Jeg er ikke syk, jeg er bare homo

Sven Henriksen mener at debatten om det skal være lov å drive med homoterapi, river opp mange vonde sår. Han skjønner ikke at det er mulig å ha en sånn debatt i 2019 og at det skal voteres over dette i Stortinget i begynnelsen av desember..

Sven Henriksen mener at debatten om det skal være lov å drive med homoterapi, river opp mange vonde sår. Han skjønner ikke at det er mulig å ha en sånn debatt i 2019 og at det skal voteres over dette i Stortinget i begynnelsen av desember.. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Helt frem til året 1972 var seksuell omgang mellom menn forbudt i følge norsk lov.

Og først i 1977 endret Psykiatrisk Forening sitt syn på homoseksualitet og kalte det ikke lenger en mental diagnose. Om vi går tilbake til 1900 mente man at homoseksualitet var forårsaket av degenerert arvemateriale. Psykiatere mente derfor at homoseksuell praksis ikke burde straffes.

I 1968 tørnet transseksuelle, lesbiske og homofile sammen med politiet i et voldsomt slagsmål utenfor homoklubben Stonewall Inn på Manhattan i New York, og denne hendelsen startet en verdensomspennende frigjøringskamp for oss skeive.

Votering rundt homoterapi

10. desember skal det norske storting votere over om det skal innføres et forbud mot å bedrive terapi som skal hjelpe homofile til å bli heterofile.

Jeg tenker, hva er det å utrede? Rykk tilbake til start, og hvor absurd er ikke dette i et moderne likestilt land der nesten ingen hever et øyebryn når jeg nevner at jeg er homofil?

Som sekstenåring ble jeg utstøtt av Jehovas Vitner. Jeg hadde fortalt min far at jeg var homofil, og alarmen gikk i den lokale menigheten.

Jeg ble innkalt til «de eldste» (et råd) og måtte sitte skolerett og svare på nærgående spørsmål om mine seksuelle preferanser.

Min far fortalte med i klartekst at han ville sende meg til Brooklyn for å bli frisk fra mine onde lyster, som han kalte det.

Jeg var svært ung, men jeg forsto heldigvis at min far var en farlig mann.

Rømte hjemmefra til Oslo

Jeg rømte til Oslo og ble fanget opp av et miljø der det var plass for slike som meg.

Men det var et hardt liv. Jeg var hjemløs, og noen netter sov jeg ute.

De homofile klubbene var hemmelige og vi snek oss som grå skygger gjennom kvadraturen i Oslo, og oppe på Egertorget sto det gjenger og ventet på oss.

En gang ble vi overfalt av en slik gjeng.

Jeg løp i full panikk med utslåtte tenner og blod som rant fra kutt i hodet mot en politibil som kjørte sakte ned Karl Johan.

Politimennene hjalp ingen av oss, og en av dem lo og sa: «Vær som andre mannfolk, så slipper dere det der!» og så kjørte de.

Politiet ba de homofile om unnskyldning for hva de påførte oss på 1970-tallet først i 2018. Alt for lite, og alt for sent, vil jeg si.

Sakte men sikkert tok vi kampen.

Partnerskapsloven

Vi sparket inn stengte dører, tapte, vant, tapte og vant noen små og store seire. Så i 1972 ble vi altså lovlige, og i 1977 var vi ikke lenger for psykisk syke å regne.

Vi fikk etterhvert lov til å leve ute vår kjærlighet i ordnede former. Partnerskapsloven kom, og etterhvert fikk vi lov til å gifte oss. Og langsomt ble allting til.

Vi kom ut av skapene, noen av oss ble politikere, kjendiser, skuespillere, ministre, militære, fedre, mødre, vi begynte å ligne på det vi er, det vi alltid har vært; helt vanlige mennesker.

Det eneste som skiller oss er at vi forelsker oss i mennesker av samme kjønn som oss selv.

Så kommer altså denne saken om sjelesorg fram i lyset.

Vonde sår rives opp

Den kommer nå i året 2019. Og jeg og mange med meg tenker, er det mulig?

Er det virkelig mulig at det skal voteres om det skal være lov å bedrive terapi som skal friskmelde oss? Er det virkelig mulig at vi har en statsminister som mener at dette bør utredes og at denne voteringen skal finne sted?

Det er som om alle sårene rives opp igjen. Alle kampene, alle de søvnløse nettene. All angst og smerte. Alt savn av familie og venner som slo hånden av oss den gangen vekkes til live, og en mørk vegg av fortvilelse står foran oss. Og med ett er vi syke igjen. Vi er urene. Og vi kan kureres for våre lyster. Og noen mener sågar at vår seksuelle legning er noe vi har valgt selv.

Her forleden sto en prest fra den norske kirke og sa på Debatten i NRK:

«Gud liker ikke homofile!»

Å høre dette fikk tårene til å flomme fra øynene mine. Det var som å møte min avdøde far igjen den gangen han så på meg med iskaldt blikk å sa:

«Du har syndet mot Gud. Du er evig fortapt!»

Jeg var seksten år, og mistet familie, venner og et helt nettverk bare fordi jeg var forelsket i en gutt i klassen.

«Gud liker ikke homofile»?

Jeg tror ikke på Gud. Men jeg tror på kjærligheten. Og det er ikke for mye kjærlighet i verden, det er alt for lite av den. Heldigvis fant jeg min kjærlighet. Den har vart i tjuefem år til samme mann. Jeg vil ikke friskmeldes. Jeg er frisk!

Sven Henriksen

skuespiller og dramatiker


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken