Jeg ble overrasket over min egen reaksjon, men jeg kjente det stakk skikkelig i hjertet

17. mai-tog på Gruben i 2018.

17. mai-tog på Gruben i 2018. Foto:

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg kjente noe sank i hjertet med en gang jeg så bildet. En slags dyp tristhet jeg ikke trodde jeg kunne kjenne over denne dagen.

Her satt jeg ved frokostbordet. Egg, polarkaviar og eplejuice fra Syd-Tirol. For en gangs skyld på en grunnlovsmorgen med hvilepuls. Ikke noe stress med å finne fram klær til barna det viser seg at ingen kom på å legge fram i går. Ingen skytteltrafikk i dusjen. Ingen oppstilling til barnetog som nærmer seg farlig raskt på klokka som går altfor fort. Ingen eksponentiell vekst av stygge ord etter hvert som tida forsvinner, heller. La meg si det sånn, barna mine er vel bevandret i fransk av den nordnorske sorten, og jeg tror 17. mai-morgener kan ta en god del av skylda. Ingen kø gjennom hele samfunnshuset. Ingen kamp om de få bordplassene som er igjen. Ingen trengsel.

Jeg kunne aldri se for meg at jeg skulle savne noe av det. Men her satt jeg altså, i morges, med ikke noe annet enn ro og fred rundt meg. Og kikket på telefonen mens jeg spiste. Facebook varslet om minner, og jeg bet på. Bildet øverst i artikkelen, tatt to år tilbake, var blant dem. En datter som er hoppende glad. En barnehånd i min voksne. En samlet klasse. God avstand mellom noen, men langt fra alle. Jeg ble overrasket over min egen reaksjon, men jeg kjente det stakk skikkelig i hjertet.

17. mai har aldri vært en dag for meg. Jeg kunne styre min begeistring fra ung alder. Da jeg begynte å jobbe med Rana Blad på nett i min tid, var det en dag jeg jobbet fra morgen til natt for å få ut andres glede. Like greit det, jeg kunne like godt ha fri en annen dag. Det endret seg selvsagt da vi fikk barn. Da var ikke nasjonaldagen en helt vanlig dag lenger. Men fortsatt var det ikke for meg vi feiret, viftet med flagg, spiste is og pølser, gikk i tog og tok bilder på haugen bak skolen. Det var for dem. Barnas dag. For meg var det et pliktløp.

Så her satt jeg en grunnlovsmorgen i koronaens tid, dette tapte år 2020, og savnet den vanlige 17. mai-feiringen, det vanlige stresset, den vanlige trengselen.

Jeg tror noe henger sammen med den gleden jeg ser i ansiktet hennes på bildet, denne førsteklassingen som hun var da. Det er en barnslig glede som forsvinner når de er nærmere slutten enn begynnelsen av barneskolen. I hvert fall hvis brorens eksempel følges. Det er litt som når vi går tur, eller har et ærend i byen eller noe, og hun et sted mellom første og andre skritt på veien kommer og smyger hånden sin inn i min. Umiddelbart kjenner jeg på en liten mini-irritasjon, åh! skal jeg aldri få gå fritt. Men så kommer jeg på at hun kommer ikke alltid til å gjøre dette. En dag altfor snart vil hun ikke holde meg i hånda når vi går. Jeg må ta vare på øyeblikket her og nå, en dag kommer jeg til å savne det. Litt den samme følelsen fikk jeg da jeg så bildet fra 17. mai i 2018. Kanskje har vi allerede siste gang gått i 17. mai-toget sammen. Kanskje er det allerede sånn at det ikke lenger er noe stas for henne neste gang hun har sjansen til å gå i tog.

Det andre elementet i den tristheten jeg så momentant opplevde ved synet av det gode minnet, er de månedene vi har lagt bak oss og er inne i. Min frihet har blitt begrenset på en måte jeg – kanskje naivt – aldri trodde jeg skulle få oppleve. På en måte jeg ikke ville trodd vi ville godta. Som generasjonene før meg har jeg fått merke at frihet ikke er noe vi kan ta for gitt. Det er noe vi må ta vare på. Og feire, når vi nå først gleder oss over vår grunnlov, vårt demokrati og vårt fellesskap. Selv om samfunnet heldigvis har blitt åpnet litt opp, er vi ikke tilbake til normalen. Jeg er ingen fan av den nye normalen.

Årets 17. mai ble annerledes. Men den ble fin. Vi tok bildene på haugen som vi pleier. Vi spiste is og avsindige mengder kake. Og jeg setter mer pris på vår nasjonaldag enn jeg noen gang har gjort.

Gratulerer med dagen!

Kenneth J. Gabrielsen

Nyhetsredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken