen frykter for jobbene sine, når næringslivet blør millioner og når Tromsø-turer må avlyses.

– Nasjonale tiltak er i utgangspunktet ikke svaret i dag, sa statsminister Jonas Gahr Støre (A) til NRK onsdag ettermiddag.

Jo, vaksinepass er et svar, og et nasjonalt tiltak, som bør innføres snarest. Dette er ikke noe å vente på. For kommer ikke dette på plass, er det ikke bare journalistkonferanser i Tromsø som ryker. Smitten kommer nok snart til et sted nært deg og.

Marit Ulriksen,
sjefredaktør